Bildet ovenfor viser Tollense-dalen nord i Tyskland, ikke langt fra Østersjøkysten, åsted for et stort slag i år 1200 før vår tidsregning. Det er den første “organiserte krigshandling” som er dokumentert i Nordeuropa. Som de godt informerte øyeblikkelig legger merke til, timingen av slaget ved Tollense sammenfaller nokså nøyaktig med kollapsen i de store bronsealderøkonomiene i Midtøsten (bare Egypt overlevde det som skjedde). Finnes det en sammenheng? Det vet vi foreløpig ikke, men det ser ut til at den ene parten i konflikten kom sørfra mens den andre var lokal. De fra sør var bedre og mer “moderne” (for sin tid) utrustet. Det antas at de kom fra et “spøkelsesrike” som man mener fantes i Sentraleuropa på den tiden men som man foreløpig ikke har funnet. Vi avventer videre utvikling i saken.
Etter min mening er den faktiske virkeligheten som utgjør menneskenes historie mange lysår mer interessant enn alle de dustetingene folk fantaserer om, særlig Atlantis og denslags. Nåtidens arkeologi fungerer som åstedsundersøkelser i en kriminaletterforskning, man er svært nøye med å dokumentere det man faktisk finner, samt ikke minst de innbyrdes forhold mellom funnene i et område. Således kan vi si ganske nøyaktig hva som har skjedd men vi kjenner naturligvis ikke alle detaljer i historien rundt. Forskningen fortsetter imidlertid. Nye ting dukker stadig opp. Slaget ved Tollense var helt ukjent til de begynte å grave der for tyve år siden, siden har både det ene og det andre kommet på bordet. Vi må regne med at det blir nødvendig å skrive om historien enda mange flere ganger.
Noe lignende gjelder klimaproblemene. Det dukker stadig opp nye ting slik at vi blir nødt til å justere det vi tror vi vet. De som jobber med å kartlegge problemkomplekset i alle sine aspekter finnrer stadig mer bevismateriale for at i det minste risikoen for at vi ville havne i en slik situasjon har vært velkjent i mer enn hundre år, vi har bare valgt å systematisk ignorere det og hysje på varslerne. Sånn er det jo den dag i dag. Enfoldige fjøsnisser hånflirer av det alle kan se med sine egne øyne, så det var ikke noe rart at man prioriterte pengene på en tid da det ennå var usikkert “hva” som ville skje, om “noe” ville skje, og så videre. Det vi kan observere ute i dagens verden er imidlertid nøyaktig hva vitenskapsfolkene sa kom til å skje på 60- 0g 70-tallet, da de begynte å ta dette på alvor innenfor politikken. Det alt har strandet på er det vanvittige hylekoret fra de som tjener penger på å forpeste, forgifte og ødelegge miljøet. Ikke ulikt hva som skjedde da det ble foreslått at “lakselordene” skulle betale mer i skatt. Næringslivet vil ikke ha noen miljøtiltak så da blir det (ikke) slik. De vet hva de gjør men de gjør det likevel. Vennligst sett av tredve minutter til å la Simon Clark oppdatere deg (på engelsk).
Hvorfor skriver folk? Fra skoledagene mine husker jeg at det fantes klassekamerater som ikke visste noe verre enn å skrive stil, det var skikkelig døden for dem, men for meg var det enkelt. Som alltid, folk er forskjellige. For mitt eget vedkommende er det sannsynligvis mer korrekt å si at jeg har et kunstnersinn enn at jeg er en typisk intellektuell. Mer forfatter enn professor. Mer dikter enn analytiker. Til syvende og sist er det en lek med ord på samme måte som for eksempel akvarellmaleri er en lek med farger og det er motivert av omtrent de samme lystene. Jeg har ikke noe “prosjekt” av politisk, ideologisk, religiøs eller engang filosofisk natur, jeg bare liker å lage “tekststykker” på en ikke alt for strukturert måte. I den grad jeg har noen spesifikk forfatter jeg ønsker å oppgi som inspirasjonskilde så må dette bli Jorge Luis Borges. Han hadde en veldig interessant måte å beskrive “virkeligheten” og sjenerte seg ikke for å bruke eksotiske virkemidler.
