Kuas fire mager og det lille hullet

Drøvtyggerne har fire mager; løypen som er den egentlige magen og tre formager: vomma, nettmagen og bladmagen. Fôret må passere gjennom et lite hull for å komme videre fra nettmagen til bladmagen. Dette er noe av forklaringen på at drøvtyggere ikke bare kan ete mer når de trenger mer mat, de trenger forskjellig type fôr avhengig av fôrbehovet.

(Norsk Landbruksrådgivning — nlr.no)

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Jeg tenkte meg dette som en metafor. Som alle vet har jo menneskesinnet fire subjektive bevissthetsstadier: øyeblikksoppmerksomheten, korttidshukommelsen (også kalt arbeidsminnet), realitetssansen (eller den “eksekutive” funksjonen) og det mer eller mindre systematiserte langtidsminnet. Det er mye som kan stokke seg og gå i surr her. På samme måte som det er uvanlig at folk har oversikt og kontroll i forhold til næringsopptaket sitt, så har de nesten aldri styring på sine mentale prosesser heller. Dette er det nøytrale startproblemet. Siden tilkommer alskens traumer og nevroser som kompliserer bildet på individstadiet. Det finnes både likt og ulikt, som i praksis avgjør graden av samstemt samfunnsbygging, men ingen har noensinne eksakt den samme livserfaringen, ikke engang tvillinger. Noen ganger utvikler jo også de seg i svært forskjellige retninger. Det skal så lite til. Ofte bare tilfeldigheter.

Øyeblikksoppmerksomheten er en skvetten sak som alltid “går foran” og fremkaller den velkjente følelsen av umiddelbar “oppdagelse” av tingene i våre omgivelser, som så siden forbehandles og klassifiseres i arbeidsminnet, før realitetssansen fatter en beslutning om hva det er vi observerer. Dette kan skje svært hurtig. Vi snakker jo tross alt om elektriske signaler som beveger seg med lysets hastighet over svært korte avstander inni skallen. Problemet er bare at ting er ikke trådløse inni der. Nevroner som ikke står i noen fysisk forbindelse med hverandre kan heller ikke utveksle signaler. Hvis “tankebanen” ikke har stoppested ved akkurat den stasjonen så kan heller ikke signalene fra fortroppen komme seg videre helt frem til generalstaben, for å si det slik. Tankesystemet er rett og slett ikke bra utbygget hos dette individet. De er intellektuelt funksjonshemmede, men som regel ikke klar over dette selv. Eventuelt kan de befinne seg i en tilstand av realitetsfornektelse; og dette bringer oss til dagens problem, som er et samfunnsproblem av formidable dimensjoner. Ved dette tidspunkt har vi minst fire-fem generasjoner av mennesker som har blitt oppdratt til å tro at hva så enn de føler i forhold til en sak teller like mye, om ikke mer, enn all den saklige kunnskap som befinner seg hos eksperter på området.

Som tilfellet er med rusmidler så ville vi ikke hatt så mye ondsinnet desinformasjon i verden hvis det ikke fantes noen etterspørsel etter slikt. Åpenbart er det en overlevelsesteknisk fordel å være litt “frempå” i forhold til det som skjer i øyeblikket, noe som også reflekteres i hvor mye kunstig jåss som finnes der ute, designet for å fremkalle “hormonkicket” som kommer med å legge seg helt foran i oppmerksomheten og forbli der over noe tid, for eksempel “fart og spenning”, ferdighetsspill som krever mye og hurtig manøvrering, og så videre. Poenget er den nytelsen man får av å “ligge i forkant” — eller det er en form for hormonbasert narkomani, om du vil. Det handler om kick. Man får ikke mye av sånt hvis man legger seg bakpå, i den “voksne” delen av sinnet, det vil si realitetssansen. Dette handler om hvor man plasserer fokus, og min påstand er altså at øyeblikksoppmerksomheten er et sted man kan være og oppholde seg, men det er en suboptimal strategi. Likevel har folk altså blitt trent opp til slik atferd helst siden slutten av den andre verdenskrig, først og fremst gjennom den håpløst evneveike tanken om at man skal “stole på følelsene sine”. Herregud. Man bør stole på dem omtrent like mye som man stoler på telefonselgere. De har noe å tilby, dette er sant, men ikke nødvendigvis noe du behøver. Følelsene våre er “fabrikksettinger” i den mentale computeren, så å si. Arven fra flere millioner års utviklingshistorie under varierende forhold. Og de sitter i øyeblikksoppmerksomheten. Det er bare hvis man flytter fokus dit at man kan oppleve noe slags “rush”, fordi eksekutivfunksjonen opererer på en helt annen måte.

