Sublim betyr opphøyet, av en høyere orden. Det sublime innebærer erfaringen av en transcendent storhet, som makt, heroisme eller utbredelse i rom og tid, og overskrider vår normale evne til å bedømme eller gripe. I dag blir sublim ofte forstått som synonym til skjønn, mens tidligere tenkere har skilt skarpt mellom de to.
(Store norske leksikon)
Estetiske kategorier er et litt halvinteressant studiefelt. Hva mener folk når de bruker ordet vakker? Hva betyr det at noe er stygt? Det er ikke urimelig å avskrive alt sånt som “subjektiv synsing” men det er ikke særlig smart heller. Det er fristende å si at det kommer an på hvem som snakker og hva de prøver å komme frem til: Hvor viktig er dette temaet? Det er liksom litt mer utfordrende når konseptet skjønnhet blir brukt på en måte som utfordrer vanetenkningen. Vi kan for eksempel nevne Charles Baudelaire og hans “ondskapens blomster”, eller forsåvidt enhver annen litterat som befant seg i den såkalt satanistiske delen av fransk romantikk. De er giganter den dag i dag. Hvilket bringer oss til den gotiske tradisjon, som faktisk er mye yngre enn folk tror. La oss begynne med navnet. Hvem er goterne? Svaret handler ikke om folk og taksonomi, men om fantasi. Det er derfor ikke noe poeng i å nevne verken Göteborg eller Gotland, men heller se på hva konseptet “gotisk” betydde for opplysningstidens nyhumanister. De idealiserte jo antikken og betraktet “den mørke middelalder” som en stor ulykke som ble påført menneskeheten i hovedsak av tyske barbarer. Du vet. Da Roma falt og det ene med det andre.
Det finnes strengt tatt ingen regler for hvordan man skal stykke opp historien i epoker og tidsaldre, men det finnes visse konvensjoner som man kanskje bør holde seg inne med hvis man ønsker å bli forstått, eller for den saks skyld bli tatt seriøst. Selv mener jeg det er fornuftig å si at middelalderen endte med Svartedauen. Europa ble jo ikke desimert – som teknisk sett betyr å ta ut hver tiende person – men faktisk mer eller mindre halvert så langt som folketall angår. Det må ha vært skrekkelig på en måte som er bortimot ufattelig, eller sublimt om du vil. Vi har ikke noe annet vi kan sammenligne med. Den andre verdenskrig er den mest horrible blant de kollektive menneskelige erfaringer i nær fortid, med den vesentlige forskjell at folk stort sett forsto hva som skjedde da. Det var heller ikke noe i nærheten av like mange døde. Folk mistet ikke kontinuiteten i hele virkelighetsoppfatningen sin selv om verden ble lagt i ruiner. Forskjellen på året 1930 og året 1970 er ikke så stor at vi må snakke om to helt ulike verdener. Selvsagt var det mange lokale forandringer av stor betydning for akkurat det stedet, men i et globalt perspektiv fortsatte verden mer eller mindre som før etter de nødvendige maktpolitiske rokadene. Postmodernisme kom på banen som en mer oppdatert form for modernisme – fritatt fra den gamle “fremtidsentusiasmen” – men ellers er vel de fleste enige om at det er bedre å se på det tyvende århundre som en helhetlig blokk enn å etablere noe skille av typen “før og etter verdenskrigen” når det kommer til studiet av kunst, antropologi, filosofi og de kulturelle forholdene sett i stor skala.
Hva betyr tro? Selv skiller jeg mellom nødvendig tro, overtro og vantro. Det “nødvendige” er relativt, men det betyr hva enn som er “nødvendig å tro” på individnivå for å få det eksistensielle regnestykket om livsmening til å gå opp. Alle har noe, men ikke alle har det samme. Overtro er akkurat hva ordet sier: Mer tro enn hva som er nødvendig. Det er best å sammenligne det med overvekt, fordi både vekt og tro ut over et passe måteholdent magemål medfører alskens plager. Når det blir ille nok kaller vi det paranoide vrangforestillinger. Vantro er den mest interessante kategorien, som har stor varians, men det betyr i hovedsak å innta en revolusjonær holdning til det eksisterende paradigmet. Man tror på “noe helt annet”, men dette andre kan ikke leve i fred med det lokale samfunnets “tradisjonelle” idègrunnlag. Derfor utfordrer det de lokale makthaverne, som helt eller delvis baserer posisjonen sin på lojalitet mot “det gamle systemet”. Tro og vantro blir således en slags dialektisk oscillerende mekanisme for ufred innenfor dette emneområdet, mens overtro er strengt tatt et synkretistisk opplegg. De tror på hva som helst. New Age og den typen fenomener har jo tatt til seg og fordøyd det meste av alle fortidens mest fantasifulle påfunn innenfor det metafysiske markedet. Overtro er noe åpent, men når vi “betrakter ting med vantro” er det ikke fordi vi ikke tror det vi ser, men fordi vi ikke ønsker å tro det vi ser.
