Et paradigmeskifte er et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde. Begrepet ble første gang introdusert av vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn i boken The Structure of Scientific Revolutions i 1962. Innenfor naturvitenskapen er det utviklet et variert antall av teorier og nye ideer. Bare et ytterst lite fåtall av disse har hatt tilstrekkelig omfang og rekkevidde når det gjelder å endre vitenskapens og hele kulturens syn på viktige sider av virkeligheten. Og bare dette lille fåtallet av nye ideer fortjener betegnelsen paradigmeskifte.
(Wikipedia)
Jeg bryr meg ikke så mye om hvorfor folk begynner å skrive blogg som hvorfor de ikke slutter. Folk aper jo etter hverandre. Nesten uansett hvor dumt noe er finnes det alltids noen andre som også vil prøve. Sånn fungerer kulturen. Sånn fungerer menneskene. Jeg tviler på om det finnes noen “rett vei” slik sett, de fleste vimser hit og dit og prøver ulike ting, men de beholder bare en liten del av det. Resten blir forkastet så snart de erfarer at det ikke funker for dem, eller ihvertfall ikke slik de hadde håpet. Sånn bygger man over tid “det man er”.
Det hinsides enhver sammenligning viktigste paradigmeskiftet i menneskehetens historie er etableringen av fastboende jordbrukskulturer for omtrent ti tusen år siden — som man antar skyldes at folk “oppdaget en bedre vei”, eller ihvertfall er dette den ortodokse oppfatningen – altså paradigmet – om hva som skjedde. Jeg føler meg på ingen måte overbevist. Min personlige teori er at fylla har skylda. (Jeg har snakket om dette mange ganger før.) Det vi kaller sivilisasjon er etter min mening mer en form for sykdom enn noe vi bør være stolte av, nærmere bestemt en alkoholpsykose som ikke gir noen mening hvis man foretrekker en edru livsstil. Sivilisasjonsfenomenet har vært en katastrofe for vår arts overlevelsesdyktighet i det naturlige livsmiljøets kontekst. Sånn sett er vi alle mer eller mindre føkka.
Ved dette tidspunkt har vi ikke lenger noe valg. Vi er nødt til å ha et “verdenssamfunn” enten vi ønsker dette eller ikke. Nesten ingen nålevende mennesker ville fungere særlig bra i “vill” tilstand. De aktuelle alternativene vi har er enten aktivt samarbeid mellom alle land og folk eller en form for postapokalyptisk totalkrig av typen “Mad Max”. Sivilisasjonens goder har allerede ødelagt naturen, men fortsatt snakker folk i fullt alvor om å åpne nye oljefelter både her og der. De forstår rett og slett ikke situasjonens alvor, eller om de ser noe så nekter de å ta der inn over seg, fordi sannheten er alt for grusom og skremmende. Jeg synes alt ser helt stabilt og fint ut. Ting kommer til å bli veldig mye verre enn de kunne ha vært fordi så mange har ventet så lenge med å forholde seg til realitetene. De venter ennå. Hva venter de på?
Zombiefilmer er ofte ganske like i struktur og uttrykk, så jeg husker ikke engang alle titler på alle filmer og serier jeg har sett, men jeg husker en sidehistorie fra mengden, hvor noen hadde fått tak i en koffert full av penger som de insisterte på å drasse med seg, til tross for at det samfunnet hvor “penger” hadde noen mening åpenbart har styrtet sammen og forsvunnet. Det endre selvsagt med at han ble tatt av zombiene fordi det ble for peskete med denne pengekofferten. Det forsinket ham for mye. Der har du dagens menneskehet i et nøtteskall. Vi vet hva problemet er og hva som er nødvendig å gjøre — men det er altså denne pengekofferten…
