Makt er evne til å nå et mål, skape en virkning. Makt kan utøves direkte i tvangs- og beslutningssituasjoner, eller indirekte gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer.
(Regjeringen.no)
Interessant nok har jeg selv i mer enn tredve år definert makt som “evnen til å få ting gjort” enten man gjør dem selv eller får det unna på andre måter. Jeg har ingen metafysiske aspekter tilknyttet denne definisjonen. Det er ren materialisme. Om folk melder seg frivillig til å “tjene deg” eller om du betaler dem er forsåvidt ikke relevant, poenget er at du får tingene gjort. Vilje, formål, moral og den typen ting er også sekundære elementer. Makt er en fysisk ting. Et verktøy, kan du si, som kan brukes (og misbrukes) på alle tenkbare vis (og enda noen flere). Maktbruk er en fysisk hendelse som alltid har ringvirkninger rundt seg. Noen av dem tydelige og målbare, andre mindre så. Hva skal vi si? Enhver aksjon vil fremkalle en motsvarende og ekvivalent reaksjon. Selv om aksjonen – handlingen – er synlig kan reaksjonen være “skjult” slik at den ikke fremkommer umiddelbart, men før eller siden vil alt balansere seg ut. Maktbruk setter spor etter seg.
Skal vi snakke om lønn nå? Folk tenderer mot å være transaksjonelle skapninger. De vil typisk ha noe for å gjøre noe. En viss grad av “idealisme” – viljen til å jobbe gratis med/for noen slags hjertesak – kan riktignok finnes hos enkelte individer noe av tiden, men ikke til en sånn grad at det utgjør noen statistisk betydningsfull mengde. Hovedtyngden av alt folk gjør blir motivert av noe slags direkte belønningssystem. Ikke nødvendigvis penger, men definitivt alltid noe. Du vet. Sånn at man føler man “har noe igjen” for strevet. Ellers er det å si om penger at de er “smøremiddelet” i maktsystemet. Tar man dem ut av regnestykket vil maskineriet gå tørt og skjære seg. Prøv selv. Hvis man betaler folk rimelig bra for å holde på med noe de trives helt greit med, så vil de også være så lojale som folk er mot en jobb de har tenkt å beholde, slik at de vil stille opp og utføre de oppgavene arbeidsgiveren skal ha gjort. Dette beviser seg gang på gang. Daglig, vil jeg faktisk hevde. Den gamle metoden med å betale folk for arbeidet de gjør har bevist sin effektivitet hinsides enhver rimelig tvil. Hvis det siden oppstår noe slags likviditetsproblem som gjør at man ikke kan betale til avtalt tid vil de kanskje “henge rundt” en stund – kanskje noen uker, toppen noen måneder – før de blir nødt til å se etter noe annet. Sånn er det. Alle har jo regninger å betale. Det går ikke an å forholde seg til en ustabil arbeidsgiver særlig lenge om gangen.
Makt er aldri “noe annet” i private enn i offentlige sammenhenger. Metodene har stor varians men prinsippet er alltid det samme: Det handler om å få ting gjort, i en svært materiell og håndfast forstand. Det offentlige har imidlertid noen triks som bare de har, blant annet det ikke ubetydelige voldsmonopolet, hvilket utlagt betyr at bare Staten (og øvrige politiske myndigheter) kan på lovlig vis tvinge folk – ofte mot deres egen vilje – til å “bevege på seg” i forskjellige sammenhenger. Alle andre er nødt til å “lokke” med penger eller andre belønninger. Eventuelt må de tilkalle politiet eller noe dersom det oppstår en konflikt. Dette med å “ordne opp selv” tilhører en tid som er ugjenkallelig forbi. Kjeftbruk er en privat affære så lenge det holder seg på “stadiet for meningsutvekslinger” men så snart det forekommer trusler eller håndspåleggelse i noen form blir det en politisak. Der er samfunnet nå i dag. Alle vet dette. Selv om man teknisk sett har makt til å tvinge noen, kanskje fordi man er stor og sterk, har et farlig våpen, eller hva det måtte være, kan man aldri gjøre dette uten å havne i konfrontasjon med “den absolutte overmakt” som ligger i Statens voldsmonopol. For å si det enkelt: Det går ikke an å vinne et slagsmål med politiet. Du ender uansett i håndjern hvis de har bestemt seg for å “ta deg”. Alt du gjør for å motsette deg arrestasjon vil bare gjøre ting verre og verre. Hvem er det som ikke forstår dette? Vel, basert på alt jeg vet og hører er det alltid noen som er nødt til å ha alt på “den harde måten” men jeg antar at flesteparten av alle pågripelser politiet foretar skjer uten noen dramatikk. Det skjer nærmest på rituelt vis, kan du si. Uniformen gjør hele jobben.
