Vennskap er et forhold av gjensidig affeksjon mellom mennesker. Det er en sterkere form for mellommenneskelig samhold enn en assosiasjon, slik som en klassekamerat, nabo, medarbeider eller kollega. I noen kulturer, er vennskapskonseptet begrenset til et lite antall meget dype forhold, i andre, slik som USA og Canada, kan en person ha mange venner, pluss kanskje et mer intenst forhold med en eller to mennesker, som kan kalles “gode venner” eller “bestevenner”. Selv om det er mange former for vennskap, kan noen variere fra sted til sted, spesielle karakteristikker er til stede i mange slike forbindelser. Slike egenskaper inkluderer å velge å være sammen med hverandre, sette pris på tiden de deler sammen og være i stand til å delta i en positiv og støttende rolle mot hverandre. Noen ganger skilles venner fra familie, som i uttrykket “familie og venner”, og noen ganger fra elskere. Vennskap har blitt studert i akademiske felt, slik som kommunikasjon, sosiologi, sosialpsykologi, antropologi og filosofi.
(Wikipedia)
Fordi jeg har et antall venner som bor i Spania – hvorav omtrent halvparten er spanjoler mens resten er diverse innvandrere fra nord – er det naturlig å sette seg inn i de lokale kodene for normalt høflig omgang. Som alle vet går det an å trampe i klaveret sånn sett, for eksempel ved å si eller gjøre noe som oppfattes som uakseptabelt i Spania selv om det er fullstendig gangbart i Norge. Du vet. Turismen og dens sans for å oppføre seg som folk. Noen ganger kommer det skjevt ut og spanjoler har mange gode grunner til å være skeptiske overfor turister selv om turistindustrien er svært viktig for den spanske økonomien. Turister er jo mange ganger litt sånn her og der med oppførselen sin. Det blir ofte litt for mye sol og vin, litt for mange klager og kravstore holdninger, det ene med det andre, man ender uansett med “et profesjonelt forhold” til turistene. Spanjoler søker ikke i utgangspunktet noe personlig vennskapsforhold til denne kategorien av gjester. For å sette det litt brutalt på spissen: Folk og deres personligheter oppfattes i utgangspunktet som plagsomme vedheng til lommeboka deres. Mange turister oppfatter på sin side dette intuitivt og blir sure fordi de forlanger jo “ekte gjestfrihet” — men dette er etter min mening ikke mer realistisk enn å klage over at en hore som du betalte for å ligge med ikke blir forelsket i deg etterpå. Herregud mann. Hva forventer du?
En gang i tiden var jeg på et nettsted hvor det ble snakket om hva man ikke bør gjøre som turist i Spania — og siden ingen så langt hadde nevnt det la jeg til at man bør ikke ta initiativ til en samtale om borgerkrigen (1936-1939). Ikke ta opp temaet. Det er ekstremt upassende og kan umulig ende bra for deg. Noen andre følte seg – selvsagt – provosert av dette og la til at jeg sier hva jeg vil til hvem jeg vil – som ikke på noe vis virker som en klok holdning å holde seg med – men jeg besvarte ikke dette åpenbare forsøket på å starte bråk. Jeg bare ønsket vedkommende lykke til. Man bør jo helst ha lykken med seg hvis man aldri på noe vis “beregner sitt publikum” og avpasser farten etter forholdene, så å si. Problemet er at disse sårene fortsatt oppleves som åpne av mange spanjoler. Alle har familie som var på den andre siden av noen andres blant de som er tilstede slik at diskusjonen går fort av skaftet og ender noen ganger med harde ord og uvennskap for kortere eller lengre tid. Derfor bør man helst ikke være den som startet aftenens bråk. Claro? Du behøver imidlertid ikke å tro på meg hvis du ikke vil. Jeg bestemmer ikke over deg. Gud forby, Det er bare et reisetips. Bare vær deg selv du. Det går sikkert bra.
