Når alt blir meningsløst

Mening er en tanke, en fornuftig sammenheng eller en oppfatning. Mening er en nøkkelterm innen semantikk, og en lang rekke filosofiske teorier har blitt utviklet for å forklare språkets forhold til virkeligheten på den ene siden, og til bevisstheten på den annen. Grunnspørsmålet er: Hva vil det si at et språklig uttrykk, en term eller en setning, har mening? For å besvare spørsmålet trekkes det ofte inn grunnleggende filosofiske eller semantiske termer som forståelse, sannhet, referanse og kommunikasjon.

(Store norske leksikon)

Jeg er vel mer eller mindre på parti med Wittgenstein når det kommer til begrepet mening, det vil si at det er noe situasjonelt relativt som foreligger i form av en kode tilknyttet hvordan språkspillet bør tolkes der og da. Hva mener han med det han sier? Kommunikasjon er jo noe som foregår på mange plan samtidig. Det er for eksempel helt vanlig å si èn ting men mene noe annet. Du vet. Som når kroppen og hodet ikke er helt synkroniserte. Eller kanskje man sliter med å formulere seg, altså “få frem” det man egentlig mener når man ikke helt vet hvordan man skal si det. Litt avhengig av tid og sted kan sånt være veldig slitsomt for alle impliserte parter i samtalen. Klarhet i fremføring av budskap er ikke så vanlig som man kanskje skulle ønske at det var. “Snakk tydelig og ikke bruk flere ord enn nødvendig” er den gjeldende standarden for de som ønsker å bli forstått. Imidlertid er det slett ikke sikkert at budskapet henvender seg til forstanden. Mennesker er jo ikke typisk rasjonelle skapninger, men oftere løst sammensatte bylter av emosjonell begrepsgrøt. De vet ikke engang hva de mener, alt de har er vage følelser. Hvilket bringer oss til den andre definisjonen av begrepet mening.

Noen gjorde meg oppmerksom på at jeg er nominert til pris i en missekåring. Seriøst. Hun Gry har noen greier gående; hvor man kan bli “årets blogger” innenfor et utvalg kategorier og noen har åpenbart nominert meg som “meningsblogger”. Dette foregår innenfor en kontekst av den typen jeg ikke engang prøver å forstå, men jeg har oppfattet at noen som kaller seg Vixen – som er engelsk for revetispe – deler ut noen slags årlige ærespriser for ymse internettaktiviteter. Man ser nærmest for seg eventyret om Reve-Enka og frierne hennes. Men det blir en digresjon, saken handler om at Gry har valgt å etablere en undergrunnsversjon – en motkulturell parodi – under navnet Gryxen. Så langt så vel. Jeg støtter forsåvidt de fleste tiltak som “pønker litt med etablissementet” men jeg føler ikke at jeg er noen velegnet kandidat innenfor denne eller noen andre kategorier til fortjenestefull prisutdeling. Jeg er jo ikke en meningsblogger, jeg er en filosof. Det blir som å dele ut en pris for god brødbakst til han som dyrker kornet. Det å “forstå meningen” er ikke det samme som å “ha meninger”. Ser du den? For en så forfengelig filosof som meg er det å bli beskyldt for å “ha meninger” helt på linje med å kalle en rosa prinsesseblogger for et “kvisetryne”. Altså, saken er at selvsagt har jeg det samme følelsesapparat som alle andre slik at jeg reagerer “normalt” på dette området, bortsett fra at følelsene mine styrer meg ikke. De har ikke engang stemmerett. De bare flyter fritt, som blodet, og gjør den jobben de skal i forhold til å varsle meg om diverse ting som foregår i omgivelsene, men det er den machiavelliske viljen min som bestemmer. Kort fortalt: Jeg driter i hva jeg selv “føler” om en sak, så da kan du jo bruke den matematikken du har til å regne ut omtrent hvor mye vekt jeg legger på andres følelser i den samme saken. Det eneste som teller er hva de har tenkt å gjøre eller ikke gjøre.

