Idiosynkratisk er et adjektiv som betegner noe som er særegent, egenartet, rart, eller som bare gjelder det fenomenet eller den personen som omtales.
(Store norske leksikon)
Min generelle livserfaring – idiosynkrasien i det hele, om du vil – forteller meg at det finnes tre hovedmåter jeg kan benytte for å relatere til livet, verden og andre mennesker. Disse er henholdsvis den gale måten, den riktige måten og min måte. Det virker som om at uansett hva jeg gjør så må det gjøres på en “egen” måte. Det jeg kaller min måte, men som neppe passer perfekt for noen andre enn meg. Sånn har det alltid vært med alle ting og sånn kommer det til å fortsette. Det finnes to hovedårsaker til at jeg ser etter et sted i Spania og en av dem er at jeg ikke har lyst til å bo i Colombia. Det er en romantisk problemstilling. Den andre er av mer økonomisk art. Som pensjonist må jeg gjøre en kalkulert vurdering av hvor i geografien jeg kommer lengst med det budsjettregimet jeg havner under. Dessuten gjør det rett og slett for vondt i kroppen med disse lange, harde vintrene hvor tyve kuldegrader er normalt. De har riktignok en slags vinter i Spania også. Det kommer til og med snø mange steder – huttetu – men hvis man er vant til Norge er den spanske vinteren bare en liten og søt ting som man liksom fniser litt av. Hva er det du vil, lille venn? Mens her i Østerdalen passerte vi jo hæren fløtte meg både langt og bredt mer enn tredve kuldegrader mange ganger denne forrige vinteren. Sånt er for fanden antisosialt.
En gjennomsnittlig månedsleie for et rimelig bra leieobjekt – utenfor de sentrale, ettertraktede og derfor dyre områdene – er 400 euro hver måned, pluss strøm og diverse. Da får man en typisk familievilla med plenty plass; tre soverom, balkong, garasje, uteområder og det ene med det andre. Dette gjelder imidlertid bare småsteder, landsbyer og “utkantstrøk” generelt. Hvis man søker seg mot de hotte og hippe stedene med urbant natteliv og alt det der så må man regne med betydelig mye mer på hele kostnadssiden. Det samme gjelder forsåvidt de typiske turistområdene også. Spørmålet er det mest banale av dem alle innenfor økonomifaget: Tilbud og etterspørsel. For å være rimelig må jeg vel nevne at det er alle mulige slags mennesker som reiser til Spania med formål “ferie og rekreasjon” slik at det er dypt urettferdig å snakke om “turister” som om det er en ensartet kategori av evneveike plageånder som drikker seg fette dritings, skriker og pisser på offentlig sted, før de kommer seg tilbake til hotellet sitt hvor neste punkt på dagsorden er å ødelegge rommet. Sol og vin, sier spanjolene. Det blir for mye for disse nordboerne som er vant til sin skamkultur, sine latterlige alkoholpriser og sitt lunefulle vær. De blir helt gale av alt dette liberale. “Turist” er i utgangspunktet et negativt ladet ord for en typisk spanjol. Det er en forsvarsmekanisme. La oss si at de starter fra et skeptisk utgangspunkt, men så slapper de av hvis det viser seg at du er “normal”. De er jo ikke godt vant sånn sett. Folk drikker alt for mye og oppfører seg verre enn russen i mai. Turistindustrien er svær i Spania. De trenger pengene, men de har blandede følelser i forhold til virksomheten. Ting har også blitt strengere. Forholdene er på ingen måte like løsslupne som på 80-tallet, men selv da var det en katastrofalt dårlig idè å terge på seg det lokale politiet. Herregud. Etter hva jeg hører har bøtene for “fyll og offentlig uorden” begynt å krabbe opp i seriøse beløp. Og med mindre sjarmtroll allerede har et spesielt sted de går til for å dø så kan jeg anbefale det spanske byråkratiet som er passende drepende opplevelse for alt annet enn “det eksakt korrekte papirarbeidet”. Ikke prøv deg. Det blir bare verre hvis du trener dem opp til å “huske deg fordi du er frekk”. Du vet. Det som rimer på “kjekk”.
