Den klassisk “gammeldagse” gradestokken i kjøkkenvinduet mitt sier at det er 25 kalde der ute, men yr.no påstår at det “føles” som 30. Jeg skal ikke diskutere. Jeg var jo nylig ute for å hente ved og jeg kan bekrefte at det er kaldt. Du vet. Lue, votter og skjerf er nødvendig. Hva skal man dessuten der ute å gjøre nå? Vel, jeg har et forretningsmøte som kommer opp om noen timer. Jeg har allerede bestemt meg for å gå dit til fots, som tar omtrent like lang tid som å kjøre, det er bare at man kan ta en snarvei – som er “litt tvilsom” i lovens forstand men ikke desto mindre en godt opptråkket sti – fordi det er mishandling av maskinen å starte den opp uten at det er helt nødvendig når det er så kaldt. Fotgjengeri tillater imidlertid ikke at jeg “bare svipper innom butikken” mens jeg er ute – min opprinnelige plan – så det blir å klare seg med det man har helt til det blir mildvær igjen, det vil si minus femten eller høyere. I mellomtiden er ilden min beste venn.
Noen beskrev en gang opplegget i Russland som “alle de grusomhetene man ser for seg i Afrika, bare at det er minus tredve” og det høres jo ikke noe fint ut. Herregud. Jeg har selv aldri vært i Russland og det virker nå i dag som mindre sannsynlig enn noensinne at jeg kommer til å dra dit, uansett av hvilken grunn. Særlig “turisme” og sightseeing. Man reiser jo liksom ikke på lysttur til en krigssone, uansett hva slags interessant kultur og arkeologi stedet ellers måtte ha. Av diverse årsaker bodde jeg i Barcelona i 1999. Jeg snakket allerede “litt” spansk men ikke sånn som nå. Å lese spanske aviser var for eksempel ikke noe jeg engang gadd å prøve den gangen, så det ble til at jeg kjøpte og leste ymse britiske aviser, hvoriblant Daily Mail som strengt tatt er en møkkablekke av verste sort, men det er i det minste enkelt å forstå hva de skriver om. Slik gikk det til at jeg en vakker dag befant meg i et “Bermudatriangel” av evneveikt fjøsnisseri, da jeg i Daily Mail kunne lese en sammenlignende studie av datidens aktuelle verdensledere, Vladimir Putin og George W. Bush. Avisen konkluderte med at Bush var selveste “Mister Mediocre” – en lite bemerkelsesverdig mann på alle vis – mens Putin var noen slags inkarnasjon av Satan, minst.
Siden har det gått noen år. Bush kom og gikk. Hva blir han husket for? Ihvertfall ikke noe bra, selv om han blir liten og blek i forhold til den ondskapen amerikanerne senere har manifestert gjennom den politiske prosessen sin. Krigen i Irak var en feiltagelse sier mange nå. Vel, så feil kan man altså ta. En feiltagelse? Herregud. Shakespeare ville ha valgt andre ord. Irakerne selv har sannsynligvis også et annet navn på saken. Bush har uansett forsvunnet inn i en anonym tilværelse hvor han visstnok bruker mye tid på kunstmaleri. Gitt at talentene ellers er fordelt på en jevn måte finnes det liten grunn til å tro at det er som kunstner han vil bli husket. Mister Medocre. Og når det gjelder han andre – Putin – så er han ennå statsoverhode i Russland. Det virker ikke som om han har noen andre planer med det første heller. Kan han i det hele tatt velge noe annet ved dette tidspunkt enn å klamre seg til makten så lenge han kan? Det finnes neppe noen gode pensjonsordninger for Putin. Han har for mange fiender. Eventuelt så måtte han ha fått noe slags asyl et annet sted enn i Russland. Den pågående krigføringen mot Ukraina har imidlertid gjort ham til en paria over hele verden, inkludert i sitt eget hjemland. Det er vanskelig å se noen lykkelig slutt for Vladimir Putin. Det er også vanskelig å tro at han ikke selv forstår dette. Følgelig har vi en viss grad av “uløselig dilemma” i denne saken.
For tiden pågår det et surrealistisk spill rundt Rwanda – et afrikansk land som vi alle husker mest på grunn av folkemordet på 90-tallet – i det britiske parlamentet. Regjeringen har presentert et lovforslag som i praktisk konsekvens definerer Rwanda som “et trygt land” som britene kan deportere asylsøkere til i et forsøk på å skremme folk fra å søke humanitær oppholdstillatelse i Storbritannia. Så langt er det eneste som faktisk har skjedd i saken at britene har tatt imot 6 – seks – asylsøkere fra Rwanda i henhold til utvekslingsprogrammet, mens britisk rett nekter regjeringen å sende folk til Rwanda — dessuten vil ingen flyselskap påta seg oppdraget og de nektes uansett å fly gjennom noe luftrom som befinner seg innenfor EUs juridiske område. Dette er en fæl sak. Hvordan har de funnet på noe sånt i utgangspunktet? La oss true med å sende folk til et skremmende sted hvis de kommer hit, så vil de kanskje la være å komme hit. Det er jo for fanden noe slags mesterstykke innenfor øvelsen “passiv aggressivitet”. Tanken er jo helt åpenbart at det skal virke avskrekkende på folk – ikke mist fordi de som har presentert lovforslaget sier det selv – at de kan bli sendt til Rwanda når de søker asyl i Storbritannia, men hvorfor skulle dette være avskrekkende hvis forholdene i Rwanda er så bra som de hevder? Det er åpenbart noe som ikke stemmer i dette bildet. For eksempel er det et frapperende fravær av intelligens i opplegget. Men den britiske regjeringen gjør så godt de kan for å smiske med fremmedfrykten i det britiske samfunnet, det skal de ha. Så får vi se hva som skjer når de skal avholde valg neste gang, sannsynligvis i år.