For tiden definerer man galskap i funksjonelle termer. Så lenge individet “fungerer” – sosialt, økonomisk, hygienisk, og så videre – defineres ikke sære idèer og vanemønstre som problematiske. Dette er i overensstemmelse med de demokratiske frihetsidealene. Alle har rett til å være så koko de bare vil, så lenge de avgrenser seg til “privatlivets fred” og ikke starter noe trøbbel i den offentlige sonen. Jeg støtter dette prinsippet. Jeg vil også skrive under på at det er ikke frihetsidealene som medfører all galskapen som alle kan se overalt. Fascisme er ikke løsningen. Det har det aldri vært. Selvsagt handler det om disiplin, men ikke om tvang. Det går i praksis ikke an å tvinge mennesker til å gjøre noe de ikke vil. Det beste man kan oppnå er at de presenterer en falsk front av “lydighet” mens de samtidig konspirerer om hvordan de skal bli kvitt den repressive makten. Du vet. Sånn som Maduro i Venezuela. Han er sjokkerende evneveik — bortsett fra at han skjønner seg på rå maktbruk. Nå har han lovet “sitt elskede folk” at jula skal begynne i oktober, for såpass har de fortjent. Man blir liksom plutselig usikker på om Maduro egentlig skjønner hva jula handler om, bortsett fra at man skal ha det gøy. Venezuela er jo et tropisk land, hvor dag og natt er jevnt tolv timer hver seg hele året igjennom, og den eneste forutsigbare klimaendringen man med noen rett kan kalle en “sesong” er at det pleier å være en regntid hvert år. Følgelig er jula meningsløs på det viset. Alt som blir igjen er det katolske opplegget, som visstnok står sterkt i befolkningen, men jeg tror ikke de har noen politisk makt, ihvertfall ikke på noe formelt grunnlag. Så hva skal man tenke? Galskap. Dette er galskap. Venezolanerne behøver ikke mer og/eller hyppigere julefeiring, de behøver ordnede forhold og kompetente folk til å styre ting, for det er jo i utgangspunktet ikke noe galt med selve landet, eller befolkningen. Det er lederne deres som er på bærtur.

