En ektemann som ikke er en ekte mann

Komedietradisjonen har etter hvert fått mange avskygninger og utviklingslinjer, for eksempel farsen, salongkomedien, folkekomedien, opera buffa og operetten. En komedie er alltid et skuespill med en handlingstråd og må ikke forveksles med revyen. I verdenslitteraturen er ordet komedie brukt om flere store verk med lykkelig slutt, uten at dette betyr at verket er av humoristisk art, for eksempel Den guddommelige komedie av Dante Alighieri (1265–1321). Mens tragedie i egentlig forstand er blitt sett på som en umulighet i vår tid og er blitt avløst av tragikomedien, er det fullt mulig å tenke seg varianter av komedieformen, som lystspill, satirisk skuespill, kanskje også innenfor det absurde teater, selv om en dypere mening ofte søkes her. En god del folkelige dramatekster, ofte fremført av amatørskuespillere, må kunne karakteriseres som komedier.

(Store norske leksikon)

Eksperter på denslags debatterer den dag i dag hva slags kvalifikasjoner og egenskaper som kjennetegner en ekte mann, samt – riktignok i noe mindre grad – hvordan man skal karakterisere de som faller utenfor disse rammebetingelsene. Er de falske menn? Luremenn? (Som alle vet er jo luremenn til lure menn som ektemenn er til ekte menn. Det er – så å si – menings full ord deling i en meningsløs kontekst.) Det er noe kulturell og aldersmessig varians i forhold til hvor interessant man opplever en debatt om kjønnsroller, men selv har jeg en tendens til å holde meg for øynene og stønne — fordi alt er så jævlig evneveikt. Herrgud. De fleste har mer enn nok med å sortere det ene fra det andre i forhold til “hvem og hva de er” som individ og deltager i menneskehetens eksistensielle teater, om de ikke også skal måtte forholde seg til en standardisert poengskala for kjønnsuttrykkenes korrekthet.

La oss sammenligne kjønnsrolledebatten med ymse meningsutvekslinger om rusmidler og edruskapspolitikk. Selv er jeg en nykterist, det vil si en person som i utgangspunktet har negativ innstilling til selve det å ruse seg som kulturelt – og individuelt – fenomen. Imidlertid oppfatter jeg ikke andres snusking med rusmidler som mitt problem, med mindre de bringer det til meg på en måte som tvinger meg til å forholde meg til det, så slik sett er jeg “ufølsom overfor andres lidelse” når det gjelder alskens nerver, mentale forstyrrelser, skjelving, svettetokter og det ene med det andre, når slikt er en åpenbar konsekvens av deres frivole omgang med rusmidler. Man høster jo hva man sår, som folk sier. Dette er sånn sett ikke “uflaks”, det er forutsigbare konsekvenser av noe man selv valgte å gjøre. Er jeg en psykopat fordi jeg ikke engang gidder å late som om jeg har noen som helst slags sympati for folks “fyllenerver” og denslags? Bare gå hjem og kom til sans og samling igjen du, så tar vi – eventuelt – opp tråden på nytt når du fungerer normalt. Man kan jo ikke jobbe sammen med mentalt ustabile individer enten dette skyldes naturlige talenter eller selvpåført mekanisk skade med rusgift. Men når det er sagt; gjør hva fanden du vil. Det er som sagt ikke mitt problem. Mer generøs enn dette er det ikke mulig for meg å være.

