Mange la merke til den varianten av israelsk flagg som hadde hakekors i stedet for davidsstjerne og som nylig ble hengt opp på et godt synlig offentlig sted i Oslo av ukjente individer som jeg antar må ha vært noen slags politiske aksjonister som ville få frem et poeng. Jeg vet ikke i hvilken grad det er straffbart å gjøre noe sånt – det kanskje kan dreie seg om “ulovlig opphenging av reklamemateriell” eller noe annet som er av formell karakter siden “kunstneriske uttrykk” i hovedsak er tillatte selv om de er provoserende – men vi kan i det minste fastslå at det er et utslag av dårlig smak. Herregud. Hva skal det være godt for? De som “ser poenget” så det allerede på forhånd, mens de følsomme hysterikerne som bare skriker kommer uansett aldri til å se noe. Vi kan godt lage ordet nazijøde og si at det betegner en israelsk nasjonalist som betrakter arabere som undermennesker og fantaserer om folkemord – det finnes faktisk ganske mange sånne – men jeg tror ikke det hjelper. Folk klarer alltid å rasjonalisere atferden sin, både før og etter det som skjer, uansett hva slags uhyrligheter de begår mot andre mennesker. Les litt historie. Sånt skjer hele tiden.
Krigståke er et bedre ord å trekke inn i samtalen. Det vil si usikkerhet om egne evner, motstanderens evner og ikke minst hensikter, samt alt annet som vedkommer raske beslutninger basert i mangelfull informasjon innenfor krigens situasjonsdynamikk. Fæle ting skjer, som igjen leder til enda flere fæle ting, og så videre. Dette er – eller bør i det minste være – et velkjent fenomen. De som beveger seg rundt på bakken med skytevåpen mellom hendene er sannsynligvis ganske skvetne og løse på avtrekkeren. De er jo i akutt livsfare — og denne situasjonen blir ikke bedre etterhvert som de beveger seg lengre inn i fiendens område. Man behøver ikke å være noen Nostradamus for å forutse hva som kommer til å skje: Mange ikke-stridende vil falle. Det er ikke meningen at dette skal skje, men det skjer alltid allikevel. Har man først trådt ut på gulvet for å danse en czardas så kan man ikke bare trekke seg ut igjen før orkesteret slutter å spille. Som alle vet komponerte italieneren Vittorio Monti sin “Czardas” i 1904, opprinnelig for klaver, mandolin og violin, basert på den ungarske folkemusikken knyttet til vertshusmiljøene (ordet “csarda” betyr mer eller mindre det samme som veikro) — og som er en arvtager etter verbunken, musikk som ble brukt av Habsburgerimperiet – altså det vi også kaller “Østerrike-Ungarn” – til å rekruttere soldater ute på landsbygda. Temposkiftene i musikken er jo designet slik at danserne kan demonstrere sin fysiske sprekhet. Det går ganske fort i svingene til tider. Er man ikke i god form slipper man fort opp for pust, men det er å foretrekke at dette skjer på dansegulvet heller enn på slagmarken. Eller i senga, for den saks skyld. Den dag i dag er mye dansing beregnet på å vise sin kapasitet for me fucky fucky long time for de som eventuelt skulle være interessert i dette. Sånt forekommer jo.
Czardas ligger i klang og toneart ikke svært langt unna klezmer – også kjent som “jødisk bryllupsmusikk” – hvor jeg også har inntrykk av at mye handler om å drikke alkohol og danse til man ikke klarer mer. Hvilket minner meg på at det jeg liker minst med “Israeldebatten” er når de blander sammen kategoriene jøder og israelere. Det er jo ikke det samme. Riktignok finnes tanker om at “den jødiske staten må forbli jødisk” (så vidt jeg vet har alle jøder krav på israelsk statsborgerskap dersom de ønsker dette) slik at det virker lite aktuelt å integrere en ganske tallrik arabisk (og muslimsk/kristen) kontingent i en såkalt ènstatsløsning, men samtidig virker den nå tredve år gamle Osloavtalens tostatsløsning overhodet ikke realistisk. Problemets kjerne er uansett at palestinernes situasjon ikke er holdbar, noe den forsåvidt heller ikke har vært siden 1948. Hva man må gjøre for å bringe orden i dette forholdet vet ikke jeg. Det er jo heller ikke mitt problem. Alt jeg kan gjøre er å be de verste krigshisserne om å dempe inntaket sitt av Møllers Tran en liten smule før de begynner å snakke. Det går sannsynligvis ikke an å utrydde Hamas. Hvordan skulle i så fall dette skje i praksis? Før i tiden snakket man om PLO men det virker ikke som om de eksisterer lenger. Ble de utryddet? Eller var de så tett knyttet til personen Yassir Arafat at de ikke kunne eksistere etter at han døde? Jeg vet ikke. Jeg følger ikke så veldig nøye med på tilstandene i Midt-Østen. Hele greia ligner på en håpløs helvetesmakt — men det er ikke jødenes feil, ikke engang “israelernes” i generell forstand, dette handler om politiske veivalg. Først og fremst de veiene man velger nå, når ting er som de er. Noe annet man ikke behøver å være noen Nostradamus for å spå om er at selv om de eventuelt “utrydder” Hamas – hva nå enn dette måtte bety i praksis – så vil det komme noe nytt, som neppe kommer til å være noe bedre alternativ. I går var det PLO, i dag er det Hamas. Hva blir det i morgen? Det vil vi ikke se før orkesteret stopper å spille.