Mens vi er inne på temaet: Det går som alle vet an å leie en bolig, men det går også an å kjøpe. Her er det beste rådet du kan få: Bruk en advokat. Det finnes sikkert noen som er spesialister på formidlingstjenester på vegne av nordmenn, men det er uansett ikke vanskelig å finne noen som i det minste behersker engelsk tålelig bra. Det er i utgangspunktet easy peasy for nordmenn å kjøpe en bolig i Spania, de har jo lagt opp til at det skal være sånn, men det finnes visse tidkrevende og jævlig irriterende byråkratiske labyrinter man kan vikle seg inn i rundt lokale forhold som man ikke har noen forutsetninger for å forstå. Det beste er hvis en spesialist har klarert alt det juridiske før man begynner å tukle med pengene. Det er bra hvis man føler at man kan stole på folk, men det er enda bedre hvis man føler at de også ønsker at alt skal foregå i juridisk korrekte former, slik at ingen av partene etterpå blir sittende i forlegenhet. Ikke sant? Så lenge ingen av oss kjenner hverandre må jo det mest gjensidig beroligende være hvis vi lar advokatene utarbeide det formelle. Da kan jo ingen av oss senere skylde på hverandre om vi av “årsaker” – foreløpig ukjente – skulle få noen slags “andre tanker” om detaljer i kontraktsforholdene. Boligen selges sånn og slik. Betalingen foregår slik og sånn. Bæng smækk. Ferdig. Selgeren er ute av bildet så snart det er bevegelse i pengene. Sånn foretrekker de fleste at ting skjer. Smidig. Fort gjort i en port. Ikke noe unødig snikksnakk. Men så dukker det likevel opp noen vanskelige individer noen ganger. Det er som alle vet vanskelig å sikre seg mot vanskelige mennesker og alle vanskelighetene deres, men man kan i det minste sørge for at man har en solid juridisk plattform å stå på hvis det senere skulle dukke opp noen slags tvistemålssak. Du vet. “Forsikring.” Den typen ting. Det lønner seg bedre å ha det og ikke trenge det enn omvendt.
Jeg er sånn laget av natur at den tiden jeg har brukt på å granske det “alternative” spanske boligmarkedet – altså ikke sånt som man typisk finner på finn.no, men den markedsplassen spanjolene selv bruker når de kjøper og selger eiendom, altså idealista.com – har fortalt meg noe om hva som foregår i det spanske boligmarkedet. For det første ser man mange store prosjekter som er til salgs “for ferdigstillelse” og mange av dem har vært annonsert helt siden finanskollapsen i 2008. Folk vil ikke ha dem. Før krisa kom var det jo heite tider for alle som drev med boligbygging og investeringer i eiendomsmarkedet, stort sett verden over. Det var mye penger å få tak i. Billige penger. Det gikk for fulle ruller med høy sigarføring og eksotiske drinks (og gud vet hva ellers) for alle som på noen måte var involvert i verdipapirhandelen tidlig på 2000-tallet, faktisk vel så mye som selve eiendommene som typisk dannet det fysiske verdigrunnlaget for stadig mer fantasifulle finansprodukter. Digresjon til side, det står mye halvbygd skrot igjen etter spekulantene fra den gangen. En mer interessant trend er at jeg har inntrykk av at folk i aldersgruppen 40-60 selger sine foreldres (og noen ganger besteforeldres) boliger etterhvert som disse faller fra. Det minner om hvordan folk tidlig på 90-tallet solgte LP-samlingene sine “fordi alt uansett bare kommer på CD nå”. Det eneste gode argumentet jeg kan se er at det er slitsomt å drasse på ræl som man ikke bruker, så man kan liksågodt selge det, Poenger er uansett at den dagen kom jo fort nok da folk solgte alle CDene sine under den samme logikk. Alt handler om strømming nå. Og spanjoler flest har flyttet til byen i en eller annen form. De må jo ha en jobb. Hva skal folk gjøre? De må dra dit pengene er. De har ikke bruk for en villa i Calatayud eller Cepeda. Bedre å ta det de kan få for dem og investere pengene i det livet de har nå. Og kloden dreier rundt og rundt.