Alle vet at det forbrukes enorme mengder rusmidler i samfunnet til enhver tid. Jeg vet ikke hva de korrekte tallene er, men la oss for intern bruk her og nå anta at alkohol står for halvparten av all rusing folk driver med der ute, mens den andre halvparten fordeler seg utover røkla, det vil si alt fra kaffe til metamfetamin, johannesurt til tunge syntetiske opiumsderivater som fentanyl. Poenget er i ethvert tilfelle at man “tar noe” fordi man forlanger og forventer at det skal ha en effekt. Alt dette foregår i “et landskap av natt og tåke” hvor det er pragmatisk uråd å trekke opp skarpe skillelinjer mellom terapeutisk nyttebruk og – mer eller mindre – sosial festbruk. For eksempel føler jo noen at de må “gjøre noe med nervene” for å kunne slappe av og hygge seg i selskap med andre. Hva gjør de så? Kanskje de tar en nervepille, kanskje de tar en drink eller to. Kanskje synes de at kokain er nødvendig. Hva vet jeg? Formålet er uansett det samme. De føler behov for å “justere”. Siden går det som det går; som regel etter måten bra – folk returnerer til hverdagen igjen etter litt utagerende drama – men noen ganger oppstår det medisinske komplikasjoner, hvorav den mest aktuelle er “avhengighet”. Når folk aldri egentlig vender tilbake til hverdagen igjen. De forblir i “den narkotiske sonen” hvor det å justere er noe man gjør til enhver tid, enten man har tenkt seg opp eller ned, hit eller dit. Det er neppe særlig kontroversielt å si at narkomani er en livsstil som pasienten velger, men at de underliggende symptomene må forstås i en kontekst av at “noe klikker i dem” når de oppdager rusmidlenes makt til å justere formen, slik at de senere har vanskelig for å se en god grunn til ikke å benytte seg av denne typen kjemisk selvkontroll når den allikevel finnes lett tilgjengelig der ute. Logikken er at man bruker de midlene man har i livets store kamp om hva fanden det nå er som foregår. Noe er det jo. Selv om man ikke forstår noe vet man at det er noe.

På samme måte som jeg i ideologisk forstand er en nykterist, så er jeg også en individualist. Det vil i denne sammenheng si at det såkalte angrepet på de tradisjonelle kjønnsrollene ikke handler om å “introdusere hundre nye kjønnsidentiteter” men om å fjerne de vi har, som altså representerer samfunnets – mer eller mindre – sosialt aksepterte rusmiddel alkoholen i denne metaforen. Folk er på meningsfylla, så å si. Hva fanden betyr det å være en ekte mann? Og hva betyr det å ikke være det? Herregud. Det er jo evneveikt. Man er hva enn man er, ferdig diskutert, så får det bli et “individualistisk” problem hvordan man griper saken an i forhold til å etablere seg som “kjønnsvesen”, både i forhold til det man ser i speilet, det man opplever i fantasien og følelseslivet, og det man presenterer overfor omverdenen. Jeg ser ærlig talt ikke hvorfor vi behøver å kjønnskategorisere mennesker i det offentlige rom, når vi uansett ikke skal ha noen kjønnslig omgang med dem. I den grad man “møter noen” på den måten får man jo heller ta forhandlingene der og da, i forhold til hvem som skal bindes, hvilken side som skal vende opp når kjønnsorganene beveger seg, og det ene med det andre. La oss ikke ta hele den tekniske debatten. Alle har sikkert noen tanker om teori og praksis slik sett — men alt degenererer til “rusmiddeldebatt” omtrent umiddelbart når sånt havner i et offentlig ordskifte. På grunn av språkets natur er man nødt til å etablere kategorier av mening for å kunne kommunisere på en meningsfull måte, slik at begrepet “mann” eksisterer i en slik kontekst — men det som virkelig er dustete er når folk som ikke ellers setter pris på Platon og hans idèer bruker ordet “mann” som betegnelse for noe evig og allmengyldig som hver individuell mann bare er en fysisk avbildning av — og altså ofte ikke engang en særlig god avbildning. Han er jo ikke perfekt. Han er ikke ekte i henhold til idealets standarder. Poenget jeg prøver å få frem er at det behøver han heller ikke å være. Han er jo et individ og har således ikke ansvaret for å være eller representere noe annet enn seg selv. Hvem bryr seg om evneveike menneskers fantasier om “ekte menn”? Høres ut som noens runkefantasi, spør du meg.

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1298

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top