Det er en kategorisk metodeforskjell mellom hard og myk makt, men resultatet blir uansett det samme. Politiet kan en vakker dag komme på døra di og si de har en “henteordre” på deg. Hva gjør du da? Hvis du bare følger med dem ned på stasjonen – “hvor alt vil bli forklart nærmere” – så vil de være høflige og ikke legge noen hånd på deg, men hvis du blir krakilsk kommer silkehanskene av. Henteordre betyr henteordre. Jobben deres er å bringe deg ned til noen på stasjonen som har utstedt denne ordren, ikke å diskutere eller forklare saken. Er du tøff? Vil du slåss? Det nytter lite. Hvis du har fått politiet på nakken er ditt eneste fornuftige valg å samarbeide inntil du har fått klarhet i hva som foregår. Ikke prat en masse men bare følg de ordrene som blir gitt. Du vil tidsnok finne ut hvem som har “avlagt falskt vitnesbyrd” mot deg, eller hva det nå måtte være. Om politiet kan vi ellers si at så lenge du ikke gjør jobben deres vanskelig så vil de heller ikke gjøre livet ditt vanskeligere enn det behøver å være, gitt situasjonens karakter. Hva betyr ordet makt? Staten har jo hvor mye som helst av faenskapet, så i den grad “det ligger makt i avmakt” så handler det om å forkorte den ubehagelige prosessen så mye man kan, hver gang man har sjansen. Bannskap og skjellsord vil typisk ha den motsatte effekt. Det beste er – noe enhver rimelig profesjonell kjeltring kan fortelle deg – å holde kjeft og gjøre som de sier. Ting går raskest på det viset. Du vil jo først og fremst ut av denne situasjonen, ikke sant? Da bør du ikke “prate på deg” mer enn de allerede har på deg. Om det er en misforståelse og du overhodet ikke forstår noe av dette vedkommer ikke saken. De vil typisk vise deg dokumentet — og hvis det er navnet ditt som står der så er det deg de skal hente, selv om du ikke aner hvorfor. Sånt kan skje med folk. Hvordan tror du at du selv ville ha taklet en slik opplevelse?
Det tyvende århundre var “USAs glansperiode” i maktpolitisk forstand, først og fremst fordi de ble jo aldri bombet sønder og sammen i løpet av de to verdenskrigene. Hvor mye akkurat den toskeskapen har kostet avgjøres av hvordan vi stiller opp regnestykket, men at det til syvende og sist var amerikanerne som “tjente” på verdenskrigene er det liten seriøs tvil om. Og selveste hovednøkkelen til greia lå i bistand. Du vet. Den som har evner til å hjelpe når folk behøver det har også makt. Enten det er noe formalisert – la oss si et lån – eller om de bare opparbeider seg “takknemlighetsgjeld” så er det normalt at folk vil gi noe tilbake når de kommer seg på beina igjen og får normalisert situasjonen sin. Du glemmer ikke en som har reddet livet ditt, for å si det slik. USAs makt har hele tiden handlet om deres unike nettverk av allianser over hele verden. Har de militære muskler? Ja bevares. Er det ikke selveste King Kong med mitraljøse vi snakker om? Det sies til stadighet at USA er “verdens sterkeste militærmakt noensinne” selv om de har en litt tvilsom resultatliste å vise til når de opererer på egen hånd. Jeg er ikke imponert. Visst har de mange “fremskutte militærbaser” over hele verden men det er et oppblåstt, kostbart og tungrodd maskineri. De fungerer mest som “synlige sikkerhetsvakter” ment for å motivere folk fra å “prøve seg på noe”. Amerikanernes virkelige makt har hele tiden ligget i en tilsynelatende vilje til å hjelpe med utviklingsprogrammer og den typen ting, i bytte mot at amerikanske bedrifter får de feteste jobbene med å bygge infrastrukturer og etablere det lokale næringslivet. Hvem andre gjør sånt? Europa har et historisk dårlig rykte i de fleste tidligere kolonistater, mens USA kan skryte av at “de en gang var bare en britisk koloni” men siden innførte de selvstyre. Vi merker oss at Kina beveger seg i retning av å bli den nye stormakten på bistandsfronten. De kan jo også henvise til en forhistorie som offer for de gamle stormaktenes spill om ressurser og innflytelse, men også de grep en vakker dag selv makten og startet på veien mot hva man enn skal kalle dem nå i dag. Et kommunistisk overstyrt markedsdemokrati? Jeg aner ærlig talt ikke. Det er ihvertfall veldig annerledes enn det amerikanske opplegget, selv om mye ligner. Og er ikke folk i grunnen litt lei av amerikanerne? De tar jo veldig mye plass i verden.
