Reddhare, løgnhals og influenser?

En influenser er en opinionsleder og/eller innholdsprodusent. Ordet brukes særlig om personer som ytrer seg offentlig i sosiale medier for å påvirke beslutninger, holdninger og handlinger hos sine følgere. Ved å utnytte troverdigheten til influensere, kan en markedsfører effektivt påvirke målgruppene sine.

(Store norske leksikon)

Det er neppe korrekt å kalle meg en influenser. Jeg prøver jo strengt tatt ikke å påvirke noen. Hvorfor jeg skriver er galt spørsmål. Årsaken er selvsentrert. Det handler om å strukturere mitt eget tankemateriale. Det er bedre å spørre om hvorfor jeg publiserer når jeg samtidig ikke bryr meg særlig mye om hva publikum mener, om de liker materialet mitt, og så videre. Svaret er enkelt. Det handler om forfengelighet. Jeg stiller høyere krav til meg selv når jeg tror jeg blir iakttatt, enten dette faktisk stemmer eller ikke. Det blir som å bevege seg ut av huset. Ikke faen om det noensinne kommer til å skje uten at jeg fikser trynet og kler meg rimelig pent. Av den samme årsak. Forfengelighet. Trenger du noe mer? Det gjør ikke jeg. Dette er nesten litt “tvangsmessig”, men det virker. Det koker ned til at jeg misliker sterkt å stille meg slik at det kan reises saklig kritikk mot “den formelle selvfremstillingen” min. Du vet. Som å invitere gjester uten å rydde og gjøre huset presentabelt. Jeg får ikke til sånt. Det knyter seg inni meg ved tanken på å presentere dårlige standarder foran andres påsyn Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men i stedet for å reflektere over hvor disse egenskapene kommer fra bruker jeg dem bare til min fordel.

Etter å ha studert de definisjonene som foreligger har jeg kommet til at det er reklamebransjen som har funnet opp ordet influenser, når vi bruker det om noen som publiserer ting på nettet. Folk som har innflytelse over en samling “følgere” har større reklameverdi enn hvis man bare plasserer en annonse på lykke og fromme, for eksempel på plattformens hjemmeside. Man treffer en mer konsentret målgruppe, som med større sannsynlighet vil bruke penger slik influenseren foreslår. Jeg vet ikke noe om saken i konkret forstand, men jeg tipper at bransjen er enig med meg i at jeg ikke har noen reklameverdi. Ingen kommersiell dimensjon som kan utnyttes. Jeg er rett og slett bare en filosof, og alle vet at filosofer er ubrukelige til det meste annet enn akkurat det de spesialiserer seg på: Sjelens ernæringsfysiologi. Eller det abstrakte området av livet, om du vil. Tror jeg at folk hører på fornuft? Nei. Det finnes ingen grunn til å fantasere om noe slikt. I den grad folk overhodet tenker så er det som regel banalt og tåpelig. Følelsesorientert. Ofte basert i engstelse, frustrasjon, sinne, og mye annet i den samme gata. Dermed blir det selvsagt bare rot av hele greia. De prøver å uttrykke noe men det kommer bare skum. For tiden morer jeg meg med den bent frem geniale Pernille Sørensen sin rollefigur i det hippie-dramaet som går på NRK, men som jeg ikke husker navnet på. Våre beste år? Det er ikke viktig. Det som imponerer meg er hvordan Pernille får til å mane frem et monster, men på en troverdig måte. Der har du en typisk influenser fra før i tida. Det er akkurat sånn de var. Jeg var selv 25 år gammel på den tiden serien fremstiller, altså 1988 — hvis jeg ikke har misforstått helt. Hun er først og fremst kjip mot barna sine, men hun er ikke helt god overfor resten av kretsen heller. Så hvor er de nå? Jeg vil si “på nettet” — hvor de har den samme vrangforestillingen om at de “har rett” som driver Pernille Sørensens rollefigur.

Det spiller liten rolle hva man tror man representerer – venstre, høyre, eller tvert imot – hvis man ikke har orden på metodikken sin. Da blir det uansett bare møl. Løgn og obfuskasjon fungerer bare innenfor en svært kort tidshorisont. Som alle vet kommer jo sannheten alltid frem, det er bare et spørsmål om tidens gnag. De fleste legger merke til det samme etter kortere eller lengre tid: Man sparer seg for mye bryderi hvis man alltid holder seg til fakta og sannhet, så godt man kan. Riktignok røsker det ikke i rasken på samme måte som en saftig løgnhistorie, men til gjengjeld sparer man seg for mental gikt senere i livet. Vet du at det gamle navnet for filosofi var fronese? Det er et teknisk begrep men det betyr noe sånt som “selvutvikling”, eventuelt “kultivering av sjelsegenskaper” på den samme litt kunstneriske måten som folk typisk tilnærmer seg hagearbeider med. Man prøver jo å gjøre ting litt stilige, sånn at man trives med å være der og holde på. Ordet filosof er gresk og utledet fra Filo Sofia, det vil si “en venn av Sofia”. Visdommens gudinne i det gnostiske systemet. Jeg nevner dette fordi man kan ikke være en venn av Sofia hvis man lyver, eller hvis man er redd. Det går ikke an å skjule disse tingene. For å i det hele tatt begynne på veien må man avsverge løgnens og den personlige veikhetens vei, som folk typisk ofte kaller “den brede vei”; hvor det ikke er så nøye. Man har rom for å sjangle litt. Fronese var altså noe helt annet. Noe mer i likhet med balansekunst. Linedans, den typen ting. Stien er veldig smal og man kommer ikke engang inn på den før man kvitter seg med både løgnaktighet og fryktsomhet, som bare er den første av mange oppgaver som venter, la oss si som trappetrinn hvor det ene følger på det andre. Som en passende metafor vil jeg henvise til en novelle av Franz Kafka, som heter “Foran Loven”, hvor hvert trinn av den nevnte trappen kan forstås som en dør, med en dørvokter. Resten kan du lese selv. En viss djervhet er nødvendig. Filosofi passer for eksempel ikke for sånne som er redd for å miste vettet. Det passer bedre for de som har grunn til å mistenke at i det store og hele så forstår de i grunnen ikke så mye om noe. Livet er bare et stort spørsmålstegn. Dette er det korrekte utgangspunktet. Siden handler det kort fortalt om å formulere bedre spørsmål. Noe svar vil man aldri få. Det er ikke sånn ting fungerer. Livet skal ikke forstås. Det skal bare behandles penere. Igjen samme idèen som med hagearbeider. Selvsagt går det an å frike ut i alle slags retninger med en hage, særlig hvis man har penger, men det smarteste er å gå direkte for “trivsel”. Vi kan si at det metafysiske innholdet i den første oppgaven er å lære å trives med seg selv. Du vet. Som en gammel venn som man alltid setter pris på å henge sammen med. Eventuelt en hund eller noe, for de som har vansker med intimitet overfor mennesker. Poenget er uansett det samme. Før man kan starte på veien må man være i balanse med seg selv.