Oppriktig talt, i den grad folk gidder å fortelle meg hva de føler – de fleste slutter å prøve etter en stund – så er dette alltid noe jeg “tar til etterretning” uten å danne meg noen mening om det. Noen ganger kan det være relevant informasjon, men som regel er det bare lyder de lager – som når dyrene uler, klynker, grynter eller bjeffer – for å signalisere sin tilstedeværelse i skaperverket. Eller altså, det har sjeldent noe å si fra eller til for det vi har å gjøre. Det er et sidespor. Hvis jeg interesserte meg for hva du mener ville jeg ha spurt deg om det. Det er jo dette som er problemet. Når folk snakker om “meninger” mener de som regel følelser. Hva de føler for eksempel i forhold til hytteutbygging på Hardangervidda, eller hva vet jeg. Altså at selve kjernen i budskapet er en subjektiv opplevelse av estetikk heller enn et saklig argument som kan brukes til noe. Og som alle vet: Enhver følelse kan spores tilbake til eksistensiell angst. Selve energikilden i det emosjonelle komplekset som står der og sender sine lyn gjennom underbevisstheten som en organisk atomreaktor designet for å vare i omtrent hundre år, gitt at resten av det organiske komplekset vedlikeholdes på forsvarlig vis, noe som handler minst åtti prosent om et sunt kosthold. Jeg er litt humoristisk anlagt, så jeg kaller denne “atomreaktoren” for følsa, først og fremst fordi den norske språket behøver et ord som rimer på pølse, men også for å sette navn på et ganske alminnelig fenomen, det vil si tendensen til å la vagusnerven – google er din venn – styre hele eller deler av beslutningsprosessen på underbevisst og “automatisk” vis. Dette er ikke effektiv bruk av tenkeevnen. Det medfører at man kommer på etterskudd og ender med å bruke mer energi på “forklaringer i etterkant” enn på “planer i forkant”. Før man vet ordet av det har atferdsmønsteret festet seg og man vil oppleve tap av bevisst kontroll over hvem man er og hva man gjør i denne verden. Livet handler bare om å “levere” i forhold til en betalingsplan — både bokstavelig talt og som metafor. Det er vanskelig å argumentere mot påstanden om at livet handler om å være tilstede i øyeblikket. Det som “har vært” tilhører den upåvirkelige delen av evigheten. Det kan man ikke gjøre noe med. Det som “skal komme” er også fugl på taket. Bare øyeblikket er fugl i hånden. At man vet hvem man er, hvor man er, og hva man driver med. Samt ikke minst hvorfor. Dette kalles å værer sentrert. Fokusert. Den ubevegelige bevegeren i sitt eget liv.

Er det noen som oppfatter noe av det jeg har skrevet her som meninger? Det blir vel et definisjonsspørsmål, men selv vil jeg hevde at jeg utforsker det som er sitert fra Store norske leksikon innledningsvis, det vi si språkets funksjon som brobygger mellom virkeligheten og bevisstheten. (Først og fremst bevisstheten. Virkeligheten kjenner vi jo strengt tatt ikke, vi kan bare gjøre rede for hva vi oppfatter.) Når man sier ordet “meningsblogger” så tenker jeg på det jeg kaller en meningsdistributør, det vi si noen som er opptatt av å “få andre med seg” i en politisk, religiøs eller annen type “bevegelse” som handler om argumentasjon, overbevisning og resten av den vanlige bøtteballetten. Jeg er ikke helt der. Det er ikke viktig for meg å bli likt, eller engang forstått. Og det er definitivt ikke viktig for meg å “overbevise” noen om noe. Ved dette tidspunkt er det passende å fremføre en advarsel: Det går an å “åpne dører i sinnet” og – med eller uten hjelp utenfra – bygge om hele tenkamentet til noe som er mer personlig tilpasset og som derfor fungerer bedre enn de “fabrikkinnstillingene” man delvis er født med, delvis har blitt programmert til underveis, men dette er ikke noe man bør gjøre hvis man ikke engang er displinert nok til å ha styring på sin private økonomi og andre materielle livsforhold. Problemet er at har man først åpnet disse “dørene” så lar de seg ikke lukke igjen, slik at hvis man allerede sliter med dårlig styring på egne tanker og følelser så vil man garantert miste grepet, møte veggen og det ene med det andre hvis man altså ikke er ekstremt disiplinert og fokusert — og har tenkt å leve sånn resten av livet. Som en toppidrettsutøver, bare et det handler om mental kontroll langs grenseverdiene av hva som er menneskelig mulig heller enn fysiske prestatsjoner innenfor den samme kategori. Det de fleste filosofer – også jeg – foretrekker å engasjere seg i som mentalt disiplinerende tiltak er språk og begrepsdannelser. Naturen gir oss mange muligheter slik sett, men vi får ikke akkurat noe gratis heller. Det krever en nærmest overmenneskelig kraftanstrengelse å “rive seg løs” fra de kulturelle og andre kodene man har fått innprogrammert via sine fødsels- og oppvekstvilkår. De fleste behøver noen slags ekstern hjelp i form av den lærer eller veileder som de – hvis de har flaks – møter på sin vei gjennom livet. Det man vanligvis sier er at en slik person vil fremkomme “når man er klar”. Det vil generelt sett si når man har kommet så langt som man klarer bare ved sin egen hjelp. Og der setter vi strek for denne avhandlingen. Over til noe musikalsk: