Det vi behøver er knekkebrød, ketchup, pizzakrydder og gulost. Du skjønner sikkert hvordan det settes sammen før det stekes med en sånn der gassbrenner som man bruker til å smelte voks inn i skiene med sånn omtrent passe lenge og spises mens det er varmt. Seriøst. De blir helt jævlige når de har blitt kalde. Prøv selv. Noen typer pizza funker også dagen etter. Ikke disse. De er ferskvare. Imidlertid er de delikate så lenge det varer. Hvis du føler noe annet kan du jo faste til du ombestemmer deg og sier takk til fars hjemmelagde pizza. Folk skal være så jævlig fine på alt nå for tiden. Enten skal de på den døgnåpne bensinstasjonen og kjøpe restaurantmat eller så skal de ha fabrikkfremstilt kunstmat fra frysedisken på superen. Hvor ble det av alle de fine husflidstradisjonene?
Ifølge min venn GeGe skyldes dette at vi oppfant redskapet sag. Forfallet begynte da vi sluttet å økse til gulvplanken. Fotbladene våre kommuniserer ikke lenger med underlaget og dette skaper en kaskade av nevrologiske effekter i kroppen som til slutt manifesterer seg som alminnelig realitetsforvirring. “Det jevne” er ikke lenger en uoppnåelig standard som vi søker etter med følsomme føtter, det er noe vi tar for gitt og forventer, selv utendørs. GeGe har mange slike tanker. Egentlig heter han Geir Geronimo og etternavnet har han fra slektsgården i Lierne kommune, helt inn mot svenskegrensa, som i sin tid ble ryddet av han gamle Geroni, men GeGe bor i Østerdalen nå, ikke så langt unna der jeg bor, og vi treffes noen ganger for å slå av en prat. Som du sikkert forstår er folk ofte nysgjerrige på hvorfor han heter Geronimo. De forbinder det typisk med en legendarisk karakter fra de amerikanske indianerkrigene på 1800-tallet. Men det er jo slik i Lierne som så mange steder i Norge at ordet mo – som kommer fra norrønt – brukes om skogsområder med tørr, sandig jord og flere gårdsnavn enn noen gidder å telle ender på mo. Det hele er elementært, som Sherlock Holmes pleide å si. Hvis du heter Geroni og rydder deg plass på en mo så blir gården selvsagt hetende Geronimo. Hvorfor het han Geroni? Det vet jeg ikke. Han kom nordfra.
Men nok pjatt om uvedkommende saker. Dette handler om pizza, eller rettere sagt pistebrød som GeGe insisterer på at det skal hete, for det er jo egentlig norsk. Italienerne bare tok det til seg som en nisse på lasset i forbindelse med tørrfiskhandel som har foregått siden hvem vet når, ihvertfall siden vikingtiden. Såkalt pinnebrød, som vi fortsatt noen ganger lager i Norge, har forresten den samme opprinnelsen. Alt dette er turmat for aktive utendørsmennesker med sans for livets goder. Ekte, tradisjonell piste skal jo påsmøres “noe” før man ruller den opp på en pinne som man holder i hånden mens den steker over et bål. Det litt revolusjonære grepet som italienerne tok med sin versjon av norsk piste var jo nettopp det å ikke rulle opp pista på pinne for å steke den men steke den liggende flatt på en varm stein istedet. Dette var et dristig grep i sin tid, men det har definitivt lønt seg for italienerne. De har høstet hele æren for en oppfinnelse som egentlig var norsk, men klager vi over dette? Neppe. Vi vet at den ypperste form for “de facto” beundring er plagiatet.
