Alle normale og mentalt sunne mennesker har sansen for vittigheter av den typen som for eksempel oppsummerer mange timers frustrert arbeid med noen slags plagsom jævelskap i bare noen få ord som får alle de tilstedeværende til å le av oppgaven heller enn å banne, sverte og knurre. Man bygger jo opp psykiske spenninger og det er nødvendig å få utløp for disse på noe slags vis — og det morsomme er jo som kjent det morsomste alternativet. La oss si hvis man for eksempel er fire mann som skal bære et piano opp i femte etasje av en bygård som ikke har heis. De som har prøvd vet at dette er faen ingen spøk. Paradokset er at nettopp derfor er det bra å spøke om saken. Imidlertid er det mindre bra hvis folk ler så mye at de mister grepet på pianoet. Konsekvensene kan bli alvorlige hvis man glemmer situasjonens alvorlige dimensjoner. Jobben forblir jo den samme uansett hvordan man forholder seg til den. De danser med piano i et trappeløp er en sekvens av ord som kan fremkalle så mange slags bilder. Særlig hvis man selv er en av danserne.
Hva slags pervo synes at det er et vakkert syn når et piano blir sluppet fra så stor høyde at det sønderknusese når det treffer bakken? Svar, alle de som har strevd seg oppad trange trappeløp med pianoer mens de ofte fantaserte om å bare hive hele mannskiten ut av vinduet. De liker lyden av hundre timers aggressiv hamring på tangenter sammenfattet i et hundredels sekund med atonal blæng idet instrumentet ytrer sine siste toner i møtet med asfalten. Skjønnhet ligger i øyet som ser som folk sier. Mange har påpekt at det kreative alltid er nødt til å ha et element av destruksjon i seg, i den forstand at man ødelegger èn ting for å lage en annen. Eller man “omformer” materien, om du vil, fra den ene til den andre tilstand, hvor produktet så å si er aktivitetens ekskrement. Som alle vet påsto Platon – filosofiens far – at ethvert fysisk objekt bare er et bilde – en gjenskapelse – av det egentlige objektet, som er en abstrakt form, eller en idè. For eksempel er en stol noe man kan skape hvis man ødelegger et tre og bruker materialene derfra til å gjenskape den mentale formen “stol” i sin fysiske form. Det samme prinsippet er gyldig for alle ting mennesker lager og bruker til nyttige eller dekorative formål i sine omgivelser.
Det virker kanskje ikke intuitivt åpenbart men et piano er et strengeinstrument som tilhører samme kategori som gitar og fiolin. Det handler om å få strenger til å vibrere i forhold til en resonanskasse som virker komprimerende og forsterkende på lyden. Sånn lager man musikk, eller rettere sagt sånn spiller man musikk. Strengt tatt blir den jo “laget” i hodet som en idè – man “hører” noe i sitt “indre øre” – før man tester idèen ut i virkeligheten på det instrument man foretrekker å bruke, eventuelt som sang eller nynning. Siden kan idèen eventuelt utvikles i et samspill med andre, som vel er den vanlige måten for et band å jobbe. Noen argumenterer noen ganger til fordel for improvisasjon, det vil si at bandet “bare begynner å spille noe” – et rytmeløp – som man siden tar i forskjellige retninger med soloinstrumenter for å “se hva som skjer” på et mer, hva skal vi si, alkymistisk vis enn den mer rettfrem gående prosessen med å separere komposisjon fra fremførelse. Selv vil jeg imidlertid si at dette er jo bare en alternativ måte å fiske etter idèer som uansett ikke kan frembringe noe som ikke allerede fantes i de tilstedeværende musikernes indre liv. Hva som fungerer best i den kreative prosessen er vanskelig å si noe generelt om, men hvis “samspill” er et poeng er det sannsynligvis lurt å bruke tid på å samspille rundt det idègrunnlaget man totalt sett har som band. Ihvertfall er dette hva jeg tenker etter å ha vært mer enn gjennomsnittlig musikkinteressert i femti år. Man merker jo liksom fort om bandets enkelte medlemmer jobber bra sammen eller ikke, særlig når de spiller konserter og ikke kan falle tilbake på alskens “studiotriks”.
De som følger denne bloggen – det virker som om det kan være et sted mellom 50 og 100 “faste” – har selvsagt lagt merke til at jeg alltid – ihvertfall 99 av 100 ganger – henger på en sang helt til slutt. Dette er en vane jeg la meg til mens jeg skrev på engelsk. Jeg vet ikke hva en typisk leser mener om dette — men på den annen side, når bryr jeg meg om hva en typisk leser tenker? Det er jo deres sak, ikke min. De kan tenke hva fanden de vil. Poenget er at de tenker, ikke “hva” de tenker. Mitt eneste budskap sånn sett er en henvendelse til intelligensen om at den har rett til å leve sitt eget liv, på sine egne premisser. Hvis vi skal tro på Platon så er jo intelligensen mer “virkelig” enn alle denne verdens materielle gjenstander. Sannhet er en sjelstilstand som ikke har noe å gjøre med ytre omstendigheter. “Idèene” lever i en dimensjon hinsides tid og rom — eller i “evigheten” om du vil, altså en kontekst som er evig og uforanderlig, men som også er selve kilden til alt vi kan observere i verden. Som alle ser virker dette synet å ligge ikke urimelig fjernt fra postmoderne “simulasjonshypotese”, eller for den saks skyld hvor mange filosofiske systemer som helst som beskriver den materielle virkeligheten som en illusjon. Ingen bestrider at det finnes stoff, energier, fenomener og så videre. Saken er at vi oppfatter bare en mikroskopisk brøkdel av “alt som finnes der ute” slik at det blir en åpenbar usannhet når noen påstår at de forstår hva som foregår. Det virker mer sannsynlig at de har lyktes med å isolere nevrosen sin fra naturens erkjennelsesmekanikk gjennom å “slå rot” i noe slags idèkompleks som de liker — og siden forsvarer så godt de kan. Også jeg. Det er en allestedsnærværende menneskelig svakhet å “tro at man forstår” til tross for at alle sannsynligvis har mye erfaringsmateriale som antyder at de forstår mange ting bedre nå enn tidligere i livet. Det er jo fristende å slå seg til ro med noen vakre konklusjoner som man trives sammen med og det ene med det andre. Dessuten er livet kort. Man har ikke tid til å utforske alle ting. Det lønner seg å plukke “noen” ting og heller spesialisere seg på dem enn å la seg distrahere av foranderlighetenes evige kaleidoskop.