Frykt er bra — hvis man er et dyr som lever i et livsfarlig miljø. Overlevelse kan noen ganger koke ned til millimetre og tidels sekunder. Man må rett og slett være litt “på tuppa”. For eksempel vil ikke en litt doven og tillitsfull hare leve særlig lenge. Men nok om livet i dyreriket. Poenget er at vi som mennesker har stor kapasitet for frykt som blir liggende ubrukt, slik at det går mugg i mannskiten. Det utvikler seg til angst istedet. En følelse av at noe er galt, som forsåvidt er en korrekt situasjonsanalyse. Vi lever ikke sånn som det er “meningen” at vi skal leve, så langt instinktene våre angår. Vi har mange sider av oss selv som vi ikke engang er i kontakt med, langt mindre bruker. Vi vet ikke hva det er, men det er noe. Alle normale mennesker er i stand til å føle denne ambivalente gråsona. Den trykker mot bevisstheten deres. Når de for eksempel stirrer åndsfraværende mot noen fjerne fjell, eller hva nå enn man kan se langs horisontlinja. En drømmeaktig følelse. Trenger jeg si mer? Jeg tror ikke det. Som alle vet finnes det individer som ikke tåler å være alene på et stille sted. Da friker de ut. Fjorten dager i isolat – uten noe å “drive med” – hadde sannsynligvis tatt helt knekken på dem. Hvorfor er ting sånn? Det behøver vi ikke å forstå, vi fastslår bare at det ikke bør være slik. Man er i ubalanse hvis man ikke tåler sitt eget selskap. Hvis man ikke kan sitte stille og vente. Vi behøver kanskje ikke å bruke ord som hysterisk, men det er definitivt noe psykiatrisk som foregår med dem. Igjen, det spiller ingen rolle hva det er og hvorfor det har blitt sånn, man må uansett rydde opp i alle “sakene” sine før man kan være en “venn av Sofia”. Man må kort og godt være naken, i metaforisk betydning. Ingen løgner, ingen triks, ingen hemmeligheter. Høres det enkelt ut? Det er nesten uoverkommelig for nesten alle. Det er da heller nesten ingen som blir filosofer. Mange som snakker om filosofi, javisst, men ikke mange som går den veien. Som regel handler det om praktiske, eller vi kan nærmest si logistiske årsaker. Jobben, familien, det ene med det andre. Plutselig har det gått førti år. Sånn fungerer livet for de fleste. Alt kommer brått på og man har aldri tid nok til alt man skal ha gjort. Men sannheten er at man må bare begynne. Det spiller ingen rolle når eller hvor. Omstendighetene ellers er uvesentlige. Det er beslutningen om å ta kontroll over sitt eget liv som teller. Eller rettere sagt, det at man så smått kommer i gang med noen få tiltak i den retningen, så kan man bygge ut etterhvert. Man må bare begynne. Gjøre noe som peker i den riktige retningen. Få orden på tingene i livet sitt. Selvsagt er det vanskelig, men man kan trøste seg med at det blir verre siden, så det er ingen grunn til å spare på munterheten til senere. Nyt det nå med en gang. Som alle vet kan man se på verden uten å vite om man skal le eller gråte. Dette er et klassisk problem. Man kan jo gjøre begge deler, med like så stor rett og av akkurat de samme årsaker. Kort sagt, man må velge om man skal le eller gråte. Selv velger jeg latter. Jeg er som sagt forfengelig og det ser dumt ut når sånne som meg gråter. Folk trommer med fingrene og venter på at det skal gå over så vi kan komme igang med det vi har å gjøre. Ingen bryr seg. Latter er en bedre energi fordi den virker mer “oppbyggelig” i moralsk forstand, selv når den heller i retning av det sadistiske. Det er jo så mye dumt at man må le. Eventuelt er det så mye trist at man må gråte. Det er opp til deg. De objektive fakta forblir uansett de samme. Hva kan du gjøre? Enten du fniser eller hulker mens du holder på, du må uansett gjøre det du må gjøre.