Er det bare meg eller har grønnsaker generelt sett blitt jævlig dyrt? Det går sikkert an å få ned prisen i forhold til Bamas ferdigpakkede salat på superen, men jeg kjøpte likevel feldsalat, ruccola og “crispisalat” (som ser ut som enda en av mange varianter over vanlig hodesalat), dessuten diverse andre salatgrønnsaker. Paprika, tomat, agurk, vårløk — dessuten ikke minst en kyllingfilet delt i ganske små stykker, panert med en blanding av hvetemel, salt, pepper og paprikapulver, og brunet på høy varme i panne før etterbehandling i stekeovnen. Jeg stekte kyllingen før jeg gikk i butikken etter de øvrige salatingrediensene slik at den ville være nedkjølt før bruk, til denne, hva skal vi kalle det, litt bondske versjonen av Cæsarsalat (alt ligger i dressingen). Det ble nok til to porsjoner som kostet omtrent netto hundre kroner hver, hvilket er mer enn jeg strengt tatt har råd til innenfor mitt normale budsjett, men av og til må man jo frike ut.
Saken er at jeg skulle gjerne levd på salat alene, men det er for dyrt. Dette forholdet endrer seg lite gjennom året, til tross for at ting definitivt er mer og mindre “i sesong” over denne tiden, så man skulle anta at prisen varierte mer, men det gjør den altså ikke. Hvis man ønsker seg en særlig festmåned basert i ferske grønnsaker må man gjøre jobben selv. De som har “normalt dårlig råd” i Norge er nødt til å basere sitt kosthold i brødmat. Som så ofte ellers i dette livet — det man ønsker seg og det man kan få er ofte usamse størrelser. Det ser for eksempel ut som om det er alt for dyrt å bli vegetarianer, eller skal vi kalle det “grønnsaksbasert” i kostholdet, med noe innslag av animalsk baserte produkter, i stedet for det motsatte (som virker mest vanlig i Norge); selv om det definitivt er sunnere å holde kostholdet mest grønt. Jeg antar vi får være fornøyd med at grønnsaksdisken er såpass bra som den er – med sine stive priser – for Norge har jo ikke verdens mest gunstige forhold for frilandsdyrking av assorterte grønnsaker, selv om det finnes mange heltemodige bønder som gjør så godt de kan.
Politikken hos supermarkedskjedene ser ut til å være at de skal ha noenlunde det samme sortimentet året igjennom, som i praksis betyr mye import av grønnsaker fra etisk tvilsomme kilder, som for eksempel “plastsjøen” i Almeria (Spania). Hvis man aldri her hørt om dette før bør man sette av litt tid på å google “the sea of plastic” som leverer noe rundt halvparten av alle grønnsakene i Europa, men som ikke har lenge igjen som fenomen, fordi de går tomme for vann. Det finnes to former for tørke. Den som er kort og intens, basert i det lokale været, og den som er langvaring og utarmende, basert i overforbruk av de lokale ressursene. Spania har begge. Plastsjøen – som vises tydelig på Google Earth fra ganske langt ute – har brakt oppsving i økonomien i Almeria, som ellers er et ganske værbitt ørkenområde (hvor de blant annet spilte inn mange av de mest kjente spaghettiwesterns på 70-tallet) uten gode utsikter over langen. Så snart grunnvannet synker til et slikt nivå at det blir tilbakeslag av saltvann fra havet er det kroken på døra for dette opplegget, men ingen vet hvor langt inn i fremtiden dette ligger – kanskje ti-tyve år – bare at det er nødt til å skje. Et lokalt eksempel på selve kjerneproblemet i den globale ressursforvaltningen. Når ting er basert i økonomisk fortjeneste “så lenge det går” må det jo bli slik.
