Intuisjonisme er en teori som anser intuisjonen for det eneste sikre grunnlag for erkjennelse. Etisk intuisjonisme hevder at man intuitivt og umiddelbart skiller rett fra urett, godt fra ondt og så videre i en handling, ting eller tilstand, se George Edward Moore og Max Scheler. Moores intuisjonisme er forbundet med det syn at det grunnleggende verdibegrep «(moralsk) god» er et enkelt, spesifikt og uanalyserbart begrep, som derfor ikke lar seg utlede, konstruere eller tenke på basis av andre moralske begreper. Begrepet «(moralsk) rett» tenkes eller defineres derimot på basis av det usammensatte godhetsbegrepet.
(Store norske leksikon)
Det går an å male bilder – man kan til og med bli en veldig dyktig kunstner – uten å vite hva man skal kalle bildet ovenfor, malt av Gary Mayer i 2021 under tittelen Rapture, som jeg er såpass usikker på hvordan man oversetter til norsk at jeg googlet mannskiten og fikk opp “henrykkelse” — men jeg føler at det ligger en religiøs dimensjon i det engelske ordet som ikke fanges opp av den norske oversettelsen. Skal vi ikke bare si at “rapture = (religiøs) henrykkelse” og la det bli med det? Hvorom allting er, Gary Mayer jobber innenfor stilarten abstrakt ekspresjonisme, av mange fremholdt som en vagt “politisk” motpol til sosialistisk realisme, hvor den førstnevnte er amerikansk og forbundet med individets kreative vilje til estetisk utfoldelse og fri ytring, mens den sistnevnte er sovjetrussisk og handler om en “sannferdig og historisk korrekt beskrivelse av virkeligheten” til støtte for en revolusjonær “folkets omstrukturering” under partiets ledelse.
Disse to motpolene – som det var mange av under den kalde krigen – kan kokes ned til diametralt motsatte syn på hva og hvem et menneske er: Abstrakt ekspresjonisme forutsetter at “jeg er spesiell” mens sosialistisk realisme forutsetter at “jeg er ikke spesiell”. Filosofisk sett kan man ikke få en større avstand i grunnsyn. Så hva handler dette om? Som alle vet er jo den frie viljen en illusjon, men folk er ikke desto mindre glad i tøyset. Det er lett å forføre dem ved å appellere til konseptuelt problematiske fantasier som “frihet” samtidig som man masserer ryggen deres og forteller dem at de er både spesielle, særlig talentfulle og det ene med det andre. Stikkordet er intimasjon. Personliggjøring. For å illustrere poenget må vi først stille et spørsmål: Hva er det skrekkeligste du vet? Det fæleste og mest fryktinngytende av alt? Død? Lidelse? Tap av nære relasjoner? Ondskap? Psykopater? Det finnes jo så mye sånt der ute. Noen liker mer “religiøse” motiver – som jeg antar vi også eventuelt kan kalle “mytologiske” – i form av fantasifigurer og monstre, type Dracula, varulv, troll, demoner, og så videre, opp til og inkludert selveste Satan; sjefen for alle onde prosjekter i verden.
Det viser seg likevel – når man presser folk på spørsmålet – at de er mest redd for at livet deres skal bli ødelagt. Du vet. At de mister kontrollen og blir hjelpetrengende på grunn av sykdom, skade eller noe annet; at “verdigheten” deres skal bortfalle på en total måte som er både pinlig og smertefull. Vi har for eksempel sett folk som har tatt livet av seg fordi de ikke klarer å akseptere sin nye virkelighet etter å ha gått konkurs, blitt tatt for underslag og den typen ting som knuser hele den vellykkede fasaden de har bygd opp. Nesten ingen er egentlig redd for nøkken, draugen, skogtrollet eller hva har du, ihvertfall ikke i voksen alder, men hvis vi intimiserer “det skrekkelige” slik at det handler om noe nært kommer det frem at de fleste fryktkomplekser kan tilbakeføres til dødsbevissthet. Folk vet jo at de skal dø, de har bare ikke noe konseptuelt forhold til greia. Det er vanskelig å fantasere om døden uten å henfalle til morbid spekulasjon. Hvordan ser man for seg en verden hvor man selv ikke eksisterer? Nesten alle konstruerer sin virkelighetsoppfatning “innenfra og utover” — det vil si med seg selv som den sentrale aktøren i opplegget. Av denne grunn er de som regel lite opptatt av historiske studier i enhver form og trekker typisk bare på skuldrene av hele greia. Hvorfor skal jeg interessere meg for noe som ikke angår meg? Forbløffende mange lever i “sin egen lille verden” uten å ofre noen oppmerksomhet på det store bildet. Jeg tror at mange av disse mistet vettet fullstendig under den nylige Covid-affæren, når alle mulige slags unntaksregler ble innført for å demme opp for den fremad rullende krisetilstanden, særlig i den tidligste delen mens det ennå var uklart hvordan virusets DNA-kode var strukturert og man ikke egentlig hadde noe behandlingstilbud i den forstand, helsepersonalet måtte bare improvisere så godt de kunne ettersom smittetilfellene tårnet seg opp.
Vi behøver ikke å gjenta hele regla om Covid. I ettertid måler vi ut ifra “dødelighetstall 1” – altså virusets statistiske og gjennomsnittlige dødelighetsprosent fordelt utover hele verden – og vurderer hvor vellykket de enkelte lands tiltak var ut ifra om man havner over eller under DT1. For USAs vedkommende havnet de på 1,3 mens Norge kom ut på 0,6. Slik er fasiten etter at alt er sagt og gjort. Hvorfor høyere dødelighetstall i USA enn i Norge? Det sier ikke fasiten noe om, men alle husker jo de spinnville typene som fornektet hele problemet, inkludert den gjenvalgte presidenten. Du vet. Han som en gang presenterte seg selv som “et svært stabilt geni”. Det går naturligvis an å le av sånt og kalle det fjollete, men da har man ikke tatt med i beregningen hva slags “utøvende makt” den amerikanske presidenten besitter. Ved et tidspunkt ble det bekreftet at Donald Trump var smittet av viruset — fordi han begynte å få symptomer, blant annet problemer med pusten, så de ekspederte ham til hospitalet og reddet ræva hans med “monokloniske antistoffer”, men hvis de ikke hadde hatt de rette folka som kunne gjøre de rette tingene øyeblikkelig så ville han kanskje ikke ha overlevd. Uansett hvordan det der blir, saken nå er at det ene individet som tok ansvaret for å behandle Trump den gangen har fått sparken. Ikke på grunn av noe som vedkommer arbeidsinnsats, resultater eller den typen ting, men fordi de har en greie gående med å sparke folk som jobber for staten — uten at det virker som om de har verken plan eller styring. De bare økser deler av det offentlige og sparker alle ansatte i noen slags nyliberalistisk blodrus, tilsynelatende under ledelse av “verdens rikeste mann” som åpenbart ikke har bedre ting å bruke arbeidstiden sin på enn dette korstoget mot alle bærebjelkene i hele statsapparatet. “Det kommer ikke til å ende bra” er en så selvfølgelig ting å si at man må lure på hvorfor ikke alle ser ut til å forstå dette. USA kom seg gjennom Covid fordi de har et jævlig bra forsknings- og vitenskapsmiljø, men nå ser det ut til at de forkaster alt dette til fordel for noen prosent skattelette til den rikeste tiendedelen av befolkningen. Herregud. Man kan bare lure på hva fremtidens historiebøker kommer til å si om denne perioden. Idiokrati?
Idiokrati var for så vidt et godt ord.
Ja det er sant, men det er ikke mitt påfunn, det er en film fra 2006. Idiocracy. Da den var ny ble den beskrevet som “overdrevet” men ti år senere betraktet man den som “realistisk”. Nå sier imidlertid folk at det er “best case scenario”.
Aha, I c 🙂