Diskrepans betyr uoverensstemmelse eller mangel på samsvar. Det kan for eksempel være diskrepans mellom en teknisk tegning og selve gjenstanden som beskrives, eller det kan være diskrepans mellom det man har satt seg som mål og det man klarer å oppnå. En diskrepans kan være stor eller liten.
(Store norske leksikon)
Hva er samfunnet fundamentert på? Nesten alle har noen slags idè om dette selv om ikke alle er like realistiske. Etter min mening bør en “samfunnsforklaring” basere seg på ting som fremkommer i menneskenaturen heller enn diverse “åndelig” tematikk. For eksempel skrev filosofen Thomas Hobbes i 1651 om Leviathan – oppkalt etter sjøuhyret fra Jobs bok i bibelen – som betegnelse for den typen enevelde som var vanlig på den tiden, og han stilte dette opp mot en imaginær naturtilstand av “alles kamp mot alle” for å tilegne seg ressurser og fordeler fordi mennesker er etter Hobbes’ syn egoistiske og korttenkte av natur, så vi behøver en eneveldig stat som kan regulere vår atferd og “ta ut” de som nekter å etterkomme reglene. Ingen diskuterer vel egentlig prinsippet bak Hobbes sine tanker, men det er stor uenighet om hvem som skal styre staten og ikke minst hvordan. For eksempel var “solkongen” Ludvig 14. av den oppfatning at “staten er meg” i Frankrike ved den samme tid — og mer eller mindre det samme gjaldt i Danmark-Norge under Kristian Kvart.
Den nyliberalistiske ideologien som har vært dominant i “den vestlige verden” siden sent på 70-tallet tar utgangspunkt i konkurranse som det mest fremtredende dynamiske element innenfor menneskelig atferd, og de mener at “markedets usynlige hånd” bør definere både hva slags samfunn vi skal ha og hvordan arbeidslivet skal arte seg. Derfor er ting slik de er nå. Det er ikke tilfeldig at det har blitt slik. Det er gjort med vilje, basert i politisk ideologi. Som sosialdemokrat – med mest vekt på den sosialistiske siden – mener jeg imidlertid at solidaritet er en bedre menneskelig naturkraft å satse på. Det er minst like alminnelig blant mennesker å vise hverandre støtte og omsorg som det er å konkurrere med hverandre om hvem som har den største pengebingen og de fineste tingene. Selv om jeg ikke akkurat er noen marxist – slik dette typisk blir forstått ute blant folk – så liker jeg å sitere Marx, fordi han fikk for det meste rett i sine spådommer. Eller hvis vi også blander Freud inn i saken ender vi med såkalt “kulturmarxisme” som også til stadighet viser seg vanskelig å motsi på noe slags realitetsgrunnlag. Uansett har vi ankommet en eminent fremmedgjort verden, hvor depresjon og angst har blitt folkesykdommer på linje med forkjølelse. Dette har lite eller ingenting med “utviklingen” i generell forstand å gjøre. Det skyldes politiske veivalg. Eller altså, vi har det vi har, men vi kunne hatt noe helt annet. Dette må være klinkende klart, som Kåre Willoch pleide å si.
Det virker kanskje selvmotsigende å den ene dagen erklære seg som kompromissløs individualist og den neste påstå at solidaritet bør være det samfunnet bygges på, men jeg ser ikke egentlig noe problem i å kombinere disse ytterligheter. Etter min mening kan bare et fritt og på alle måter selvstendig individ utvise sann solidaritet, fra en posisjon av personlig styrke som man bare kan ankomme hvis man lever i sannhet med sin sine egne overbevisninger og sitt eget driftsliv. “Tvangssolidaritet” er et ord som har en muggen lukt av Sovjetunion. Til og med kriminalomsorgen forstår at tvang ikke skaper harmoniske mennesker, så hvorfor er det da så mange som etterspør et mer autoritært styresett både i Norge og i mange andre typisk vestlige demokratier? Sannsynligvis fordi de ikke har tenkt særlig grundig gjennom saken, eller kanskje fordi de har sett seg ut èn bestemt gruppe som de mener har skylden for all forjævliseringa. Innvandrere, narkomane, homofile. Det finnes så mye man kan peke på — men nesten ingen peker på selve nyliberalismen som politisk idè, mest fordi de har ingen slags fette peiling på hvordan slike ting fungerer. Det er jo ikke sånt man typisk lærer på folkeskolen. Når folk snakker om “åndskrefter” ser de kanskje for seg Jesus eller Satan eller hva vet jeg, men neppe slike enkle ting som grådighet og hensynsløshet, selv om disse er vesentlig mye mer relevante i folks dagligliv. Grunnen til at så mange føler at de har “dårlig råd” er at det foregår et storstilt ran av befolkningens privatformuer, til fordel for de som allerede har mer enn nok. Og alle vet at dette er sant.
