Hva gjør man når man er konfrontert med noe ubegripelig? Man kan jo gå noen runder til med greia og se om man blir noe klokere, men ved et tidspunkt må man bare sette ned foten og si nok er nok. Det er ikke noe jeg ikke har forstått når det kommer til personen Donald Trump. Han er en møkkamann. Ferdig snakket. Dette visste jeg allerede for førti år siden og intet har forandret seg. Han er den samme. Jeg er den samme. Og verden har bare tilsynelatende forandret seg (men den er egentlig den samme). Det jeg ikke forstår er personkulten som har oppstått rundt Trump. Det er jo for fanden religiøst. Hva er det de ser i ham? Seriøst, alt jeg klarer å se er en evneveik fjøsnisse som ikke har noen forsonende karaktertrekk overhodet. Vi må sannsynligvis snakke om “en komplett idiot” i ordets mest bokstavelige betydning. Likevel ser det ut til at tilhengerne hans har et “messiansk” forhold til ham, så hva er det som foregår?
Det er ikke sant at Winston Churchill en gang sa at “det beste argumentet mot demokrati er en fem minutters samtale med en hvilken som helst gjennomsnittsvelger” men det er sant at mange påstår at dette er et Churchill-sitat. Uansett hvem som fant opp denne setningen så sier den noe folk typisk oppfatter som “sant”: Folk stemmer ikke på de politikerne som er objektivt sett best skikket til å gjøre jobben, men på dem som de liker, hvilket er verken her eller der i forhold til saklig kompetanse. Det er jo ikke nødvendigvis noe motsetningsforhold mellom det å være kompetent og det å være “likandes”. Sannsynligvis er det bra å være begge deler, men det viktigste er at politikere har peiling på hva de driver med. De skal jo styre landet. En på alle måter voksen oppgave. Da nytter det ikke å stille med barnetro og fine forhåpninger, man må forstå seg på mennesker. Les Machiavelli. De samme reglene for makt gjelder ennå.
Den eneste valuta som har noen vekt i et demokrati er stemmer. Hvis ingen stemmer på deg spiller det ingen rolle hva slags gode idèer du eventuelt har. Derfor gjør politikere hva de kan – og må – for å vinne flest mulig stemmer. Eller som vi tåkefyrster sier: Ting blir som de blir fordi folk er som de er. Ser du? Finnes ikke mystisk i det hele tatt. Tvert imot er det – eller bør i det minste være – åpenbart at når det eneste som betyr noe er hvor mange stemmer man får så vil de politikerne vinne som er dyktigst til å “vinne folks hjerter”. Jeg foretrekker å tenke slik, fordi jeg er vant til å ikke forstå hva folk ser i de partnerne de velger. Politikk er romantikk. Forelskelsen og dens optimistiske energi. Jeg kjenner greia men jeg er alt for kynisk til å tro på folk som snakker mye om alt de har tenkt å gjøre. Det er ikke sånn verden fungerer. Hvis man ikke har en solid porsjon sunt næringsvett i tenkamentet sitt – i praksis betyr det som regel skepsis – så kommer man til å bli rævkjørt av alle som har noe å selge på den politiske markedspassen. Hva er det Trump-tilhengerne tror at han skal gi dem? Hele opplegget er veldig mystisk. Noen sier at “han er vårt beste håp” — men håp om hva? Frihet fra elitens makt sier en annen. De lever i sin egen verden og Trump har på en eller annen måte klart å appellere til “noe” i denne gruppen av velgere. Det er ikke noe å le av. Meningsmålinger viser at han ligger omtrent jevnt med sittende president Biden når folk blir spurt hvem de ville stemt på hvis det var valg i dag, til tross for all negativ publisitet rundt diverse rettssaker, et kuppforsøk og det ene med det andre.
Det er ikke sannsynlig men det er heller ikke utenkelig at Donald Trump kan bli gjenvalgt som USAs president. Jeg må egentlig legge hodet i hendene og grøsse litt når jeg minnes hvordan jeg en gang tenkte at Ronald Reagan var det verste de ville klare å finne der borte. Herregud. Han er – eller var – et dydsmonster i forhold til den gauken de har klart å spa opp nå og som ikke engang vet hvordan man skal oppføre seg som folk. Skadevirkningene etter Reagans ideologisk motiverte privatiseringsorgie ligger fortsatt igjen som kosmisk bakgrunnsstråling i det amerikanske samfunnet. Trump sikter mot å eliminere resten av alle reguleringer som holder privat grådighet i noenlunde sjakk. Det norske partiet Høyre ville sannsynligvis bli betraktet som noe på ytterste venstre fløy i USA, hvor de strengt tatt ikke har noen vestreside. Ingen alternativer til det nyliberalistiske prosjektet. Markedsstaten er det eneste de klarer å se. Selvsagt er dette i praksis fascisme, like så mye som Hitlers “slavestat”, men det er ikke industrifascisme, det er fundamentert i triksing og miksing med aksjer og “fond”, hvor budskapet er at alle kan (og bør) være med på orgien. Dette opplegget med kryptovaluta var vel toppen av kransekaka når det kommer til naive idioters selvmordsprosjekt i finansmarkedet. Hvor bra kunne det i beste fall gå, liksom. Saken er at selve “den amerikanske drømmen” er å leve som noen slags udugelig parasitt som bare mottar avkastning på investeringer. Men verden fungerer jo ikke sånn. Ingen verdier “bare oppstår” på spontant og uforklarlig vis. Noen betaler alltid for alt det som andre får gratis — og da mener jeg ikke helse- og sosialbudsjettet til staten. jeg mener fortjenestepostene i finansmarkedet. Der hvor de store og feite parasittene sitter og suger blod.