Det har etterhvert oppstått en sjekkliste med tyve kategorier som jeg rangerer fra null til ti. De matematisk begavede har allerede lagt merke til at dette gir en maksimal score på 200 poeng, som jeg ikke forventer å oppnå noe sted. Jeg forlanger imidlertid at et sted jeg ser på i seriøs forstand skal oppnå 100 eller mer på den idiosynkraiske skalaen min. De må med andre ord være i en “bekvemmelighetssone” i forhold til sånt som jeg trives med. For eksempel er det viktig at taket er bra. Dårlig tak? Glem det. Du må regne med at det flyr hundre tusen kroner og mer på å reparere et tak — og dette er ikke noe man kan “fikse selv” heller. Jobben må meldes og godkjennes. Du har ikke lyst til å være han som eier huset hvis noen skader seg under jobben og papirene viser seg å ikke være i orden. Herregud. Jeg holder hendene foran ansiktet bare ved tanken. Nå trenger du virkelig en advokat. En av den typen som er mange ganger dyrere i drift. Som en gammel venn av meg fra “etterretningsbransjen” alltid pleide å si: Unødig risiko er for amatører. Seriøse folk sørger for at de har forsvarlig sikring før de beveger seg inn i noe farlig eller på andre måter konsekvensmessig uoversiktelig. Man skal jo kunne komme seg ut igjen i en viss fart dersom ting bærer i gal retning. Bla bla ukeblad. Saken er at jeg har utarbeidet en profil for det jeg ser etter. Jeg nevnte allerede hvordan det er et absolutt krav at taket må være “ganske nytt” eller i det minste dukumentert solid. Noe annet er at stedet må ha noe som teller som “urealisert potensiale”, særlig på hagesiden som jeg jo kan, i den forstand at jeg vet hvordan man på magisk vis kan forvandle materialer for hundre tusen til en jobb verd en million. Nøkkelen kan du si er at man skal ikke tenke på å “spare arbeid” når man lever av arbeidspenger. Selvsagt kan man med “prefabrikerte elementer” utføre mye byggverk på kort tid, men da spiser det av arbeidspengene. La oss si at det tar for eksempel en måned for et par mann å håndbygge en støttemur (mot terreng) av en viss størrelse, mens man kan med en gravemaskin og noen digre steinblokker gjøre den samme jobben på et par dager, målt i forhold til hva muren “gjør” for deg, men den håndmurte versjonen vil selvsagt være penere hver gang, nesten uansett hvor sjuskete murt det måtte være i mine øyne (jeg er som ingen blir overrasket over å høre ganske kresen med sånt).
Spania består av 17 “autonome provinser” men jeg vurderer bare Galicia, Asturias, Leon og Aragon. Eller GALA om du vil. Det var navnet til kona til Salvador Dali. Jeg har faktisk snakket med ham engang. I året 1982 tror jeg det var. Det var en fest og noen fant på at vi skulle ringe Dali. Etter litt om og men kom han til telefonen og han var omtrent sånn som vi hadde forventet. Hyggelig, forsåvidt, men også spik spenna. Det virket mundant der og da. Litt nedtur, liksom. Han ville ikke uttale seg om kunst. Noe sånt eksisterer ikke, var alt han ville si. Dessuten er det visstnok morsomt at det bor mennesker på et så kaldt sted som Norge. Men det var jo forsåvidt en “begivenhet” i forhold til en ganske berømt person. Jeg ville ringt til Picasso også, hvis jeg hadde kunnet. Hvordan var det å være i Paris mens nazistene styrte byen? Vel. Omtrent som jeg selv klarer å tenke meg, skulle jeg tro. Jag har jo hørt noen rykter. Hva som er sikkert er ihvertfall at Spania forble fascistisk helt frem til 1975. Da døde Franco og hele åsgårdreia som fulgte ham forsvant som røykdotter i vinden. Eller forsvant og forsvant, de finnes jo ennå. Har jeg noensinne nevnt at man som utlending aldri må ta initiativ til en samtale om borgerkrigen? Det finnes ingen bra slutt på sånne diskusjoner, ihvertfall ikke for deg. Det er omtrent like klokt som å blande seg inn i noens mange genarasjoner lange slektskonflikter. Kan vi ikke alle sammen bare være venner da? Jeg har selv aldri vært i Irland, men jeg føler sterkt at det såkalte “trøbbelet” der – både det historiske og det som ennå ligger og ulmer, nærmest som en tradisjon – ligger langt utenfor mitt fagområde som diplomat. Jeg har det samme forholdet til spansk borgerkrigstematikk. Jeg er rett og slett en utlending som ikke har noen del i denne konflikten og jeg ønsker heller ikke at noen slik rolle skal bli “tildelt” meg på grunn av kjeften min.
Spania vil vel passe din venninne, eller kanskje til og med frue? perfekt, både språket og klimaet. Ellers så hører og leser vi at de fastboende på Mallorca gjør opprør mot turistinvasjonen. Titusenvis tar til gatene og protesterer. Bolig og leieprisene går til himmels. Og bolighaiene gnir seg i hendene, der som her.
Vel. Colombia er tropisk mens Spania av ukjente årsaker defineres som “temperert”. Jeg tror det henger sammen med det de kaller vinbeltet, som er der man har klima som passer for druer “generelt sett”. For eksempel tror jeg de har fått inn noen tyskere for et eksperiment med hvitvin fra Hardanger, så det finnes slike “lommer” av lokalt klima her og der som er unntak fra regelen. Spania er imidlertid så mye av et vinland som noe kan få blitt, kanskje bortsett fra Italia. Det må jo faktisk også være “kaldt nok” for at drueplanter skal gi noen avling å snakke om. Tropene? Glem det. Dessuten drikker ikke folk vin i tropene, de liker øl.