Innflytelse er en aktørs evne til å få en annen, eller flere andre aktører, til å tenke eller handle på en annen måte enn vedkommende ellers ville ha gjort. Det er slik sett en form for maktutøvelse. Aktøren kan være en person, organisasjon eller stat. Betegnelsen brukes også om det å influere, altså om forholdet mellom den influerende og de influerte.
(Store norske leksikon)
Et av de mest komiske norske neologismene – nyord – som jeg vet om er ordet “influenser”. Det er noen stusselige greier. Man ser for seg den typen klikkdannelser som oppstår på ungdomsskolen, rundt en “populær person”, av årsaker som ikke nødvendigvis gir noen mening og som heller ikke har noe substansielt i seg. Det er bare mennesker som oppfører seg som dyr. Eller sagt med andre ord, det er noe naturlig. Mennesker søker sammen og etablerer alskens ritualer som skiller de som er “innenfor” fra alle andre. Tribalisme er en mektig følelse som gir mange belønninger i form av hormonkaskader i kroppskjemien — og akkurat som man observerer i alle antropologiske sammenhenger vil gruppekrystallen ofte bestå i en “karismatisk person” – i dette tilfelle influenseren – som søker å danne et “hoff” rundt seg, bestående av mer eller mindre eksplisitte beundrere (eventuelt tilhengere, følgere, klakkører, sykofanter, kall det hva du vil) som bekrefter og sementerer influenserens egotilstand.
Selv er jeg ikke influenser, eller ihvertfall er ikke dette noe jeg ønsker å være. Jeg er ikke interessant. Eller altså, hvis jeg kan påvirke noen til å tenke bedre og skaffe seg et mer sofistikert språk, så er dette noe jeg er villig til å gjøre, men jeg har ingen sentimentale følelser i forhold til om folk liker meg, misliker meg eller ignorerer meg. Det er ikke relevant. Andres meninger betyr ingenting for meg. Imidlertid er jeg alltid villig til å se på det man kaller “saklige argumenter” i forhold til meningsinnholdet i ting jeg sier — og i motsetning til hva som er vanlig så elsker jeg å få kritikk som går på språk og form. Hver lille millimeter av forbedring er noe jeg gjerne tar med meg, i den grad det er mulig. Språket mitt har blitt “ganske bra” i løpet av livet, men slik jeg ser det er veien til perfeksjon like uoppnåelig lang som den alltid har vært. Livet er ikke langt nok til å komme i mål, men man kan i det minste bevege seg i riktig retning med en viss grad av kontinuitet. Defaitisme er ikke noe for meg. Om jeg aldri oppnår et fullkomment språk så skal ikke dette være fordi jeg aldri forsøkte. Og mens jeg synes at det er creepy AF når folk prøver å etablere seg som “følgere” i mine fotspor så er det enda ti tusen prosent mer uaktuelt for meg å selv “følge” noen annen; menneske, dyr, idè, organisasjon, guddom eller hva det skal være. Jeg anerkjenner rett og slett ikke eksistensen av eksterne autoriteter. Vi kan kalle det maktpolitisk solipsisme. Jeg har aldri møtt det man kaller et beundringsverdig menneskelig individ og det kommer jeg heller aldri til å gjøre — rett og slett fordi dette er en selvmotsigelse. Det går an å ha beundringsverdige moralske egenskaper, eller vise beundringsverdig innsatsvilje, stayerevne, den typen ting, men selve mennesket er alltid bare en skrøpelig skrukk. De som sier (eller engang bare tror) noe annet – om seg selv eller andre – er løgnere.