Blogg.no er en mystisk og litt provoserende plattform. Det er også første gang jeg skriver på et sted som ikke er moderert. Her er det fritt frem for både antivaxere, nazier og antivaxer-nazier, de flanerer nedetter tastaturene sine med den største selvfølgelighet. Sånn har det blitt i vårt samfunn. Folk reagerer ikke engang. Hat og løgner får vokse fritt. De som sprer ondskapen snakker salvelsesfullt om ytringsfrihet og meningers mot, men de klarer ikke å gjøre rede for hva de prøver å oppnå. Hva er det de vil? Kanskje de ikke engang har noen plan, de er bare så fulle av hat at de er nødt til å spre det rundt seg så det ikke skal gå i kroppen og påføre dem blodforgiftning eller kreft. Hvem vet. Det finnes mer mystikk i psykologien enn mellom himmel og jord. Noen er bare onde av natur. Ingen vet hvorfor. Men de løper rundt der ute og gjør det troll gjør, de sprer hat. løgner og ondskap så godt de kan. Sånn er det bare.
Som vi alle vet finnes det utesteder med servering av alkohol som er regelrette fyllebuler. Man gjenkjenner dem som regel på at de selger det billigste ølet i byen. Imidlertid er man nødt til å holde seg med ganske håndfaste sikkerhetsvakter hvis man driver den typen sted. Folk blir dritingse og så oppfører de seg som om de var dritingse. Veldig forutsigbart. Små bagateller kan balle raskt på seg og bli til episk drama, slagsmål og det som verre er, hvis man ikke har folk som ser sånt og stanser ting i tide. Blogg.no og andre passive plattformer er som slike fyllebuler, bare at her ruser folk seg på “ytringsfrihet” og misbruker den i hatets tjeneste uten at det finnes noen dørvakter som kan gripe inn og pålegge synderne en mer taktfull måte å fremme sine synspunkter, ellers må de forlate stedet. Ytringsfrihet som begrep handler ikke om at man kan si hva man vil, men om at staten ikke har noe lovmessig grunnlag for å rettforfølge folk med “upopulære meninger”. Man må fortsatt forholde seg til andre mennesker og må påregne reaksjoner derfra når man blir alt for entusiastisk med rasismen sin, eller de store fantasiene om konspirasjon som flyter rundt overalt på nettet. Bloggplattformer, sosiale media med mer, har så langt ikke hatt noe juridisk redaktøransvar for det som publiseres der. Dette har ikke fungert særlig godt. De har blitt til virtuelle fyllebuler.
Intelligens, blir i psykologien brukt som et fellesnavn på menneskers evner til oppfattelse, tenkning og problemløsning, og da spesielt på de områder hvor en finner individuelle ulikheter. Det finnes mange definisjoner på intelligens, fra «evne til abstrakt tenkning», til «utnyttelse av tidligere erfaringer i nye situasjoner». Noen forskere gir en videre definisjon av intelligens, som favner fra teoretiske evner til praktiske og sosiale ferdigheter.
Ordet kommer opprinnelig fra latinsk “erkjennelse” slik at det kortest mulige ord som passer i alle situasjoner blir erkjennelsesevne. Slik jeg selv bruker ordet intelligens betyr dette “prosessen med å assimilere data” slik at for eksempel det å ha høy IQ betyr i praksis at man har det som tilsvarer høy prosessorkapasitet i en computer. Med andre ord, man blir ikke “smartere” av høy IQ, bare raskere i oppfattelsen. Noe som er litt interessant i forhold til det vi kaller smart er at det handler ikke om evnene men om resultatene. En middels intelligent person som bruker evnene sine strategisk godt kan fremstå som “smartere” enn en hyperintelligent strikkball som har vondt for å fokusere på èn ting om gangen — fordi de som skjønner en ting raskere enn alle andre vil også tape interessen for denne tingen raskere enn alle andre.
