Jeg liker ikke fattigfolk. De er stygge og de lukter vondt. Dessuten sutrer de. Jeg hater sutring. På den annen side så liker jeg ikke rikfolk heller. Behøver jeg å si hvorfor? Ingen liker rikfolk – ikke engang de selv – selv om mange smisker med dem. Det kan ofte se ut som om jeg ikke liker “folk” i generell forstand – hvilket til en viss grad er sant – men det handler ikke så mye om menneskers eksistens som om hva de gjør med sine liv, eller rettere sagt ikke gjør: De tar ikke ansvar. De har ikke noe forhold til begrepet “menneskeverd”. De har verken selvdisiplin eller skamvett og da går det som det går. Det vil si, det går til helvete. Men når det er sagt så må det i rettferdighetens navn også sies at det er ganske “tricky business” å etablere og administrere en sunn persona – åpenbar referanse til en film av Bergman – i en verden som først og fremst etterspør dramatiske følelser og rollespill. Altså det vi noen ganger kaller sosialpornografi. Vi er jo først og fremst dyr. Følgelig gjør vi som alle andre dyr og danner kompliserte spill rundt fordelingen av sosiale privilegier og hvem som har rett til å formere seg med hvem.
Kjærlighet til penger er roten til alt ondt som de sier i bibelen. Seriøst. Alle vet dette så vi behøver strengt tatt ikke å spørre om for eksempel hvorfor vi har et knippe med ganske dustete kriser gående, sett i lys av at vi angivelig er en art av intelligente skapninger. Det går som det går fordi vi har satset på andre aspekter av den menneskelige form enn intelligensen. Jeg mener, se deg rundt. Ser dette smart ut? Jeg tror ikke det. Jeg møter nesten aldri noen som ikke har minst èn høne å plukke med “det som foregår” der ute i økonomisk forstand. Dette er ikke noe som egentlig vedkommer deres egen økonomiske status, det folk – i generell forstand – bekymrer seg for er at pengehensyn trumfer alle andre hensyn. Finansministerens ord veier tyngre enn helseministerens. Likevel er det jo slik at denne kjærligheten til penger ikke er et sunt forhold. A toxic relationship kaller de det på engelsk, altså når man riktignok er veldig lidenskapelig engasjert i partneren, men “alt blir helt feil” allikevel, på måter som i beste fall “bare” går på nervene løs og i verste fall utarter til vold, drap og selvmord. Alle skjønner hva dette betyr. Om de ikke selv har vært i traktene så har de i det minste hørt om sånt. Sett det på film, lest om det i en romantisk roman, hva vet jeg. Poenget er at temaet finnes — og det er noe destruktivt. Folk elsker penger på samme måte som heroinisten elsker stoffet sitt. Det starter bra men det ender som regel “alternativt”. Etter en stund skjønner man jo at man er en slave nå. Man bare må ha det, hvis ikke kommer en gru som ikke kan beskrives med jævlige nok ord. Personlig undergang er til enhver tid bare et par dager unna. Alternativet til dette jaget er ikke noe alternativ. Man behøver det man behøver, ferdig snakket.
