Hvem jobber du for? Det åpenbare svaret er meg selv – lønna brukes til å finansiere livet – men hvor mange kråker fyrer du for? Det er det store spørsmålet. Hvem blir feit av innsatsen din? Hvor havner pengene? Hva er det du bidrar til å finansiere? Ikke alle synes dette er noe som er verd å reflektere over, men dette forholdet kan spores tilbake til det faktum at de fleste mennesker aldri tenker, det bare “skjer ting i hodet” deres. De har liten eller ingen kontroll over sine egne mentale evner. Ingen plan. Ingen struktur. Ingen selvkritikk. Ingen disiplin.
Si at du jobber for A/S Butikken. Jobben består i å gjøre alt som er nødvendig for å opprettholde virksomheten med dagligvaresalg til den løkale befolkningen. Hvem eier sjappa? Hva slags mennesker er de? Hvis du jobber for svin er du selv et svin. Sånn fungerer metafysikken. Enten er du en slave som er nødt til å gjøre det du blir bedt om, hvis ikke vil det medføre alvorlige fysiske konsekvenser for deg, eller så er du et fritt menneske som velger å være et svin. Det finnes ingen mellomting. Riktignok opererer vi med statistiske begrep som “to komma tre mennesker” når vi snakker om abstrakte forhold, men det finnes ingen “komma tre” mennesker. Enten er de der eller ikke.
Et alvorlig problem i dagens finansielle verden er at det er nesten umulig å unngå narkopenger. Denne bransjen er så lønnsom og så likvid at man ikke bare kan ignorere dem. Så hva skal man gjøre? Svaret er naturligvis at man skal la være å tenke på hvor pengene kommer fra. Ikke sant? Folk tenker jo ikke typisk over hvor pengene kommer fra. Sånt er luksusproblemer hvis man sliter med å få ting til å gå rundt. Da må man bare ta alt man kan få, uten å henge seg opp i pengenes provenans. Hvor gryna skal hen er fokus, ikke hvor de kommer fra. Det er bare de med ganske god råd som kan unne seg moralske skrupler. Ikke sant? Alle sier det. Dette er ikke bra men jeg trenger pengene, sier de til seg selv. Og så gjør de det de må. Sånn er livet. Det er fullt av “komma tre” ondskap basert i folks nødvendigheter.
Narkopenger er imidlertid en nesten ubetydelig synd i forhold til hva slags jævel man må være for å ta imot oljepenger. De hinsides enhver sammenligning ondeste menneskene som noensinne har eksistert her på jorda er de som driver med olje. Da måler vi ut ifra hvor mye og hva slags skade de gjør på mennesker, natur og miljø. I så fall er narkobransjen det reneste Røde Kors i forhold til oljebransjen. Pablo Escobar var et vesentlig mye bedre menneske enn Nelson Rockefeller. Selv de mest trashy “gatenarkomane” er bedre mennesker enn slike som utvinner og omsetter oljeprodukter. De verste syndene gatenarkomane står for er at de er fussete i fremtoningen, tyvaktige i vendinga og de er relativt dyre i drift for helsevesenet, men i det store og hele går det verst ut over dem selv. Jeg vet ikke hva slags mistilpasset fjols man må være for å se noe glamorøst i den narkomane livsstilen – folk som ikke har noen slags personlig erfaring med problemkomplekset oppfatter det sannsynligvis mest som skremmende – og de narkomane havner sjeldent i denne situasjonen fordi de planla livet sitt slik, men det er fullstendig normalt å tenke seg “en karrière innenfor oljebransjen”, selv om det moralsk sett befinner seg på samme nivå (eller lavere) som å fantasere om hvor kult det ville vært å være fangevokter i Auschwitz.
Tiden går bare èn vei, ikke sant? Vi kan tenke på fortiden men vi kan ikke oppsøke den. Gjort er gjort og spist er spist. Hva fremtiden angår så består den som vanlig av planer, forventninger, løse rykter og ting vi ikke har noen anelse om. Vi kan bare “påvirke” fremtiden via ting vi gjør i nåtid. Vi styrer til en viss grad hvor vi havner om ti år gjennom hva slags beslutninger vi fatter nå i dag, men mest på en “negativ” måte, i den forstand at prosessen handler egentlig om å sjalte ut alle andre alternativer, helt til vi sitter igjen med det som er vår skjebne. Det svært misbrukte konseptet fra indisk filosofi som kalles karmaloven sier det akkurat slik. Livet handler mest om hva vi ikke gjør. Det er det som former oss. Vi kan transportere dette tankesettet over på kunnskap og si at det er alt vi ikke vet som definerer kvaliteten på det vi vet. Det metakognitive prinsipp består i bevissthet om egen uvitenhet. Indisk filosofi kaller dette bodhi. Våkenhet. Å vite at du ikke vet noe er den høyeste og mest edle form for kunnskap. Interessant nok var dette også hva “filosofiens stamfar” Sokrates oppga som sin eneste sikre viten, altså at han var uvitende. Det er derfor han møter livet med et spørsmålstegn heller enn et utropstegn. Problemet med menneskelig viten er jo at vi ofte forveksler den med “uvitenhet om egen uvitenhet” — altså det vi senere kaller god tro. Man var godtroende og derfor gikk det som det gikk. Etterpå vet man noe man ikke visste på forhånd, problemet er bare at man kan ikke gjøre det om igjen. Bordet fanger. Dette er hva karma betyr, at rammene rundt det livet vi har i dag består av konsekvensene etter de valgene vi gjorde i går.
Hvis det skal være noe poeng i å ha intelligens så må det jo være fordi man kan bruke den til å vurdere konsekvenser på forhånd. Det skal ikke være nødvendig å klaske til sin egen tommel med en hammer for å skjønne at det kommer til å gjøre vondt, ihvertfall ikke mer enn èn gang. Likevel fortsetter folk å gjøre ting som påfører dem både smerte og skade. De fortsetter å tro på fullstendig vanvittige ting. Det gale forsvinner i en støvsky av “travelhet”. Folk har aldri tid til å tenke seg om og gjøre ting riktig. Det er alltid noe som haster, et problem man er nødt til å løse med for lite penger og andre ressurser, noe som gnager på bevisstheten og påvirker såvel nattesøvn som alminnelig trivsel. Hvem jobber du for? Noen ganger er det et problem – om enn ikke på noen bevisst måte – at man kan føle at det er noe alvorlig galt med hele bildet, man klarer bare ikke å formulere seg, eller engang “samle tankene”, man har det alt for travelt med å gjøre nødvendige ting. Plutselig har det gått tyve år. Hva brukte man tiden sin til? Men fremfor alt, hva skal man bruke resten av tiden sin til? Alle har sikkert en lang liste med “ting de burde ha gjort”, også jeg. Problemet er bare at man kan ikke gjøre alt, og ihvertfall ikke alt på èn gang. Dermed oppstår prioriteringene som i praksis medfører at visse ting aldri blir gjort. Dette er karma. Like velkjent men samtidig dårlig forstått som gravitasjon. Hva skjer med den energien som du bringer inn i verden? Folk sier jo at man “høster det man sår” og det ene med det andre, men vet man egentlig hva man har i frøposen? Jeg tror ikke alltid det. Ofte virker det som om folk er overrasket over konsekvensene av sine egne handlinger. Det var ikke sånn ment. Akkurat som om hva man “mener” noensinne har noe å si.
