Denne musikksjangeren er ikke noe inkluderede kunstuttrykk. Her er det ingen som sier “hei sleng deg med da vel” til alle de møter, hele opplegget handler bokstavelig talt om det stikk kotsatte: å melde seg ut. Du skal ikke tro at du er velkommen. Du skal ikke tro at du hører hjemme noe sted. I utgangspunktet tenker man kanskje “tenåringsangst” om hele pakka – det var sånn jeg selv reagerte da det sto på som verst tidlig på 90-tallet – men dette er ingen holdbar forklaring på fenomenet. Svartmetall er et kunstnerisk uttrykk som handler om de mørke sidene av mennesket, javel, men det er også en veldig teknisk greie. Formalkravene er svært strenge. Det finnes mye man kan si om fansen men det betyr egentlig ikke noe mer eller mindre enn at det er mye man kan si om fotballfans — de seriøse utøverne av svartmetall er først og fremst musikere på et høyt nivå. De leker ikke butikk, de mener alvor. Dette er lidenskapen deres.
Vi må si noe om menneskers sanseapparat. For eksempel er lukt og smak noe som allerede er inni kroppen idet vi registrerer dem, i form av molekyler som går i nese/svelg-systemet og fremkaller reaksjoner, mens “følesansen” handler helt bestemt om ting som berører kroppen. Vi har “kontakt” med den tingen vi erfarer. Imidlertid er dette forholdet annerledes med syn og hørsel, selv om også disse teknisk sett handler om bølger av henholdsvis lys og lyd som berører sanseorganene våre og dermed skaper bilder i hodet. Vi opplever typisk kildene for lys og lyd som eksterne, altså noe som foregår “der ute” og som befinner seg på noe fysisk avstand fra oss. Naturen har forkoblet apparatet vårt slik at vi har en naturlig tendens til å forsterke lydbølger i mellomtoneregisteret, det vil si i det området hvor mennesketale typisk befinner seg, mens vi reagerer med en viss “protest” mot lyder i de svært høye og svært lave deler av skalaen. I tillegg har vi også et begrenset “sonisk register”, det vil si hvor mye lydbasert informasjon det er plass til i hvert tidsrom som forløper. Når det blir for mange elementer innenfor det soniske registeret klarer vi ikke lenger å skille mellom de ulike lydene, alt blir bare “grøt” eller noen slags industriell during som bryter ned illusjonen om at lyd er noe som skjer “der ute”. Man blir rett og slett druknet i en massiv vegg av lyd som omdefinerer selve virkelighetsopplevelsen mens det står på.
Ekstremmetall generelt går aktivt inn for å provosere det soniske registeret hos lytteren. Trykke litt mot grensene, kan man si. Men man trenger generelt sett litt svømmeundervisning for å ikke drukne i det mange opplever som “bare støy” og som de tilsynelatende har noen slags voldsom reaksjon mot, like mye i kroppen som i sinnet. Man trenger litt øvelse for å forstå hvordan svartmetallen jobber. Som han Jan Axel “Hellhammer” Blomberg – trommis i blant annet Mayhem – en gang sa: Det blir litt som med opera. Man må trene opp ørene litt for å lære å sette pris på hva musikkuttrykket handler om. Men det er helt greit at folk ikke liker det. Svartmetall er ikke for alle. Så kan man siden spørre om hva slags kunst som egentlig er “for alle”. Det høres jo mer ut som kunst som ikke er for noen. Smak er notorisk vanskelig å diskutere på noe saklig vis, men vi kan i det minste si at smaken har en tendens til å være forskjellig hos forskjellige mennesker, ikke uofte på ganske overraskende vis. Jeg trodde ikke du likte sånt. Hva kan man si? Folk er sære. Derfor bør man ikke prøve å “forstå” dem, det er bedre å bare trekke på skuldrene og konstatere at man liker det man liker og det er ofte ugreit å forklare eksakt hvorfor. Men nok om det. Tiden har kommet for litt mer snømåking. Den hvite jævelskapen ligger faen meg 70 centimeter høyt der ute og jeg er bare halvveis. Men før jeg går, her er noen nordamerikanske indianergutter som er inpirert av norsk folkemusikk:
