Menneskerettigheter er de rettigheter og friheter ethvert menneske har i kraft av å være menneske. Disse rettighetene er uavhengig av for eksempel kjønn, klasse eller etnisitet. Gjennom menneskerettighetene løftes grunnleggende verdier som likhet, frihet og verdighet frem. Menneskerettigheter anses også som sentrale for å sikre fred. Menneskerettighetene handler for eksempel om retten til liv og sikkerhet, frihet fra tortur, rett til privatliv, vern mot diskriminering, tanke- og religionsfrihet, ytringsfrihet, rett til arbeid, helse og velferd. Når stater blir part i en internasjonal konvensjon om menneskerettigheter, noe som skjer ved såkalt ratifikasjon, blir statene forpliktet til å følge det som står i konvensjonen. Hvis de ikke ivaretar sine plikter, bryter de sine internasjonale forpliktelser. På den internasjonale arena er det opprettet flere organer som fører tilsyn med statenes ivaretakelse av konvensjonsforpliktelser. Helt sentral er Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), som skal sikre at statene følger sine forpliktelser etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). EMD har kompetanse til å avsi dommer som konvensjonspartene er rettslig forpliktet til å følge. I Europarådet er det også etablert en egen komité, Committee of Social Rights, som fører tilsyn med statenes overholdelse av Den europeiske sosialpakt.
(Store norske leksikon)
Som alle vet jobber sterke politiske krefter for at Storbritannia skal løsrive seg fra EMD, nærmest som en attpåklatt til Brexit (selv om disse tingene mildt sagt ikke har noe med hverandre å gjøre). Argumentet handler om “sjølråderett” og et konkret eksempel på hvorfor så mange briter er så forarget i denne saken er at Storbritannia ikke kan behandle flyktninger som de vil; helt spesifikt at det ikke er lov å rutinemessig sende alle innkommende asylsøkere til et tredjeland (som for tiden er Rwanda) mens saken deres blir behandlet. Altså, er det bare meg eller begynner dette gamle innvandrerspørsmålet å gå ut over alle støvleskaft? Av forskjellige årsaker har jeg ganske mange engelsktalende venner, men flest i Storbritannia — fordi jeg har bodd der i noen år og det ene med det andre. Det foregår en ganske lavintensiv dystopi der borte for tiden. Hva slags sosiale forhold må foreligge før relativt “normale” britiske politikere begynner å snakke om å melde landet ut av menneskerettskonvensjonen? Det første jeg tenker er at de har sluppet opp for vettuge argumenter. Dette er jo for faen galskap. Men det er også valgflesk som loves ut av det konservative partiet (Toryene) til en velgergruppe som har befunnet seg i en tiltagende tilstand av kognitiv ubalanse helt siden sosiale media ble noe som “alle driver med”. Nettet er jo ikke akkurat fritt for ondsinnet propaganda — og de evneveike er også aktive på Facebook, Twitter og resten av idiotfabrikken. Dermed går det som det går.
Noe man typisk hører folk si nå for tiden er at de ikke liker politikk – det er et tema folk ønsker å unngå diskusjon rundt fordi de oppfatter det som ekkelt og ubehagelig – men man hører nesten aldri noen si det som er sant (og som var vanlig å si før i tiden): Jeg har ikke greie på politikk. Det vi si at de har ikke satt seg inn i verken det politiske systemet eller de aktuelle sakene, så hva gjenstår å diskutere? Hva man føler? Her vil jeg be alle stanse opp et øyeblikk og spørre seg selv om når noen – med unntak av venner og familie – sist ga noen som helst slags faen i hva de føler. Seriøst. Dette er viktig. Handler livet ditt om hva du føler? Eller altså, det er ikke noe uviktig element i det store bildet, men hvis jeg skulle tippe ville jeg gjettet på at nesten alle er blodfokuserte på “det de må gjøre” på kort og lang sikt for å få det sånn noenlunde slik de vil ha det, uansett hva nå dette måtte være på individuelt detaljnivå, mens “det de føler” er verken her eller der. Ihvertfall er det sjelden noen andre bryr seg om sånt — og i den grad det tilsynelatende skjer så er det nesten alltid fordi “vennlighet” ligger inne som et krav i serviceprofilen og kundepolitikken til det firmaet – eller (sjeldnere) etaten – de er ansatt hos. De gjør bare jobben sin. Det er ikke noe personlig. Dette er profesjonell vennlighet, designet og implementert fordi noen tror at dette vil forbedre foretakets kvartalsresultater. Hvis du trenger en venn, kjøp deg en hund. Hvorom allting er, jeg har ikke desto mindre noen venner. (Mennesker, vel å merke. Jeg liker jo ikke engang hunder.) Jeg vet ikke hvorfor, jeg er jo sjelden særlig interessert, men folk jeg kjenner har en tendens til å behandle meg som “en man kan snakke med” så de kommer trekkende med alt mulig rart. Britene har det ikke bra for tiden. Vel, for noen av dem er alt helt hunky dory som de sier der borte, men for “befolkningen som sådan” ser det ikke bra ut. Det er ikke helt “tyske tilstander” ennå – jeg mener sånn som på 30-tallet – men det bærer i den retningen. Økonomien er helt på trynet og fascister marsjerer i gatene. Men alt er samtidig veldig postmoderne og surrealistisk. De snakker jo ikke om virkeligheten og “ting som er nødvendig å gjøre” men om fryktobjekter og “ting som kan komme til å skje”. I den grad de overhodet har noen plan så er alle punkter på planen vage og emosjonelle. Opplegget er jo for faen dement. Boligpolitikk, energiplanlegging, klima og matvaresikkerhet er “ting som befinner seg i virkeligheten”. Transer og “woke” er ikke.
De samme evneveike trollene som “heier på Israel” og synes det er en god idè å deportere hele den palestinske befolkningen til de øvrige arabiske land har åpenbart ikke lagt merke til for eksempel hva de sier i Egypt; at de kommer til å sende alle sammen videre til Europa hvis Israel tvinger palestinerne inn på deres territorium. Hvor kommer alle flyktningene fra? Det kan man jo filosofere over mens man ser på kartet over aktuelle konfliktområder i verden. Er det for eksempel noen som nå, tyve år senere, synes at invasjonen av Irak – med alt som har kommet i etterkant – var en god idè? Eller Afghanistan? Herregud. For et prosjekt. Det holder ikke mål å unnskylde seg med at man visste ikke den gangen det man vet nå og det ene med det andre, fordi det var faktisk ingen mangel på folk som sa ifra. Vi vet for det meste hva som skjer når noen starter en krig — og det har vi forsåvidt visst svært lenge. Flyktninger over hele linja er blant annet forutsigbart langt hinsides det kjedsommelige. Det er alltid mye enklere å starte en krig enn å avslutte den. At den som opprinnelig startet krigen trekker seg ut betyr jo ikke nødvendigvis at alle krigførende parter er ferdige med greia si — hvilket på ingen måte er det samme som å si at det noensinne har vært, er eller kommer til å bli en god idè å stå på fiendtlig territorium med en “stabiliserende styrke” som i nesten ethvert tilfelle bare utsetter – i beste fall – det uunngåelige “indre oppgjøret” som kommer etter en okkupasjon. Det skjedde jo i Norge. Da tyskerne dro ble det oppvask på kammerset. Rettssaker ble iverksatt og folk ble dømt til døden. Det er naivt å tro at afghanerne opplevde “den internasjonale koalisjonen” – hvor Norge var med – som kvalitativt særlig annerledes enn nordmenn opplevde tyskerne i årene 1940-1945. De har kommet hit med våpen men de er ikke oss. Selvsagt har den såkalte vesten et moralsk ansvar for livet og sikkerheten til de som hjalp “oss” under de krigene som har vært siden den 11. september 2001 og som fortsatt representerer betydelige sikkerhetsproblemer på globalt nivå. Saken er som den alltid har vært at det går an å skyte han som hater deg, men hva skal du gjøre med hans slektninger og venner? Nå har jo de også saklig grunn til å hate deg. Sånt bare baller på seg. Hevnens kretsløp er sikkert noe man kan mystifisere dagen lang, men det er likevel ikke akkurat noe ukjent fenomen for menneskeheten. Hvor mange historier om hevn finnes utgitt som bok og film? Hvor mange ganger har man selv hatt lyst til å hevne seg? Det går ikke an å si at vi ikke forstår hevnens natur.
