Idunn er en av åsynjene, gudinnene, i den norrøn mytologien. Hun vokter et skrin med livgivende epler som alle æsene, gudene, er avhengige av for å oppnå evig ungdom og evig liv. Hun forbindes også med fruktbarhet. Idunn er gift med Brage som er kjent for sin skaldkunst.
(Store norske leksikon)
Noen får bare ikke nok adjektiver. Alle setninger må dekoreres til en sånn grad at hele meningen går tapt. Jeg leste noe som inneholdt formuleringen unge menn under 50, som forvirret meg litt. Hvorfor sier de ikke bare menn under 50, hva handler den ekstra spesifikasjonen unge om? Er det hvordan de føler seg? Hvordan de ser ut? Hvordan andre oppfatter dem? Jeg forstår ikke. Medisinsk sett er jo alle menn under 50 “unge” i en relativ forstand. Jeg mener, du ville ha stusset hvis du hørte om noen som døde av alderdomssvekkelse i an alder av 48 — og tenke at enten er det snakk om sykdom eller så må de ha hatt noe slags jævlig hardt liv. Forutsatt at helsa ellers er “normal” pleier jo de fleste å komme seg til alderen 70 og vel så det før de begynner å opparbeide noe seriøst hjelpebehov i hjemmet og den typen ting.
Fra norsk forhistorie henter vi fortellingen om Idun og eplene. Jeg mistenker at begrepet “gammel” ikke nødvendigvis henviser til noe tall, men til vedkommendes sunnhetstilstand i mer generell forstand, si for eksempel hvordan vi vet at lite frukt og grønnsaker i kostholdet nesten helt sikkert vil medføre visse mangelsykdommer over tid, sammenholdt med det faktum at epler fra gammelt av var et generisk navn for enhver type frukt av en viss størrelse og beskaffenhet. De navn vi fortsatt bruker om dem viser dette. Ordet appelsin har for eksempel blitt dannet fra “kina-eple”. Det vi finner i myten om Iduns epler er altså praktiske kostholdsråd. An apple a day keeps the doctor away. Som alle vet finner vi menn rundt alderen femti av alle fasonger og i alle slags generelle helsetilstander. De mest usunne blant oss pleier jo å begynne å merke det omtrent her, mens de som har fulgt et fornuftig vedlikeholdsregime kan være ganske spreke.
Noe folk kan eldes tildels sjokkerende raskt av er rusmisbruk. Både stoffene i seg selv og den livsstilen opplegget typisk trekker med seg kan tære hardt på kropp og sinn. En som har en betydelig uvane sånn sett eldes sikkert tre-fire ganger så raskt som alle andre rundt seg, noe som er tildels godt synlig. Sikkert også godt merkbart for individet på fordøyelse, diverse diffuse smerter her og der, det ene med det andre, saken er uansett at dette er veldig lite bra for folk. Alt sånt som sliter i urimelig grad har jo mye å si. Mye tungt fysisk arbeid i ungdommen vil for eksempel nesten alltid medføre “giktplager” når man blir eldre. Jeg merker det selv. Jeg pleide jo aldri å spare på kruttet, men nå har vi kommet til det punktet at mange typer arbeidsoperasjoner er rett og slett uaktuelt å engang prøve på. Som for eksempel å ligge på kne og legge fliser. Ikke faen om det er noe jeg noensinne skal gjøre igjen. Jeg betaler heller noen andre hvis jeg synes jeg behøver å få noe flislagt. Jeg føler meg jo ikke sikker på at jeg ville klart å reise meg opp uten knirk og smerter etter en time, eller om jeg ville klare å reise meg opp ved egen hjelp i det hele tatt, faktisk. Sånt er ikke bra.
Skjebnens ironi er ofte slik at når man endelig skjønner hvordan noe skal gjøres så har man mistet lysten til å gjøre det, evnen til å gjennomføre oppgaven, eller begge deler. Dette er sannsynligvis hovedårsaken til at så mange gamle menn er såpass ivrige med å dele ut gratis gode råd til alle og enhver. De kan jo se hvordan de selv ville ha gjort ting i en mer logisk opplagt verden. Først er man sterk men dum. Siden blir man smart men svak. Dette gir sikkert en slags likevekt i det store bildet, men det oppleves som litt “urettferdig” på individnivå. Jeg skulle gjerne vært fjortis og visst det jeg vet nå. Om dette sier jeg bare Gud forby. Jeg var ille nok som jeg var, men hvis dagens utgave av meg skulle befolket kroppen til en tenåring ville vi uten tvil ha snakket om et monster. Jeg ville vært sjefen der på stedet i løpet av fjorten dager ved hjelp av helt elementære manipulasjonsteknikker. Deretter kan vi begynne å legge opp strategi. Plan og budsjett. Herregud, jeg har jo femti år på meg, minst. Easy peasy. På den annen side dikterer realismen at sekstiåringer ikke bør fantasere for mye om ting som ligger bortenfor horisonten av tyve år. Det finnes sikkert mange relativt spreke åttiåringer, men dette er ikke hovedregelen. Man har ikke all verdens tid på seg, så man må tenke annerledes enn de unge.
