Kunst er en fellesbetegnelse på menneskeskapte fenomener som blir laget for å dekorere og for å dele en opplevelse, fortelling eller følelse. Ordet kommer fra tysk «kunnen» – å kunne, dyktighet. Kunst dekker et stort mangfold av uttrykk, fra sang og dans (utøvende kunst), via diktning og skjønnlitteratur til maleri, skulpturer og arkitektur. Begrepet dekker både det å lage eller framføre kunstverket, tradisjonen det er laget i og institusjonene og mottakelsen av kunstverket.
(Wikipedia)
Min personlige erfaring er at det i praksis er umulig å stille opp en “kunstdefinisjon” som alle er enig med. Folk vil ha inn alle mulige slags forbehold og fotnoter. Jeg har litt sansen for Nerdrums synsvinkel – at kunstnere i utgangspunktet er særlig dyktige fagfolk/håndverkere – men jeg befinner meg faktisk et stykke lengre uti kålåkeren med mitt “egyptiske” syn på saken; kort fortalt at alt mennesker gjør og lager er “kunster”. Eller noe som ikke skjer naturlig, kan du si. Kulturen er jo først og fremst “et menneskeskapt fenomen” (jevnført til Wikipedias definisjon ovenfor), mens jeg skal gå med på at ting er litt her og der både i forhold til intensjoner og resultater, slik at det blir litt drøyt å dømme alt mennesker gjør i henhold til kunstneriske kriterier. Ikke desto mindre er det dette jeg gjør. Livet = kunsten.
Den umiddelbare konsekvensen av et egyptisk kunstsyn er at heslige ting blir noe intenst frastøtende, mens “bra utført arbeid” er den høyeste menneskelige verdi. Og da mener jeg ikke bare “bra nok” men det beste man klarer å få til, som bare er hvordan man jobber, på en vanemessig basis. Jeg opplever at folk er enig med meg på et slags emosjonelt grunnlag – alle setter pris på bra utført arbeid – men de henfaller likevel som regel til “profittorientert tenkning” som ikke støtter bedre resultater enn “bra nok”, fordi å holde på hinsides dette punktet er bare bortkastet tid, og tid = penger. Ergo, sånt gjør man ikke. Dermed ender vi selvsagt opp med et samfunn som er dypt preget av halvbra arbeid og generelt sjusk. Individer som har estetiske ambisjoner større enn det utilitariske prinsippet om “godt nok” henvises til kunsten. Det kommersielle arbeidslivet har ikke bruk for slike. Å bruke tid på pynting som ingen tjener penger på betraktes som syndig, uansett hva den som er på stedet og holder på med oppgaven synes er “estetisk nødvendig” for å bli fornøyd.
Visse møbelsnekkere og den typen folk har et ordtak: Det blir aldri nok finsliping med sandpapir. Mange små og store kunstnere kjenner seg igjen i dette. Når er et verk ferdig? Det er vanskelig å si. Ofte må man bare sette en strek fordi man har jo begrenset med tid i dette livet og det er andre ting som kaller. Et møbel kan for eksempel erklæres som “bruksferdig” og avhendes til den som skal ha produktet, selv om det teknisk sett er mulig å file mer på greia. Sånn er de praktiske realitetene. Nesten ingen har råd til å betale for et kobbel med fanatiske perfeksjonister på en byggeplass, så ting dreies uvegerlig i en “matnytting” – noen kaller det fornuftig – retning. Skal man ha det billig så kan man ikke samtidig få det bra. Alle skjønner dette hvis de tenker seg om litt. Prinsippet om “bra nok” dominerer nesten alle menneskers hverdag og praktiske liv. Man må rett og slett jobbe ut ifra de budsjettrammene man har — og legge seg på “den beste standarden man har råd til” heller enn “den beste standarden som er mulig å få til”. Siden har vi selvsagt også en kontingent av typer som bent frem driter i alt sånt. De vil bare tjene penger, som handler minst like mye om å kutte kostnadene som å prise seg høyt i markedet. Kan vi bruke billigere materialer? Javel, men så gjør vi det. Innenfor den horisonten hodet deres svever er dette definitivt det mest “fornuftige”.
I den grad det finnes noe formelt skille mellom håndverk og kunst så handler dette om penger. Håndverkere lever i en virkelighet hvor “teknisk ferdigstilling” av et håndverksprodukt handler om spesifikt juridiske og faglige standarder som alle følger prinsippet om “bra nok” — mens kunstnere er bundet av en visjon om perfekt estetisk gjenfortelling av det de har “drømt om å se” uten noen formelle rammer for hvor bra arbeid de behøver å levere. Mitt generelle inntrykk er at de ofte har vanskelig med å si seg “ferdig” med et arbeid. Det er vanskelig å gjøre en kunstner fornøyd. Prøv selv. De har som regel mye større ambisjoner enn evner — noe de typisk også vet selv. Jeg vil si at man har oppnådd mesterstatus når man klarer å leve med dette på en smidig måte, uten at man går rundt og er misfornøyd med sine egne resultater til enhver tid. Du vet. Selvkritikk som har kommet ut av kontroll. Det er ganske vanlig der ute, men det er også enerverende å leve med for de som omgås med perfeksjonister. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Jeg kan si ut ifra min egen anekdotiske erfaring at det er vanskelig å leve i et parforhold hvor begge fungerer på denne måten. Alle vet jo at “noen er nødt til å gi seg” når uenigheter oppstår, som det alltid gjør. Menneskenaturen er velkjent slik sett. Egoet bakser i gjørma, som Raga Rockers sa i en av sangene sine (jeg husker ikke hvilken). Hvor “vanskelige” folk er har en klar tendens til å henge sammen med hva slags ambisjoner de har for seg selv og sine egne resultater, nesten mer enn noen andre hyppig forekommende personegenskaper. Hvis det ofte er stor avstand mellom det de prøver å få til og det de klarer å få til så lukter det trøbbel av situasjonen. Vedkommende vil sannsynligvis være misfornøyd både ofte og mye. Hva sier sannsynlighetsmekanismene? Dette vil gå ut over “deres nærmeste”.
Vi avslutter med litt “Japanese School-Girl Metal” (som sannsynligvis hører til sjangeren Visual Kai).