Ved dette tidspunkt har Donald Trump sittet med makten i noe et sted rundt hundre dager. Vitsemakerne sier at det føles som hundre år, og alle ler. Dette bør man merke seg. Folk er veldig nervøse der borte, fordi ingen aner jo noe om hva som befinner seg rundt neste hjørne. Hva er det neste han finner på? Det Elon Musk har gjort for varemerket Tesla er omtrent det samme som Donald Trump gjør for varemerket USA. Hva fanden holder de på med? Og disse fjolsene skal liksom være verdens beste selgere? Herregud. Jeg har lest nok historie til å skjønne hvordan historikere kommer til å gripe denne saken an i fremtiden. Verden er ikke magisk. Verden er materiell og målbar. Det er kanskje ikke mye vi kan forutsi med noen særlig nøyaktighet – de statistiske analysene taper seg typisk i verdi jo lengre frem vi projiserer dem – men det er eminent forutsigbart at man vil få stagflasjon i en kapitalistisk markedsøkonomi med høy inflasjon samtidig som markedene er veldig ustabile og/eller usikre. Handelskrig med Kina? Herregud. Kineserne behøver jo ikke å “gjøre noe” engang. De kan bare sitte og vente på at skithuset eksploderer borte i Amerika. De har jo ikke kontroll. Jeg så et videoklipp med den kinesiske utenriksministeren som sa omtrent noe sånt som at Kina ønsker ikke å slåss, men hvis vi må likevel så er vi ikke redd for det — og vi kommer til å slåss til siste slutt. Det er rene ord for pengene, er det ikke? De har åpenbart ikke tenkt å være den som ber om nåde først, så hva kan vi regne med? Vel, der har du problemets kjerne. Ingen vet hvor haren hopper, som folk sier. Finansmiljøene bruker mange groteske uttrykk fra dyreriket. Har du for eksempel hørt om dead cat bounce? Idèen er at når man smeller ei dau katte i bordplata så vil den sprette èn gang. Dette betyr imidlertid ikke at den har blitt levende igjen, altså at markedet har frisknet til. Fordi vi observerer jo opptil flere episoder av DCB hver gang Trump sier noe “mildt optimistisk” – fra investorenes synsvinkel – men snart er det tilbake til depresjonen igjen. Og sånn går no dagan. I mellomtiden pågår en “motorsagmassakre” i statsadministrasjonen, som vi ennå ikke helt aner rekkevidden av i konsekvens, men at det ikke kommer til å bli noe bra er opplagt. Hva skal de ta seg til? Hvordan er jobbmarkedet når økonomien er på vei ned? Man kan ikke bare gi hundre tusen mennesker sparken uten at dette skaper betydelige ringvirkninger på måter ingen ennå har oversikt over. Det er aldeles forbløffende hva slags ødeleggelseskraft den mannen har. Men han ble jo demokratisk valgt, så da så. Spenn på deg sikkerhetsbeltet, for nå blir det heisann hoppsann over heia.
Vi avslutter med en salme fra sjangeren progressiv death metal. Det virker passende.
