Kiralitet er en asymmetriegenskap som er viktig blant annet innen kjemien. Et objekt eller system kalles kiralt om det skiller seg fra sitt speilbilde. Kirale objekter forholder seg til hverandre som en høyrehånd til en venstrehånd.
(Wikipedia)
Jeg gikk på skolen sammen med en kis som hadde lært seg et artig sirkustriks: Han kunne skrive med begge hender samtidig, men det var speilvendt, det vil si at høyrehånden skrev “normal tekst” mens venstra samtidig skrev samme tekst bare speilvendt og i motsatt retning. Kan du se det for deg? Man starter “på midten” og skriver begge veier. Jeg kan gjøre det samme til en viss grad, men jeg behersker på ingen måte dette trikset. Saken er at han hadde blitt tvunget til å skrive med høyre hånd siden han var liten, men ellers var han venstrehendt i alt han gjorde. Et raskt søk på dette gir et tall på mellom 5 og 10 prosent venstrehendte blant befolkningen, så det er “relativt normalt” selv om det ikke er vanlig. Det er også liten til ingen kulturell varians i denne saken. Det ser ut til at alle folkeslag har den samme prosentvise fordeling mellom høyrehendte og venstrehendte individer, og i den grad man kan registrere noen forskjell virker det som om dette henger sammen med om kulturen definerer det som syndig å skrive med “den gale hånden”.
Hva er poenget med å tvinge folk som er venstrehendte til å skrive med høyra? Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke dette skjer lenger heller, men folk på min egen alder kan ofte huske at det foregikk en viss grad av press på dette området innenfor skoleverket. Du vet. Som om det er noe opprørsk i det å skrive med venstra. At de gjør det bare på trass — men med litt konstruktiv disiplinering av barnet kan man trene dem opp til å gjøre det på korrekt vis. Høres dette rimelig ut? Kanskje ikke nå for tiden, men det må ha blitt oppfattet slik langt innpå 70-tallet i Norge: Om du vil tvinge med fryktens autoritet eller “hjelpe” med overbærende nestekjærlighet, utfallet blir uansett det samme: Håndskrivingen må læres på korrekt vis helt fra første stund. Læreren må gripe inn hvis en elev opplever det som “enklere å skrive med venstra” fordi dette er jo ikke korrekt. Man skriver fra venstre mot høyre. Derfor er det åpenbart mest anatomisk fordelaktig å bruke høyra, særlig hvis skriveoperasjonen skjer med den typen blekkpenn som søler og flekker når man berører papiret før blekket er tørt. Problemet handler om at noen av elevene behøver mer tid og øving enn de andre for å lære seg skrivekunsten, så man må bare være tålmodig men samtidig fast: Eleven må tuktes øyeblikkelig hvis de “jukser” og likevel bruker venstra, slik at dette ikke biter seg fast og blir en livslang uvane.
For lenge siden må mennesker ha opplevd det som urimelig vanskelig – nærmest som de beryktede mattetimene i nyere tids skoleverk – å lære seg lesing og skriving. Det var bare spesialister, såkalte skrivere, som behersket dette, og de ble som regel trent opp helt fra de var små. Om skriftlige kilder fra bronsealderen vet vi at mesteparten handlet om byråkrati og bokholderi, altså hersketeknikk i sin mest bokstavelige forstand. Folk flest oppfattet dette som magisk og farlig, slik at når folk tildels ennå går rundt med noen slags urimelig ærefrykt for “skriften” så handler dette etter alt å dømme om reminisenser fra en tid da skrivekunst ble betraktet omtrent som dagens mennesker ser på “kunstig intelligens” — det vil si noe komplekst som bare spesialtrente tekno-prester forstår seg på, men ikke desto mindre noe man oppfatter som et mektig element innenfor samfunnets orden. Skrekken for de skriftlærde – de som kan telle ting og risse runer – lever den dag i dag nede i menneskenes underbevissthet, bare at nå for tiden bruker vi den mest på de datafaglig sakkyndige. De som skjønner hva de driver med når computeren skal åpnes, diverse deler skiftes ut og den typen ting. De som kan gå inn i selve grunnkoden og tukle med programmene. Nesten ingen skjønner seg på sånt. De fleste plonker bare på tastene med to fingre, alltid og utelukkende “innenfor rammen”. Det skjer aldri at de åpner selve operativsystemet for å fikse noe som ikke er helt på stell nede i kjelleren. Folk henvender seg til IT-spesialister for sånt. Slik var det å forholde seg til “skriften” i bronsealderen også: At noe står skrevet er en ganske alvorlig sak. Vanlige folk kan ikke bare begynne og tukle med denne trolldommen uten at de risikerer uoversiktelige og sannsynligvis farlige konsekvenser.
