Populisme som ideologi handler om å se politikken som en grunnleggende konflikt mellom «folket» og «eliten». Ideologien omtales gjerne som tynn fordi den sier lite om spesifikke politiske spørsmål, og fordi den kan kombineres med andre tykkere ideologier som sosialisme, liberalisme, agrarianisme og grønn tenkning. Populismen er skeptisk til politiske partier, til konstitusjonelle begrensninger (for eksempel minoriteters rettigheter) og overnasjonale organisasjoner (slik som EU). Populistiske partier fremhever gjerne at de representerer sunn fornuft i motsetning til det de mener er de politiske elitenes virkelighetsfjerne og elitistiske grunnholdning.
(Store norske leksikon)
Noen som husker Viggo Venn? Han norske som vant “Britain’s Got Talent”? Jeg så hans første audition her om dagen — og må i grunnen si meg enig med han ene dommeren: This is so atupid. Men sånne konkurranser handler jo minst like mye om “publikumsappell” som om evnen til å gjøre noen slags “teknisk” talentfull opptreden, så det endte med at han heter Viggo Vant nå. Imidlertid skal jeg frem til et helt bestemt tidspunkt; når han presiserer at navnet hans er Venn, og så legger han til like the diagram. Altså Venn-diagrammet. Vet du hva det er? Hvis ikke bør du åpne en ny fane og google det. Jeg venter her så lenge.
Da fortsetter vi under den antagelse av at alle er inneforståtte med bruken av lukkede kurver – sirkler – for å omslutte alle elementene i en mengde og illustrere relativ differens mellom forskjellige kategorier av mengder ved hjelp av en tabell av sirkler. Du vet. Alle menn er mennesker, men ikke alle mennesker er menn. Den typen ting. Sirklene overlapper hverandre bare delvis — og differansemengden som slik sett fremkommer i Venn-diagrammet utgjøres da selvsagt av “alle som definerer seg som mennesker, men som ikke definerer seg som menn”, hvilket burde utgjøre noe i overkant av femti prosent på verdensbasis.
Ved dette tidspunkt bør det være enkelt å se for seg et Venn-diagram hvor den ene sirkelen representerer “alle historier som folk forteller” og den andre står for “alle sanne historier som folk forteller”. Hvilken sirkel tror du er størst? Det ligger åpenbart i sakens natur at vi alle til enhver tid hører flere “historier” enn “sanne historier”, fordi det er sånn vi vil ha det. For eksempel er jo en typisk spillefilm teknisk sett en forbannet løgnhistorie – noen har bare diktet opp hele denne affæren – men vi ønsker ikke desto mindre å bli presentert for opplegget. Vi føler at vi “har noe igjen” for dette. Vi vet at det ikke er en sann historie, men vi følger den likevel med minst like stor interesse som vi vier til de virkelige, eller skal vi kanskje heller si “hverdagslige” tingene i vår verden.
Det er slett ikke uvanlig at folk blir litt i overkant begeistret for visse oppdiktede historier – og de kan leve seg hvor dypt som helst inn i “sin” karakter fra dette fantasiuniverset – til en sånn grad at de noen ganger kan “overta” konfliktlinjer fra det oppdiktede narrativet og “rollespille” dem på ymist vis, inkludert voldelige overfall på andre rollespillere som deltar i det samme “spillet”. Litt banalt kan vi kanskje si at det ligner hvordan barn noen ganger leker at de er den og den figuren fra en eventyrfortelling, eventuelt noe som går på fjernsynet, og siden kan dette spinne ut av kontroll i alle slags retninger, særlig når vi legger til alle de “voksne” egenskapene man har utviklet siden man var liten. Saken er at folk slutter jo ikke å leke bare fordi de blir voksne. Leken bare endrer karakter og “alvorlighetsgrad”. Du vet. Fritidsaktiviteter. Folk tenker ikke typisk på “fritiden” som den mest seriøse delen av livet, snarere noe som kan ofres til fordel for slike ting som føles mer seriøse, det vil si ting som involverer penger, makt, posisjoner og så videre. Dette er blodig alvor na na na. Mens for eksempel det å fikse på en gammel bil, snekre fuglekasser, strikke, male portretter eller legge puslespill – hva enn folk liker å tukle med som “hobby” – oppfattes mest som “lek” som det ikke er så farlig med. Hobbyen er jo per definisjon ingen seriøs aktivitet.
