Det er ikke urimelig å si om meg at jeg er en ufordragelig kødd på nesten alle vis, men at jeg er ekstra snobbete i matveien. Det finnes ting som folk flest typisk spiser med den største selvfølgelighet, men jeg vil ikke engang ta i jævelskapet, langt mindre bringe det inn i mitt eget private hjem og bruke det som ingrediens i noen matlagingsprosedyre. Det blir rett og slett ikke aktuelt. Chilipulver er et bra eksempel. Jeg blander meg ikke borti hva andre gjør, men selv oppfatter jeg det som nærmest krenkende å måtte berøre noe så evneveikt. Hva fanden er det folk driver med? Herregud. Jeg skjønner ikke engang hvordan jeg skal forholde meg til chilipulver. Hvordan er det meningen at man skal bruke det? Det mest fornuftige virker som “bordkrydder” – i likhet med klassikerne salt og pepper – som man kan bruke til å justere hvor hot man ønsker at maten skal være i en situasjon hvor forskjellige mennesker ved samme bord har forskjellige preferanser slik sett. Dette gir en viss mening hvis vi for eksempel snakker om diverse “takeaway” mat fra mindreverdige restauranter og gatekjøkken — men selv da er det bedre å holde seg til godt etablerte sauseprodukter som for eksempel Tabasco.
Det går selvsagt ikke an å diskutere smak. Folk liker det de liker, ferdig snakket. Hvis noe slags ikke nærmere definert “chilipulver” fungerer for dem så er dette deres egen sak, ikke min. Vi kan snakke om hvor maten kommer fra og hva slags industriprosesser man er villig til å godta i kostholdet “på prinsipielt grunnlag” men den siste og avgjørende ankeinstansen er alltid smaksopplevelsen. Hvis det smaker lort så spiller det ingen rolle hvor sunt det eventuelt måtte være. Der går – etter min mening – den ultimate streken. Imidlertid er det ikke til å komme forbi at det finnes innsmigrende og forføreriske giftstoffer der ute. Nevnte jeg noensinne sukker på en slik måte? Det er jo det første man må kutte systematisk ut av kostholdet sitt hvis man etterstreber “sunnhet” og selv da vil man sannsynligvis få i seg rikelige mengder av det. Det samme gjelder salt. Sukker og salt ødelegger alt som folk sier. Ikke desto mindre brukte jeg nettopp både sukker og salt – til og med en type chilipulver, nærmere bestemt tørket og oppmalt chipotle – i noe man kan kalle chili con carne på en bløffmakers måte. Hvilket i praksis vil si at det er mer bønner i gryta enn både chili og carne – eller kjøtt som det heter på norsk – sammenlagt. Hva kan jeg si? Det beste ville være å kalle faenskapet fabada mexicana for da snakker man i det minste sant. Uansett, som alle vet liker jeg litt pikant mat, altså i praksis ting som er ganske hot men ikke bare hot. Hva er poenget med å spise noe som smaker som om noen prøver å grave ut tenna dine men en rødglødende iskremscoop? Folk gjør så mye rart men det ser for meg mest ut som en manndomsprøve blant teite tenåringer når det handler om perverst sterk chili av typen bhut jolaka, naga, trinidad scorpion eller carolina reaper. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dem heller. Habanero er hot nok for meg, med sine omtrent 300.000 scofields (carolina reaper ligger typisk på to millioner, de andre tre jeg nevnte på 1-1,5 millioner mens jalapeños – for referanse – er på kanskje 5000). Ingen skal komme og fortelle meg at smaksopplevelsen er radikalt annerledes hvis man tygger en hel reaper enn hvis man tygger en hel habanero. Kjeften blir i begge tilfeller fullstendig bedøvd av sjokket så å si umiddelbart. Det blir som forskjellen mellom å bli skutt i trynet med hagle eller kanon.
Uansett hva man kaller det, en “gryterett” er det og den er “ganske hot” men ikke så sterk at sjelen forlater kroppen for å danse flat tango med selveste Satan. Alt er relativt, men jeg er ikke særlig barsk i matveien, mer noen slags dekadent aristokrat. Chipotle er en av de minst fire forskjellige typene chili man skal bruke før det er en ekte “chili” sånn sett, men dette var som pulver mens jalapeñoene jeg brukte kom i syltet form på glass, den tredje typen var vanlig rød paprika og nummer fire habaneros i form av min egen saus som er basert i tyttebær og røde habaneros (den egentlige oppskriften var med trinidad scorpion og mango). Den sausen er så fy faens sterk at det er helt latterlig, men jeg har klart å bevare det “fruktige” elementet som gjør habaneroen så spesiell — og det fungerer veldig bra sammen med tyttebær. Det er ubegripelig for meg at noen eventuelt skulle behøve noe sterkere enn min habanero-tyttebærsaus, men jeg godtar påstanden hvis den dukker opp. Okei, liksom. Slit det med helsa og det ene med det andre. Husk at det skal ut igjen også. Lykke til med dette.
Det morsomste jeg vet er overraske mine gjester, helst så de detter ned fra stolen. F.eks. med å dekorere marengs pikekyss med den grønne eksplosive greia vi får med når vi bestiller Sushi, mener det er noe som heter Wasabi. 😉
Jepp. Wasabi. Også kjent som “kinky pepperrot”.