Alder er ikke bare et tall, men det er dette også. De fleste følger uansett mer nøye med på tallet enn de innrømmer. Bør man for eksempel fortsette å feire fødselsdager etter det store femtiårskalaset? Man har jo ikke lenger noe å tjene på å bli eldre. Folk har ikke mer respekt for de på 60 enn de på 50. Det er snarere litt sånn at respekten er på avtagende kurs ettersom huden din blir matt og rynkete mens kjøttfylden i armer og ben henfaller i retning av fenalår. Det fysiske snakker til underbevisstheten med et annet språk enn det vi bruker når vi “tar hensyn”. Når man kan se – det er fette åpenbart – at noen er i en fysisk skrøpelig tilstand så vil man helt ubevisst legge mindre vekt på hva de sier og mener. Deres tid som “aktiv spiller” i livet er jo snart over. Fremtiden deres er ikke lang og åpen. Det går an å se slutten. De har ikke lenger den formen for myndighet som kommer automatisk med det å ha en sterk og kapabel kropp. Alle rundt deg kan jo føle på et instinktivt nivå at det vil ikke være noe stort problem å overmanne deg fysisk dersom dette skulle bli nødvendig. Vi er alltid først og fremst dyr slik sett. Selvsagt tar vi hensyn, viser omsorg og alt det der, men vi forholder oss annerledes til de som ikke fremstår som “spillere” i den store konkurransen om parringsrettigheter og annen eiendom.
Hva gjør en pensjonist? Jeg har i utgangspunktet ingen forestillinger, men jeg antar at “hva fanden de vil” er et ganske nærliggende svar for mange. Man har lov til å jobbe litt deltid uten at dette går ut over pensjonen, men selv dette oppfattes vel mest som en “hobby”, eller altså noe de liker å drive med mer fordi det er trivelig enn fordi det er nødvendig. Om de heller vil kjøpe en bobil, starte en YouTube-konto og legge ut på den typen eventyr som filmes og legges ut på nettet så er dette også mulig. Man kan til og med starte et rockeorkester om man vil. Selvsagt vil det være begrensninger betinget av økonomi, helse og andre ressurser, men så lenge man ellers er fornuftig i forhold til dette kan man operere fritt i det spillerommet man har. Hele idèen med en pensjon er jo å fjerne behovet for å skaffe penger hver dag og den aggressive mentaliteten dette trekker med seg. Slapp av og nyt resten av livet. Dette er ikke din verden lenger. Yngre folk har overtatt all makten. Jamen de vet jo ikke hvordan ting skal gjøres. Er det så? Det er det strengt tatt aldri noen som har gjort. De bare gjør seg til og later som de skjønner mer enn de gjør. Eller de klamrer seg fast til et opplegg som har fungert helt fint for dem i førti-femti år. Er det noen som fornekter sin egen alder? Jeg snakket med en kis her om dagen som brukte ordstillingen “når vi blir gamle” (om seg og kjerringa). Jeg så på ham litt. Hei mann du er jo like gammel som meg. Hva mener du med “når vi blir gamle”? Det var litt forbløffende. Så vidt jeg er i stand til å se så vil jo det man ikke rekker å gjøre mens man er i sekstiårene ihvertfall ikke bli mer aktuelt over det neste tiåret. Venting er en uheldig strategi i vår aldersgruppe. Selv gjør jeg det bare hvis dette er mest formålsrasjonelt og ressurseffektivt – og selv da bare innenfor en ganske kort tidshorisont – ellers ikke. Man må jo få ting gjort. Dette er viktig i enhver alder, men det er liksom den eneste realismen som teller blant de som har oppnådd “senioralder”. Hvor mye fremtid tror du at du har? Det er jo slik at mens de yngste føler at livet er veldig “dag for dag” så er det slik blant de eldste. En dag er alt dette over,. Da kjem ørna og tæk oss. Men i mellomtiden spiser vi epler og køler ellers på som best vi kan.