For å beskrive hva jeg personlig føler når jeg observerer mennesker som oppfører seg som hundevalper – eller andre små dyr, si mår og mink noen ganger, harer andre ganger – med det forbehold at jeg ikke betrakter mine egne følelser som interessante, det er bare kaskader av kroppskjemi som kommer og går, så blir jeg nødt til å si at den dominante følelsen er sorg. Den menneskelige tilstand er sørgelig. Vi kan bedre enn dette. Hvorfor gjør vi ikke så godt vi kan? Sa han retorisk. Svaret er selvsagt at vi gjør bare så godt som vi må for å få slik betaling som vi synes vi fortjener, eller ihvertfall noen slags approksimasjon av dette idealet. Kanskje vi ikke engang har noe bevisst forhold til hvem vi er og hva vi driver med i denne verden. Som sagt, det er sørgelig. Ikke mystisk, bare sørgelig. Ofte snakker folk om at man må “våge å drømme” men etter min mening bør man heller oppfordte folk til å våge å være våkne og observere verden med åpne øyne. Vi kan klage så mye vi vil over at politikere og ledere sjusker i faget og er korrupte i vendinga, men dette mediokratiet kommer av slappe holdninger i befolkningen generelt, som etter min mening manifesterer seg først og fremst i “prinsessenykker” — folk oppfører seg på èn hånd som trassige troll, mens de på den andre kollapser i sår hulking hver gang noen puster på den sarte lille egoblomsten deres. Det er forbløffende. Det er også – som det heter – bekymringsverdig. Vi kan bedre enn dette. Personlig svakhet er ikke nødvendigvis noe problem, men det å lyve og late som om man er noe “mer” enn en fjollete dust skaper vanskeligheter når sannhetens øyeblikk kommer, som det alltid gjør, og man ikke klarer å levere varene i forhold til den plikten man har påtatt seg. Selv forventer jeg aldri at folk skal være “sterke” (og det er de da som regel heller ikke). Derfor forlanger jeg selvfølgelig ikke noe fra dem som krever “styrke”. Bare sånt som er “rimelig enkelt” å levere. Etter min mening bør man betrakte med den største mistenksomhet sånne som skryter av seg selv i slike sammenhenger hvor “bevisets stilling” er vanskelig å forholde seg til. Hvis de ikke øyeblikkelig kan presentere solid bevismateriale for alt de påstår er de bare bløffmakere. Når det er sagt er jeg selv svært glad i diktere og løgnere som “forteller historier” i kunstens verden, si bøker, filmer, skuespill, men jeg må si jeg mister all entusiasme når det virker som om de ikke vet forskjell på diktning og virkelighet. Da er vi tilbake ved det sørgelige.
Kunstsynet mitt er så gammeldags som det kan få blitt: Alt mennesker gjør er “kunstig”. Det er umulig for mennesker å “være naturlige” med mindre vi snakker om en treåring som er ute av kontroll. Det er naturlige saker! Eller noen som er så dritings at de i praksis oppfører seg som en treåring ute av kontroll. Sånt er like sjarmerende hver gang. Legg merke til ordet kontroll. Sammenlign det med konseptet “slippe seg løs” og observer en svært vanlig nevrose. Folk skjønner at de må praktisere selvkontroll, men samtidig lengter de etter å “slippe seg løs og være naturlig” — hvilket er eksakt like realistisk som drømmen om å gro vinger så man kan sveve som ørnen over himmelens storslagne hvelving. Si for eksempel en fullvoksen mann i femtiårene. Når har han en “passende anledning” for slike frivoliteter? Når det gjelder det med å utvikle en sunn selvdisiplin og strikt kontroll over egne egenskaper, er “jo før jo bedre” det beste kartet man kan bruke. Mennesker er ikke naturlige skapninger. Vi lever i kulturen. Om man er aldri så mye Bjørnar Bjørnejeger som bor i skogen og lever av ørret og tyttebær er man likevel en kulturskapning. Dette er den menneskelige tilstand. Har man et språk så har man en kultur. Alt ligger i “relasjonen”. Man kan selvsagt fantasere om å “slette harddisken” i hjernen slik at man kan bygge en ny og annerledes natur, men dette er ikke noe som lar seg gjøre i praksis. Å miste vettet – hvor lite man enn har – er ikke noe som typisk frister folk. Vårt eneste aktuelle alternativ er å erkjenne kulturen – og samfunnet – som vårt naturlige element og forholde oss til dette. Det går an å leve “i utkanten” av samfunnet, sånn at man er vanskelig å finne og det ene med det andre, men det finnes ikke noe “utenfor” i dagens verden. Bare en mer eller mindre sentral posisjon i labyrinten.
