Via nyhetene får man med seg at det finnes folk som har så smarte strømavtaler at jo mer strøm de bruker, jo mer tjener de på det. Jeg vet ikke noe om detaljene, men det har noe å gjøre med når og hvordan regjeringens strømstøtte slår inn. Følgelig setter de opp vinduene og fyrer med alt de har, pluss at naboene får komme og lade elbilene sine, det ene med det andre, man får alltids brukt mye strøm. Visstnok finnes det Facebook-grupper som bidrar til å organisere effektiv forbruksøkning der hvor dette medfører fortjeneste. Staten spanderer og vi lever jo alle i en tid når det gjelder å utnytte de mulighetene man har mens man har dem. Ingen vet hva morgendagen bringer.
Selv er jeg ikke smart. Jeg har ikke noen god strømavtale, jeg betaler spotpris. Inntekten min er ikke god heller, jeg sitter igjen med fjorten tusen (etter skatt) hver måned. Det er trangt nok som det er, men jeg ville stått til knes i mannskit hvis det ikke var for strømstøtten. Hva jeg tenker om at noen misbruker denne ordningen? Tja. Det blir vel noenlunde det samme som å misbruke trygdesystemet — som igjen ikke er vesensforskjellig fra å svindle forsikringsselskapet under et skadeoppgjør. Folk gjør jo sånt hele tiden. Det regnes som smart å ta med seg alle de kronene man kan på sin vei, for man får alltids bruk for dem. Spare litt her, krafse til seg litt der. Snyte hver gang man kan og klage på prisen hver gang man må betale for noe. Sånn er den smarte livsstilen. Man må være aggressiv og pågående. Livet er en kamp.
Forskjellen mellom å være moralsk og moralistisk handler om på hvem sine vegne man har disse meningene. En moralsk person har regler for sin egen atferd mens en moralist bryr seg mest om hva andre gjør og ikke gjør (mens de ofte har veldig slakke standarder for hva de selv har lov til). Selv føler jeg ikke at det er mitt oppdrag her på jorda å forklare, belære, oppdra eller regulere andre mennesker verken i deres tanker, ord eller gjerninger. Imidlertid har jeg vondt for å holde kjeft om hva jeg tenker til enhver tid, så vi kan si at dette medfører “ytringer”. Hva andre tenker om dette får være deres egen sak. Det er ikke personlig, jeg har en “litterær” tilnærmelsesmåte, hvor jeg betrakter ting på en egentlig ganske abstrakt måte. “Mennesket som fenomen” mer enn spesifikke historier om enkeltmennesker, kan du si. Allikevel er det mange som tar ting veldig personlig til enhver tid, i den forstand at dette er et karaktertrekk hos dem, som nesten alltid er en grov overvurdering av hvor interessante de er i det store bildet, men sånn blir det når man opplever seg selv som viktig.
Hvor kommer de moralske standardene fra? Vi snakker jo om regler nå, som begrenser individets frihet til å velge de løsningene som man selv er best tjent med til enhver tid. Hvis man for eksempel lever etter det moralske prinsippet at man aldri vil stjele noe, man vil alltid betale for seg og ha ryddige forhold slik sett, vil man over et antall år gå glipp av mange gode muligheter til å berike seg selv på andres bekostning bare fordi man har noen slags forfengelig fantasi om at man er “respektabel” i forhold et sett med standarder som ikke alle engang følger. Ikke uofte har jeg støtt på argumentet om at noen kommer uansett til å gjøre det (så det kan liksågodt bli meg). Dette reflekterer hva slags standarder vedkommende forventer å finne i samfunnet som helhet. En som tror at alle uansett stjeler som ravner hver gang de har sjansen vil ikke oppleve det som unormalt å selv naske med seg noen saker herfra og derfra på sin vei. Hvor prektig skal man være, liksom. Selv i straffesaker foran retten handler det mer om hva som kan bevises enn om hva som “egentlig skjedde”. Det folk ikke vet har de ikke vondt av. Derfor handler det ikke om rett og galt, men om hva man kan slippe unna med uten at det blir noen slags ubehagelige konsekvenser.
Hvis jeg selv hadde en avtale som medførte at jeg fikk tilbake penger på å bruke strøm så ville jeg definitivt brukt mer strøm enn jeg gjør nå (jeg forbruker omtrent halvparten av “det normale” fra den gangen strøm var forholdsvis billig), men jeg ser ikke for meg at jeg ville gått inn for å bruke så mye som kapasiteten tillater, bare fordi dette “lønner seg”. Hvem som helst kan se på livsstilen min og konkludere med at jeg ikke bryr meg mest om lønnsomhet, eller altså hva som regnes som smart ute i samfunnet vårt. Faktisk bryr jeg meg så lite om hva jeg “tjener” på det ene eller det andre at jeg i praksis er en uhyrlig dårlig forretningsmann, selv om jeg forsåvidt har ganske god teft for “hva markedet vil ha” og slike ting. Hvis man ikke har “killerinstinkt” i forhold til lønnsomhet vil man ikke lykkes særlig godt med forretninger. Det som er profitabelt er ikke nødvendigvis interessant — slik at hvis man har den personlighetstypen som søker å optimere de interessante aspektene ved alle ting vil man i forretningslivet sannsynligvis oppleve hvor interessant det er å gå konkurs og tape alt man satset. Det er imidlertid mange som er som meg. Ingen av oss har legning for å utnytte alt og alle vi møter på vår vei så langt det lar seg gjøre, vi har en helt annen type strategi, som handler om “godt nok”. Hva er poenget med å fortsette å spise etter at man er vel forsynt?
Mange legger bevisst eller ubevisst opp sitt eget løp etter hvordan de tror andre gjør tingene. For eksempel hvis man tror at folk for det meste vil lyve hvis de har noe å tjene på dette vil man neppe være særlig nøye med sin egen standard for sannferdighet og etterrettelighet. Hvis man tror at verden for det meste er befolket av kjeltringer har man svake incentiver i forhold til begrepet ærlighet. Hvorfor skal man være den eneste som snakker sant? Det er jo ingen gunstig posisjon å havne i. Alle vet alt om deg men du vet ingenting om noen av de andre. Som det gamle ordtaket sier: Hvis du er invitert på fest hos noen kannibaler og du ikke umiddelbart kan se hvem de planlegger å spise, så er det deg. Det er du som er offeret. Omtrent sånn fungerer samfunnet.