Dette med at alle kan lese og skrive er et moderne fenomen som henger nøye sammen med at trykksaker ved et tidspunkt ble noe billig og allestedsnærværende — grovt sett fra 1500-tallet og fremover. Massepublikasjoner var rett og slett ikke mulig før menneskeheten fikk både billig papir og billig trykketeknologi. Bøker var dyre, sjeldne og alltid håndskrevne kunstverk før i tiden, så det medførte sjelden noen praktiske fordeler å kunne lese og skrive. En klassisk vismann assosieres den dag i dag med noen som er mer boklærd enn hva som er vanlig ute i samfunnet. Vi legger urimelig stor vekt på formell utdanning, selv om alle vet at dette til syvende og sist handler om “personegenskaper” som ikke nødvendigvis styrkes ved at de blir formalisert og tilpasset et system. For eksempel brukes ordet fagidiot om noen som har massiv teoretisk innsikt på et ganske begrenset område, men som er praktisk hjelpeløs ute i den virkelige verden med all sin uoversiktelige tvetydighet. Alle vet dette fordi alle kjenner noen. Menneskekunnskap er ikke noe man kan lese seg til, bare noe man tilegner seg over tid og via mye erfaring med mange forskjellige typer i mange varierende situasjoner. Tenk over saken. En forholdsvis vanlig feil som så å si alle begår – i det minste for en del av livet sitt – er jo dette med å “anta” ting uten at man har sjekket nærmere, særlig i forhold til hva man kan/bør forvente fra andre. Er det en selvfølge at alle kan lese og skrive? For Norges vedkommende er svaret sannsynligvis ja, fordi man gir jo ikke opp bare fordi et barn viser at de har vanskeligheter med skrivekunsten. “Spesialundervisning” er greia. Andre samfunn kan ha andre løsninger, la oss si for eksempel at slike elever tas ut av skolen og plasseres i arbeidslivet som “lærlinger” i de praktiske håndverksfagene eller noe. Jeg vet ikke. Alle kan fantasere fritt. En person blir jo ikke unyttig bare fordi de ikke har talenter for lesing og skriving. I seg selv betyr ikke dette noe mer eller mindre enn det å være “dårlig i matte”. Det er etter min mening bedre å utvikle de talentene man har enn å mase og svette over de man ikke har.
Vi beveger oss videre gjennom å poengtere at det er stor forskjell mellom dikterkunst og skrivekunst, selv om vi ofte finner begge deler i de samme individene. Historiefortelling er et svært mye eldre fenomen enn historieskrivning. Nesten alle kan jo snakke, selv om de er dårlige til å skrive. Dette med å “ha et språk” henger ikke i utgangspunktet sammen med skrift. Alle vet dette — og i den grad de ikke vet det så vil de raskt erfare forskjellen når de prøver å skrive ned en artig historie de har kommet på i fantasien sin og fint klarer å “fremføre” gjennom talespråket. Det blir noe helt annet. En skuespiller er vesensforskjellig fra en forfatter. Husketeknikk innenfor klassisk muntlige overleveringer støtter seg som regel på rim og rytme, mens en skreven tekst er nesten bare abstrakt. Fra gammelt av har vi i Norge snakket om “skaldskap”, som igjen støtter seg på to forskjellige nivåer av syntaktisk språkbeherskelse: Først og fremst det som ble kalt heiti, atså grovt sett “hva tingene heter”, men også kenninger, det vil si “hva tingene også er kjent som”. For eksempel heter det husbrann, men det er også kjent som at “den røde hanen kom på besøk”. (De spesielt interesserte kan utforske saken videre på egen hånd.) Det umiddelbart forståelige og det “assosiativt underforståelige” henvender seg til to forskjellige deler av menneskehjernen. Hvordan skal man for eksempel tolke ordet bjørnetjeneste? Det gir ingen mening uten at man er inneforstått med bjørnens rolle i norsk folkemytologi helt siden gammel tid, blant annet dette med at hvis man nevner bjørnens rette navn så påkaller man den, slik at folk sier “bamse” og denslags istedet. Hensikten med kenninger er dermed tildels å styre seg gjennom skjebnens slalåmporter uten å påkalle ulykke. I vår egen tid består dette i å snakke via metaforer når man tar for seg ting som er tabubelagte, for eksempel sex. Eller rettere sagt, ikke så mye selve handlingen som alt spillet rundt dette med å skaffe seg – og beholde – en seksuell partner. Folk sier mye gåtefullt når de prøver å få frem noe slags poeng innenfor denne kategorien av menneskelig virksomhet. Hvis man liker litt sadisme i hverdagen kan man bare late som man ikke forstår hva de mener og be dem utdype nærmere. Og nærmere. Etter en stund vil de begynne å svette og skjelve. Det betyr jo ulykke å uttale tingenes rette navn.
Vi avslutter med noen veldig flinke musikere, som slapp denne greia i 1984. Jeg strevde fælt den gangen med å forstå hvordan Tony Levin klarte å spille det innledende bassriffet, men tredve år senere lærte jeg at han brukte studiotriks. Han spiller bare annenhver note, etterfulgt av en umiddelbar repetisjon frembrakt gjennom en delayboks. Herregud.
