Som forventet gikk Carlos Mazón av som delstatspresident for Valencia i går. Dermed er det dramaet endelig ferdig. De har jo anklaget ham for uaktsomt drap og det som verre er i over et år nå — etter at han leverte en ikke akkurat beundringsverdig – eller engang troverdig – innsats i tilknytning til naturkatastrofen som rammet Valencia i fjor. Hvorfor han ikke forlengst har gått av fremstår som litt gåtefullt, men sånn er det vel ofte med “mektige menn”. De føler seg såpass priviligerte og hevet over alt og alle ellers at de fullstendig mister såvel bakkekontakt som normalt skamvett. Han er ikke den første og vil ikke bli den siste politiker som “kjemper for å beholde jobben sin” selv om alle kan se at dette er håpløst. Det eneste spørsmålet som gjenstår er i hvilken grad dette går ut over Partido Popular (PP) ved neste valg. Meningene er selvsagt delte. Burde de ha tatt ansvar og beordret Mazóns avgang?
For øyeblikket pågår det ikke noe jævelskap i Spania. Forholdene er fredelige og preget av årstiden. Du vet. Høstfargen har rammet vegetasjonen og det er generelt sett litt for kaldt til å finne på noe kødd. Turistene – i den grad det er noen – tar på seg klær og trafikken ute på veinettet fremstår som rolig og behersket. Riktignok kom det en desperado og kjørte forbi meg på en litt tvilsom måte i går, men sånn blir det jo når de kjører blodtrimmet sportsbil som du kan høre at de har chippa opp hestekreftene på. Herregud. Sånne finnes over hele verden. Det er bare å håpe at han ikke kræsjer inn i noe på en sånn måte at jeg blir nødt til å stanse, ta kontroll over situasjonen, utføre førstehjelp, ringe politiet og alt det der. Man er jo trent som man er — men hvis jeg overhodet har noe valg så foretrekker jeg å ikke bli “blandet inn i noe”. La de unge tullingene kjøre som er å forvente fra dem, så skal jeg passe mine egne saker.
For øyeblikket er det 10 grader der jeg bor og det regner annenhver dag. Typisk høstvær, men totalt sett mer sånn som du forventer at september skal være i Norge. Værmeldinga sier det skal holde seg slik så langt langtidsvarselet går, som vel betyr at det ikke kommer noen “vinterlige forhold” før langt uti desember. Vi får se. De påstår at januar skal være den hardeste måneden her, men jeg ser ikke for meg at det skal bli særlig imponerende når man er vant til innlandet i Norge. Kanskje det er som ute ved kysten? Hva vet jeg. Jeg har jo aldri bodd på vestlandet, men jeg innbiller meg at de noen ganger har snøfrie vintere der. Uansett er El Bierzo preget av at det tørre ørkenklimaet fra den spanske høysletten – La Meseta – møter pålandsvinden fra Atlanterhavet til noen slags “klimakamp” her på stedet. Jeg leste meg opp på alle slike saker før jeg flyttet hit, så vil det vise seg om praksis ligner på teorien. Sommerens hetebølge var noe i overkant mer dramatisk enn forventet i år, men jeg antar det blir å skylde på El Niño for denne gangen.
Denne låta fra 1974 illustrerer på en perfekt måte hva som skjer når tre musikere – Robert Fripp, Bill Bruford og John Wetton – som kan jobben sin til perfeksjon kommer sammen for å lage stor musikk. Den er jo fader meg over 12 minutter lang men jeg har likevel aldri følt det naturlig å kutte den i midten. Det er liksom nødvendig å høre seg helt igjennom bare for å se hva de finner på rundt neste hjørne.