Paradoksalt nok har jeg ganske mange venner selv om jeg ikke er noen utpreget vennlig type. Det virker som om folk liker min form for kjølig formell korrekthet, selv om jeg nesten alltid befinner meg et sted på skalaen mellom det nedlatende og det uinteresserte. Kanskje de legger merke til at jeg er sånn mot alle. Det er ikke noe personlig. I en teologi hvor det finnes guder er jo jeg selveste hovedguden. Da må det bli sånn. Tro meg, det er en fordel for alle – meg selv inkudert – at jeg er gnostisk ateist og oppfører meg som om guder ikke eksisterer. Og når det kommer til mennesker så forventer jeg ingenting. Det er selvsagt bra hvis de er intelligente, kompetente, pålitelige og så videre, men jeg blir ikke på noe vis “skuffet” hvis de ikke er det. Hva raker det meg hva de er? Jeg skal uansett ikke ha dem med hjem og trene dem opp til å bli noen jeg kan bruke til noe. For mitt vedkommende er de fri til å være hva de vil. Jo villere, jo bedre, forsåvidt, så lenge de har normalt god selvkontroll i alle normale situasjoner. Fungerer det for deg? Det fungerer bra for mange. Så snart de kommer seg etter sjokket over å oppdage at jeg tror de er idioter slår de seg til ro med at jeg tenker dette om alle. Til og med meg selv. La oss si at det er frigjørende på en håndfast her-og-nå måte. Jeg har veldig strenge standarder for meg selv men ingen for andre. Deres opplegg er jo ikke mitt problem. Jeg dømmer dem til å være mennesker – med alt det innebærer – men jeg gir dem ingen tilleggsdom ut over dette.
Filosofisk sett er begrepet vennskap veldig diffust. Er det en formell avtale? Markerer man det på noe slags rituelt vis? Eller er det en såkalt taus forståelse? Involverer det tillit? Må man si eller gjøre noe spesielt? Medfører det forpliktelser? Diskusjonen går sin gang. Det er litt vagt å snakke om gjensidig affeksjon men samtidig er det vanskelig å være særlig mye mer presis enn dette. Mer interessant er det imidlertid at skolebokdefinisjonen ovenfor presiserer at det er “mellom mennesker”. De utelukker altså vennskap mellom mennesker og dyr, selv om mange utvikler sterke følelser av affeksjon overfor ymse slags dyr og hevder at de opplever for eksempel hunden sin som en venn. Folk sier jo forsåvidt også at “hunden er menneskets beste venn” og det ene med det andre. Imidlertid ser jeg ingen venn. Jeg ser en slave. Det er jo slik at folk eier hunden sin, både de facto i atferd og formelt når det blir snakk om erstatningssak for skade vedkommende hund har forvoldt. Selvsagt er det ikke uhørt at man etablerer noe slags vennskap med slaven sin, men det er aldri “likeverdig”. Dette med rang dukker jo opp mange ganger om dagen selv i forhold til den mest veldresserte hund (eller kanskje særlig akkurat der). Ville slaven din valgt å være din venn hvis han var bevisst på at det fantes andre realistiske alternativer? Det kan man aldri vite, men jeg tviler. Uten at dette spiller noen praktisk rolle fra eller til; for resten av samfunnet er det din hund. Ditt ansvar. Og det antas presumptivt at formålet med å skaffe seg hund er at man ønsker seg en slave for psykoseksuelle formål, det vil si et “kjæledyr”. Noen å kose med. Noen man på lovlig vis kan ta livet av, selge eller på annet vis avhende hvis de nekter å oppføre seg underdanig og ta imot all din kjærlighet og nåde. Er dette vennskap? Ikke sånn som jeg definerer det, hvilket typisk har en tendens til å sammmenfalle med den akademiske definisjonen i de fleste tilfeller, også dette. Man kan ikke etablere vennskap med dyr. Dyra har selv veldig lite de skulle ha sagt om saken. De er jo slaver, født av andre slaver. Skjebnen deres er per definisjon å leve og dø som menneskelige eiendeler. Noe annet alternativ finnes ikke for dem. Juridisk sett så tror jeg faktisk at det er straffbart å prøve å “sette fri en hund” ute i naturen. Det vil falle innunder begrepet “dyremishandling”. Og selv om den eventuelt overlevde der ute ville den bli betraktet som et skadedyr som jaktlag ville blitt sendt for å ta ut.