Hva skal man tenke om godt voksne menn som braker sammen i nevekamp bare fordi de er tilhengere av forskjellige fotballklubber? Er det noe som høres alt for usannsynlig ut til at det kan være sant eller aksepterer du at dette er noe som skjer noen ganger, særlig når vi blander alkohol inn i bildet? Jeg mener, jeg har sett det skje med mine egne øyne, mange ganger, men jeg kan ikke “bevise” at dette er noe som er etter måten normalt blant dem vi kaller “fotballfans” av aller hardeste merke. Jeg kan bare henvise til diverse historier som fremkommer i media og ellers, så med mindre du har egne erfaringer som støtter påstanden min må du nå bare velge om du skal tro på det jeg sier eller ikke: Sannsynligheten for at det skal bli “slagsmål på byen” øker når det er et bortelag som har kommet dit – inkludert alle sine supportere – for å spille kamp mot hjemmelaget, uansett hva det sportslige resultatet ellers måtte bli. For noen er det jeg sier nå rene selvfølgeligheter. De kjenner allerede byen og vet hvor de skal og ikke skal gå når det er sånne forhold som råder, med mindre de ønsker å bli “blandet inn i noe”, som de fleste på ingen måte ønsker. Altså, det går jo helt klart an å ha uflaks, men for de fleste praktiske formål er det ingen stor heksekunst å navigere seg unna “bråk som oppstår” lenge før situasjonen blir eksplosiv. Når for eksempel pøbber i britiske byer har et skilt på inngangsdøra som sier NO COLOURS, så betyr ikke dette at “fargede mennesker” ikke har adgang, det betyr at man ikke har lov til å bære åpenlyse “fotballfarger” i denne pøbben, fordi det så ofte oppstår bråk rundt temaet. Ingen som driver et utested har lyst til at de som skal feire seieren møter de som skal hevne tapet på akkurat deres sted.
Hvilket bringer oss til politikkens vidunderlige verden. Noe har gått alvorlig galt et sted når tilhengere av et politisk parti – eventuelt noen slags annen form for “bevegelse” eller ideologisk fundamentert sammenslutning – oppfører seg som fotballsupportere, i den forstand at de bygger sin identitetsfølelse rundt sitt “medlemskap” i noe som kanskje ikke engang eksisterer i noen objektiv forstand. Det var valg i det gigantiske landet India nå nylig. Etter hva jeg hører var det det største demokratiske valget som noensinne har vært avholdt uten alvorlige problemer både med avviklingens tekniske sider og valgresultatets troverdighet. Jeg vet ikke, skal man gratulere dem? Det beste ville sannsynligvis være å bryte opp hele India til et titall mindre – og mer administrativt oversiktelige – stater, men det kommer neppe til å skje. Som en tilfeldig forbipasserende indisk velger sa: Modi har gitt oss stoltheten tilbake. Hva mener de med dette? Stolt? Av hva da? Hva har endret seg? Hindunasjonalisme er – som all annen nasjonalisme – bare et eventyr, men det er ikke saken. Saken er om folk er villige til å tro på historiene som blir fortalt og “engasjere seg i opplegget” selv om det bare er tøys og rollespill. Er de villige til å drepe og/eller dø for “saken”? Det er det essensielle spørsmålet her — og ut fra hva som fremkommer i nyhetsmedia så virker det som om mange er villige til å gå ganske langt i sin iver etter å beskytte sin “darling” idè om at “India” er noe man bør være stolt av og føle begeistring for. Ikke minst ved å gå til fysisk angrep på sånt som ikke er “hinduistisk” nok til å ha livets rett i Hindustan. Ligner det på noe vi har sett før? Selvsagt. De er jo mennesker, derfor oppfører de seg som typiske mennesker, altså idiotisk.