Religion er – slik vi definerer det i dagens samfunn – strengt tatt bare et politisk program for strukturering av fenomenet tro, men i henhold til noens materielle preferanser. Religion støtter seg nokså tungt på teaterets virkemidler og en typisk sammenkomst for noe slags trosformål ligner ikke så rent lite på postmoderne istallasjon og performancekunst. Lyd og lys er kontrollerte og alle bevegelser er koreograferte. Opplegget er åpenbart vinklet inn mot det sosiale feltet. Du vet. Tilhørighet, fellesskap og så videre. I hedensk tid var tanken at hvis man ville møte Gud så måtte man gå på fjellet. Høyt opp. Så måtte man vente, alene og redd, uten å vite noe om hva som kom til å skje, om noe. Jeg mener, seriøst. Hvorfor skal Gud være interessert i deg? Du har jo fått så mange gaver. Bruk dem. Ikke mas. Noe av det mest komiske med alle disse svært religiøse typene er hvor liten tillit de har til Guds oversikt og kompetanse. De synes liksom at de må blande seg borti alt mulig. Du vet. Mene noe om skaperverkets beskaffenhet. Gjerne klage på at det ikke er bra nok. Det er for varmt. Det er for kaldt. Sjefen er jævlig. Myggen plager meg. Og hele tiden er det noe som klør eller blør, som ikke slutter før man dør. Halleluja. Snart er det jul. Folk vet ikke helt hva de feirer, men gøy er det uansett.
Den gotiske estetikken i dagens verden handler om stilvalg i forhold til mote, musikk og et litt kronglete og oppstyltet opplegg for sosial omgang med sjangerkolleger. I den grad noen tiltaler deg som Ærede Venn er vedkommende helt klart på den gotiske bølgen. Særlig når de ellers ligner på Lestat the Vampire, går med spaserstokk og monokkel, røyker pipe og sipper brunt brennevin fra digre krystallvaser av noen glass, selvsagt med svarte stearinlys på bordet, i et – skal vi kalle det et hus? – som selveste Dracula kunne ha trivdes i. Musikalsk sett har åpenbart Joy Division og annet minimalistisk synth-plonk en høy stjerne, men også “symfonisk svartmetall” og den typen ting fremkaller det korrekt gotisk vinklede velbehaget, som skal være vagt beslektet med effekten av Valium. Du vet. Flytsonen. Hvordan lokaliserer man den? Og – gitt at man har klart å lokalisere den – hvordan kommer man seg dit? Prinsipielt sett er alle ute etter det samme. De vil finne noe som “får alle brikker til å falle på plass” for dem. En tilstand, eventuelt et kvantum kunnskap, en innsikt, svaret på en gåte man ikke engang har hørt, eller hva det nå enn er man ser for seg, poenget er ikke så mye fantasien som “det metafysiske savnet” som motiverer slik fantasering. Folk går på leting i rusens verden, i kunsten, eller kanskje i noen slags livsfarlige påfunn som gir det rette rushet, eller hvorfor ikke i religionen.
Mote er et litt interessant fenomen; forstått som klesstil, hårsveis, ascessorier, sminkepolitikk og så videre; som i helhet resulterer i et “uttrykk” som også tjener som noen slags eksistensiell ytring om hva slags menneske man er. Je suis un produit. Vi gjenkjenner de gotiske typene på at de helst vil bo i en slottsruin og leve bare av rødvin eller noe, mens de vandrer gjennom gangene og resiterer berømte vers av Byron og Shelley, men inntil dette kan la seg arrangere har de en tendens til å se “normale” ut i hverdagen og på jobb, men stile seg ganske drastisk opp med diverse spesialeffekter når de drar på sine heksesabbats eller hva de nå kaller det. Magic The Gathering. Jeg vet ikke hvor intens denne greia er i Norge men – av alle steder – det er temmelig stort i Japan. I en verden som inneholder furries er det imidlertid begrenset hvor snåle ting kan bli på hitsiden av organiserte seksualavvik. Goterne er jo bare veldig teatralske. Med mindre man henger seg opp i estetikken deres på noe slags religiøst grunnlag gjør de jo ellers ikke noe som er sensasjonelt. De bare kler seg ut, snakker rart og liker det dramatiske, for ikke å si det sublime. Sånt finnes i tusen varianter, hver med sine egne regler for hva som går. For goterne virker det ikke som det egentlig går an å få det pompøst nok — som en alt for nedlesset og oppsminket tragisk italiensk opera hvor alle dør i siste akt. Se bare på videoen.
