I psykologien er identitet en fornemmelse av hvem man er og hvilke større og mindre grupper man er en del av. Identitet innebærer at individer har en opplevelse av sine egne egenskaper og likheter med og forskjeller fra andre mennesker.
(Store norske leksikon)
Noe er galt hvis det er betydelig avstand mellom hvordan en person oppfatter seg selv og hvordan de blir oppfattet av alle andre. Hvem har rett? Går det an å bli misforstått hele tiden og av alle man møter? Jeg tviler på det. Sannheten om hvem og hva man er vil i de fleste tilfeller være åpenbar. Ikke uten grunn finnes det et ordtak som sier at du kan ikke lure alle mennesker hele tiden, bare noen av dem noen ganger. Det koster jo for mye energi å være “noen andre enn man er” særlig lenge om gangen, slik at man vil utmatte seg selv og kollapse ned til sin “hvileposisjon”. En profesjonell psykopat og løgner er selvsagt klar over dette slik at de passer på å befinne seg i en privat sammenheng når de ikke lenger klarer å opprettholde maskespillet sitt. Alle vet hvordan dette fungerer.
Det finnes enkelte individer som er nesten beundringsverdig falske. Du må lure på hvordan det går an. Er det ikke jævlig slitsomt? Hva er greia, liksom. Man føler jo intuitivt at de bruker enorme mengder energi på å misrepresentere seg selv uten at det er enkelt å se hva de tjener på dette. Kanskje de bare sitter fast i et mønster. De har “spilt rollen sin” så mye og så lenge at de ikke lenger har noe annet valg enn å bare holde det gående så lenge de kan. De er fortapt, kan du si. Alle andre valg de en gang hadde befinner seg forlengst hinsides rekkevidde. Et bra eksempel er Donald Trump, som de av uforklarlige årsaker har valgt som president i USA to ganger. Alle kan jo se at fyren bare er et oppblåst fjols. Det finnes rett og slett ingenting der. Alt er bare skryting, bløff og løgn hele dagen lang. Er det dette som har imponert folk? Det er jo på mange måter en fordel å være malignant narcissist i USA.
Et klassisk amerikansk nyhetsprogram heter 60 Minutes og Trump var nylig der. Det er ikke første gang og det blir helt sikkert ikke siste gang heller, selv om det var nesten smertefullt å se på. Ved et tidspunkt gjorde han et nummer ut av at folk kaller ham nazi. Jeg tror han prøvde å poengtere at han ikke identifiserer seg som nazi, så derfor kan han ikke være noe slikt heller, selv om hans egen visepresident for ti år siden beskrev ham som “Amerikas Hitler” – riktignok før det ble klart at den politiske vinden blåste den veien – og de fleste vil sikkert bare trekke på skuldrene av denne merkelappen. Er det viktig hva man kaller Donald Trump? Ondskapen hans ligger jo utenpå ham i tykke lag. Alle kan se det. Spørsmålet er om de liker at det er slik. Er det bra for USA å ha en demonisk president? Et flertall av velgerne syntes åpenbart det, så da så. Dermed blir det som det blir. Selvsagt kommer det ikke til å ende bra, men hvem bryr seg om sånt? Folk vil bare ha gøy og kos her og nå. Til helvete med morgendagen.
Til sist en ode til den vanligste moderne livsfølelsen.