Omtrent nitti prosent av alle kinesere regnes som han-kinesere, oppkalt etter dynastiet Han, som regjerte i omtrent 200 år på hver side av år null. Resten er “diverse minoriteter” som ikke desto mindre utgjør et antall på 150 millioner totalt sett, eller tredve ganger hele Norges befolkning om du vil. Siden på 70-tallet har det kommet et antall “nye” innvandrere til Norge, av ymse årsaker, men før dette hadde vi en del “gamle” minoriteter. Du vet. Samer, kvener, tatere, det ene med det andre, som fortsatt befinner seg i “utkanten” av det man typisk tenker på som den norske kjernebefolkningen av såkalt hvite mennesker, selv om de strengt tatt bare er bleke. Virkelig hvite mennesker blir jo ikke brune i huden når de utsettes for sol, de bare brenner opp. Imidlertid er det bare i noen få måneder midt på sommeren at det er aktuelt å gå rundt halvnaken i Norge, slik at folk må gå til ytterligheter for å “få farge” i huden, for eksempel solarium og hyppige sydenferier. Hvis de som soler seg ganske brune hadde levd i tropene så ville de vært brune på heltid. Så mye for “hvite mennesker”. Deres rasisme ligner på den man typisk finner hos han-kinesere, i den forstand at for det meste antar det en nedlatende form, hvor man “synes synd på” de mindre utviklede rasene og prøver å hjelpe dem i deres infantile forsøk på å oppnå høyere standarder. Bare ganske få er hatefulle, konfronterende og voldelige i sin atferd. De fleste føler seg jo ikke truet. De ser ikke noen “konkurranse”. Tanken er latterlig. Skulle de – som jo er en høyerestående rase – liksom frykte disse primitive “andre”? Det gir ingen mening. Om det så bare er èn han-kineser blant tusen andre, så vil vedkommende i kraft av sin dannelse og intellektuelle overlegenhet alltid havne i en lederposisjon. Dette er selvsagt – fra de andres synsvinkel – en veldig irriterende holdning å innta, men den er å foretrekke fremfor det hatefulle og voldelige. Det går an å navigere rundt “overlegne mennesker” og systematisk sjalte ut mesteparten av mannskiten deres, men man møter helt andre typer vanskeligheter hos de som er “eksplosive” — og i bunn og grunn utilregnelige sånn sett.
Det er vanlig å betegne året 2024 som et prøvelsenes år for hele det demokratiske opplegget, fordi det er såpass mange valg i år, ikke minst de som kommer opp nå snart både i Storbritannia – ikke særlig spennende, egentlig – og Frankrike – så spennende at man bør bite seg fast i neglene inntil videre – før skjebnen til USA skal avgjøres senere i høst. For første gang viser alle en klar og tydelig forståelse for at det mest betydningsfulle “meningsdannende” mediet i vår tid er internett. Jeg har faktisk noen vansker med å se for seg hvordan man løser alle de praktiske oppgavene i hverdagen uten å “være på nett” både med banken, forsikringsselskapet og alt man har å gjøre med “det offentlige”, selv om det sikkert går an å kløne til noe. Men det er ikke enkelt. For min egen del måtte jeg i så fall ha skaffet meg en “tradwife” som var happy med å også påta seg all “representasjon på nettet” mens jeg for det meste oppholdt meg i garasjen, for å brygge øl og andre mandige aktiviteter. La oss si et opplegg med stein, saks, papir hvor stein alltid vinner og jeg alltid er stein. Også kjent som “umulig å diskutere med” hvie man ikke har en veldig sterk sak. Du vet. Middagen er klar og den typen overbevisende budskap. Hva kan jeg si? Jeg virker kanskje snill som et lam i bloggen min, men jeg er en 24 karats drittsekk. Alle vet dette. Vis meg en mann på min egen alder som ikke er sånn og jeg skal vise deg en fjott. Ingen liker å diskutere med gamle menn, unntatt andre gamle menn, fordi folk vet jo stort sett at det er håpløst. Jada bestefar. Livet ser kanskje langt ut for en ung person, men ikke så langt at de har lyst til å vikle seg inn i et ordskifte med noen som er tre ganger så gammel som dem. De vet jo allerede at når de gamle vet noe, så vet de det, med en autoritet som ikke godtar noen diskusjon, og når de ikke vet hva de prater om så vet de dette også, med den samme intensitet. Som sagt, håpløst. Det er bedre å bruke tiden på å hoppe paradis eller leke med en yoyo. Det eneste fornuftige en ung person kan bruke en gammel person til er å for eksempel påspandere dem en flaske vin for å lokke frem “historier fra den gamle verden” og den typen ting. Ikke “diskutere”, bare lytte til fortellingene. Hvem vet, man får kanskje noen “lyse idèer” på den måten.