Heroin som stoff har blant annet den pussige egenskap at stoffet i seg selv – bortsett fra den avhengighetsskapende kjemien – ikke har noen direkte fysiske skadevirkninger på organismen. Man kan i prinsippet gå på heroin hver dag hele livet og være “helt fin” gitt at stoffet er rent og at man inntar det under ellers hygieniske omstendigheter. Dette representerer middelklassedrømmen hvis vi overfører bildet til forholdet mellom folk og penger. Altså tanken om en materiell tilstand hvor man får sine behov dekket og betaler for dette med en rimelig innsats på en eller annen jobb — at man har en “arbeidsgiver” som betaler lønn under ordnede forhold. Eller altså at man får teknisk ren heroin som man inntar på hygienisk vis. Da går alt bra. Problemet med fattigdom er jo at folk blir jønkiser. Desperate stoffslaver som ikke skyr noe som helst for å skaffe neste dose. Som vi nettopp sa, når alle andre hensyn enn pengehensyn må vike. Åpenbart er dette noe som medfører en perversjon av intelligensen, i den forstand at man flytter fokus fra “livets egentlige innhold” og over på en slags form for jaktinstinkt hvor alt handler om å se muligheter og handle raskt. Man kan bli rik på to måter. Det enkleste er å bli førdt sånn. Men for å bli rik må man ofre alle andre hensyn og bare fokusere på forretningene. Selv da er det ikke sikkert at man vil lykkes, men hvis man ikke gjør dette kommer man garantert ingen vei. Man må være (eller bli) “gatesmart” og man må ha (eller utvikle) “blikket” som skiller de som ser (og handler) fra de som bare vimser rundt (og dagdrømmer). Topologisk sett er det lite som skiller rikfolk fra gatenarkomane. Begge er avskum men på hver sin måte. Akkurat som hvordan innenfor topologien er en kopp og en smultring matematisk sett den samme formen, gitt at selve koppen som vi drikker av bare er en irrelevant utvekst på den ene siden av hanken innenfor topologien. Det er hullet vi holder i som gjør koppen til en smultring. Det er den pengeorienterte atferden som gjør fattige og rike ganske like. Alt handler om penger. Alt måles i penger. Det eneste man gjør er å jakte på mere penger. Man får aldri nok. Man klarer ikke engang å konseptualisere fenomenet “nok”. Det er en følelse som man aldri har erfart. Alt man har er en sult som ikke lar seg tilfredsstille.
Kort fortalt: Anstendige mennesker driver ikke med penger — på en høne-og-egg måte. Det er uanstendig å “drive med penger”. Om man er født sånn eller har blitt sånn er et annet spørsmål. Man blir uansett skitten på en måte som ikke går av i vask. Det er ikke respektabelt. Det skaper fattigdom. For eksempel beskrives Norge nesten av alle som et rikt land hvor det er underforstått at fattigdom ikke eksisterer som noe annet enn et livsstilsvalg, eventuelt konsekvensene av udugelighet. Til dette er det å si at mye henger på definisjonene. Jeg husker at FN regnet “to (amerikanske) dollar hver dag” som grensen for ekstrem fattigdom – altså det slaget som går på livet løs i forhold til ernæring og denslags – som med dagens kronekurs tilsvarer 23 kroner hver dag. Med mindre man aktivt jaktet, fisket eller noe så tror jeg at man ville ha krepert ganske raskt med et slikt husholdningsbudsjett i dagens Norge, hvor dessuten boligen har en tendens til å sluke vesentlige deler av alle de penger man tjener. Det er for eksempel vanskelig å se for seg hvordan man overlever som uteligger om vinteren. Sovepose og telt virker ikke realistisk over langen, selv om de fleste som er i noenlunde god form sikker ville ha utholdt noen dager. Poenget jeg skal frem til er at alle ting koster og i et høykostland som Norge kan man erfare “fattigdomspresset” selv om man i en global målestokk sitter ganske godt i det. Det er som jeg allerede har påpekt når man blir hensatt i en stilling hvor man aldri “har nok” i forhold til hva som er normalt ellers i samfunnet. Man blir til en pengenarkoman på evig jakt etter de dosene man behøver. For å overleve må man ofre og gi slipp på rammene som holder “det normale” på plass og bare godta så mye stygt og dumt at man blir preget av det. Fattigdom oppfattes typisk som først og fremst en økonomisk tilstand, men jeg påpeker altså at det foreligger en høne-og-egg dynamikk på “det topologiske plan”. Problemet er en usunn relasjon til penger. Hvorfor problemet eksisterer er et annet spørsmål. Så, hvorfor?
De grådige blir ikke mett før de har munnen full av jord.
Det må være kleint hvis de blir kremert.