As above, so below er et folkelig uttrykk som noenlunde tilsvarer det vitenskapelige begrepet skalainvarians. Altså at det spiller ingen rolle om man blåser opp eller krymper situasjonen, prinsippet forblir det samme. Jeg vil påstå at galskapen er skalainvariant. Det er ingen prinsipiell forskjell på galskap hos individet og galskap i større grupper av, eventuelt hele befolkningen. Hjernebrukerfeil er den ultimate konklusjonen. Møkka henger ikke på greip. Folk tilbringer alt for lite tid i den voksne delen av sin egen personlighet, og alt for mye i den mer spontane, umiddelbare og bent frem narkomane øyeblikksoppmerksomheten. Vi kaller det “å være på tuppa” så det finnes belegg for å si at folk vet hva det handler om; at det er noe nevrotisk. Årsaken til at ting er slik ligger i belønningssystemet. Du vet. Hormonene. Kicket man får av “å være på jakt”, triumfen man føler når man “har rett”, og det ene med det andre. Galskapen på nett er rett og slett hormonstyrt. Vi søker det som er spennende, ikke det som er sant. Med litt misbruk av medisinsk fagterminologi kan vi godt si at det hele er litt “ADHD”. Folk er ikke flinke til å styre seg selv — og de som driver med propaganda og desinformasjon er klar over dette. De leverer varene. Folk får det kicket de søker. Nevrosene ligner skrikende fugleunger som krever mat; blinde og døve i forhold til alt som befinner seg utenfor den emosjonelle fuglekassen. Dette er hva galskapen handler om. Man havner ikke i en slik situasjon på grunn av argumenter, så det finnes ingen grunn til å tro at argumenter er hva som vil bringe dem tilbake igjen heller. Hva kan jeg si? Det er en jobb for psykiatrien. Etter mye å dømme var det mange som ramlet ned i ymse mentale dyregraver under og etter pandemien. Man kan vel si at de “fikk seg en støkk” — noe jeg personlig oppfatter som komisk. Selv har jeg aldri hatt noen slags tro på noe politikere sier. Det er en selvfølge at de lyver om alle ting, hele tiden. Derfor er det liten vits i å lytte til hva de sier, men heller følge med på hva de gjør. Det går ikke an å “snakke sant” i en sånn jobb, fordi sannheten er en ukjent størrelse – til og med en uinteressant størrelse – i det dynamiske handlingsrommet hvor de er nødt til å operere for å få gjort noe i det hele tatt. Husker noen Gro Hsrlem Brundtland? Det var bortimot umulig å skjønne noe av det evneveike vrøvlet som kom ut av munnen på den dama, men hun var en jævel på å få ting gjort. Følgelig en dyktig politiker, om ikke akkurat noen filosof.

Var nedstengningen av samfunnet under pandemiens første måneder en overreaksjon? Jeg synes ikke det. Vi visste jo ikke hva vi sto overfor, bare at det spredte seg svært raskt og at det overveldet alle helseinstitusjonene med akutte tilfeller de var dårlig forberedte på å håndtere så raskt og i et så stort antall. Følgelig var det et poeng i seg selv å bremse ned farten i spredningsmønsteret med alle midler man hadde for hånden. Egentlig burde man berømme dem fordi de hadde baller nok til å ta så brutale beslutninger på strak arm, uten å skjelve i underleppa. At ikke Covid medførte et tilstrekkelig antall døde til å forsvare alt som ble sagt og gjort i de innledende fasene er knapt noe saklig argument i etterpåklokskapens grelle lys. Jeg vil ikke si at det gikk bra, fordi det var da sannelig mange nok som døde, og mange som har fått langtidsvirkninger av infeksjonen. Mange snakker om “vaksineskader” men de forstår strengt tatt ikke hva fanden de prater om, og det er det heller ikke særlig mange andre som gjør. Det er et kultfenomen, som er preget av “troens sannhet”. Men jeg gidder ikke å bruke verdifull levetid på å forholde meg til evneveike troll. Psykiatrien eller politiet sitter med svarteper i denne saken. Det er jo deres klienter vi snakker om nå. Pandemien er i det store og hele et tilbakelagt stadium, ihvertfall inntil videre. Ting er under relativ kontroll. “I verste fall blir vi nødt til å vaksinere oss ut av situasjonen” var det noen som sa i mars eller april av året 2020. Og slik ble det. Rent medisinsk-teknisk sett er vi “ganske godt forberedte” på neste runde med noen ny slags jævelskap, som vi vet vil komme, fordi smittevektorene ligger tettere på typisk befolkede områder enn noensinne tidligere. Det er bare et spørsmål om sannsynlighetsmatematikk — og lærdommen vi fikk under den siste pandemien. Blant annet må vi påregne at “et betydelig antall” individer rett og slett ikke kommer til å respektere karantenebestemmelser hvis ikke de selv “føler” at dette er nødvendig, uansett hva den medisinske ekspertisen sier. Sånn har det blitt. Folk har aldri vært særlig flinke til å bedømme sin egen kompetanse, men dette er fullstendig latterlig. Man kan ikke si annet enn “lykke til”.