En gammel sjaman jeg en gang møtte – lang historie – fortalte meg at mennesket ikke har noen venner her på jorda. Alle andre skapninger er livredde for mennesker — og det bør de jo også være hvis de ønsker å overleve et møte med “skapningens herre”. Hvor mange venner kan en streng diktator regne med å ha ute i befolkningen? Dette er ikke rakettfysikk. Bare bruk din sunne fornuft. Mennesket har ikke gode holdninger i forhold til andre dyr. Enkelte menneskelige individer er riktignok “vennlige”. De snakker om naturens vakre harmoni og det ene med det andre, men hvis du er et profesjonelt villdyr som overlever der ute bare i kraft av dine egne evner og talenter så kan du ikke ta noen sjanser med mennesker. Det beste er å holde seg langt unna dem — selv om dette blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år som går, med stadig nye veier, utbygginger, kraftlinjer og rørledninger som danner et veritabelt rutenett av menneskelig kultur. Det kan være dødelig farlig for ville dyr å rote seg inn i den labyrinten som mennesker typisk lager der de oppholder seg. Bare det å bli sett er et problem, siden folk gjerne stimler sammen for å stirre på – eller “ta selfier” med – for eksempel en elg eller noen rådyr som beveger seg inn i et boligfelt. Siden oppstår det kanskje en farlig situasjon, viltnemnda kommer for å avlive dyret, og slik endte den sagaen. Sånt skjer hver dag over hele verden. Konklusjonen må bli at det mest vennlige noe menneske kan gjøre i forhold til ville dyr er å holde avstand og ikke forstyrre dem. De liker sannsynligvis ikke noe bedre å bli stirret på av fremmede med ukjente hensikter enn hva du selv gjør, men hva skal de gjøre? Jage deg bort? Det er som regel ikke fornuftig bruk av krefter. Det beste er å flykte. Ta for eksempel ulven, som er et like uklokt tema å ta opp her i Østerdalen som borgerkrigen er i Spania. Hva tror du skjer med ulv, jerv eller ørn som beskytter det de oppfatter som “sitt territorium” mot både mennesker og de udyra menneskene omgir seg med? De blir drept. Forutsigbart nok. Vi er jo skapningens herre. Det er vi som bestemmer hva som har lov til å gå løs der ute. Og vi har mange slags våpen men få etiske grenser.
Jeg tenker på vennskap som en “taus forståelse” mellom mennesker. Bare én gang i mitt liv har noen faktisk bedt meg om å bli deres venn. Jeg ble sjarmert, og vårt vennskap varte i mange år, helt til hun skrev seg ut av vennskapet, og jeg endelig oppdaget hennes tydelige narsissistiske trekk.
Angående dine bekjentskaper og vennskap… Kanskje folk rett og slett setter pris på å vite hvor de har deg.
For ordens skyld burde jeg sannsynligvis ha tatt med at jeg regner ikke “internettvenner” som venner. Man må ha fysisk kontakt og “delte opplevelser” med folk for at de skal falle innenfor denne kategorien — hvis ikke er det jo bare løse bekjentskaper som man strengt tatt ikke vet noe om. De kan være – og er ofte – noen helt annen i det virkelige liv enn hvordan de presenterer seg på nettet.
Jeg må vedgå at jeg bare er delvis enig i dette. Før i tida skrev jeg brev med mange fra hele verden, og ble kjent på den måten. Flere av dem møtte jeg irl (reiste mye) og delte opplevelser med, og jeg opplevde (med ett unntak) at personene var slik jeg hadde forestilt meg. I nyere tid har jeg truffet “internettvenner”, i både inn- og utland, og jeg tenker at det er interessant og spennende å oppleve at “nett”-inntrykket som regel stemmer. Om ikke faller i alle fall bitene på plass når man senere møter og blir kjent med menneskene personlig. Men dette kommer nok an på ens egen tilnærming og “motivasjon” i møtet med andre også.
Vel, forskjellige parametre frembringer forskjellige resultater.