Jokeren i dette spillet er selvsagt underbevisstheten. Uansett hvor høy IQ noen har er dette som en fyrstikk i forhold til sola hvis vi skal bringe menneskets virkelig mentale superkrefter inn i bildet. Hva er det de som går på “instinkt” bruker? Som vi alle vet finnes det individer som er ekstremt flinke til “å få ting gjort” selv om de ikke har utpreget gode analytiske egenskaper og sjelden kan gjøre rede for hvordan de gjør kunststykkene sine. De jobber på en “inspirert” måte og følger ikke noe spesielt system, eventuelt kan de for eksempel si slike ting som at de lytter til magefølelsen når de tar beslutninger. De bare skjønner ting. De har ingen mening om hvorfor. De har fått en gave og de bruker det de har som best de kan. Hva mer er det å si? Livet er ikke noen intellektuell prosess.
Selv anerkjenner jeg ingen som “smarte” med mindre de har godt utviklede metakognitive egenskaper, i praksis at de kjenner seg selv godt både i forhold til egne styrker og svakheter innenfor den intellektuelle prosessen — eller med andre ord, de forstår ikke bare hva de selv tenker men også hvorfor de tenker som de tenker. Full innsikt og absolutt etterrettelighet hele veien. De aller tidligste av alt vi anerkjenner som filosofiske credo handlet jo om viktigheten av å “kjenne seg selv” og dette grunnkravet har aldri siden endret seg. Selve grunnlaget for alt vi med noen slags rimelighet kan kalle ærlighet må jo ligge i en “første årsak” — det at man er ærlig mot seg selv. En løgner er ikke nødvendigvis en person med onde hensikter, de fleste løgner folk sprer handler om gjenfortellinger av “ting de har hørt” og som de syntes var så interessante at de aldri tok seg bryet med å sjekke om det var sant. Det ligger en forbløffende mangel på personlig verdighet som ansvarlig voksenindivid i bunnen av en løgnaktig personlighetstype, ikke bare mangel på kritisk sans. Folk oppfører seg som store barn.
Jeg tilhører ikke dem som synes at “dagens ungdom er håpløs”, det er mer min egen generasjon (de over førti) jeg har problemer med. De unge skjønner godt hva som er hva. De lever allerede i en verden som “vi” – seniorgenerasjonene – ikke forstår, og i motsetning til oss er de nødt til å leve i denne verden ennå i mange år. De hilser og sier takk for alt det fine de har fått, men det holder nå. Vi som formet våre håp og fantasier om hva som er det gode liv før år 2000 har mistet stemmeretten i forhold til dette temaet. Fremtiden vår er det vi lever gjennom nå, akkurat nå. Dette er høydepunktet. Husk det, for det blir aldri bedre enn det var i år.
Mine politiske idèer samler seg rundt begrepsparet rett og galt. Jeg praktiserer ikke “høyre og venstre”. Fordi det er galt å utnytte folk, selv de som er godtroende duster og “ber om det”, ser jeg ikke noe poeng i å diskutere finmekanikken i noe politisk program av hierarkisk type, altså et som legger opp til at det skal finnes samfunnsklasser hvor man sorterer mennesker i kategorier basert på “kjøpekraft”, eller om du vil, det systemet høyrepartiene sporenstreks ville innført dersom de fikk det som de ville. Jeg ser hva de gjør. Jeg forstår hvorfor de vil ha det slik. Livet blir jo enklere hvis man slipper å selv arbeide men heller kan ta litt av det andre produserer. Men dette er altså galt innenfor den enklest tenkelige moralske analyse og det blir derfor ikke aktuelt.
De som ikke liker høyrepartiene antas å tilhøre venstresiden og i praksis blir da også dette litt enten/eller, selv om det finnes en ganske stor andel av befolkningen – jeg vil tippe oppimot tredve prosent, kanskje mer – som ikke klarer å stemme på noen av de aktuelle alternativene uten å kaste opp og hate seg selv etterpå, fordi noen vil alltid uansett stikke av med regjeringsmakten, slik at enhver ikke-stemme er i praksis et taust samtykke til at de som får flest stemmer skal beskikkes på slikt vis. Det er det samme for meg hvem som bestemmer hva i samfunnet. Jeg forstår det synspunktet at de er kjeltringer alle sammen, men jeg ville allikevel oppfordre alle til å bruke stemmeretten sin og stemme på “de minst jævlige” blant dem hvis de synes at alle sammen er avskum.
Dette er årsaken til at jeg stemmer på Arbeiderpartiet. Ikke fordi de imponerer meg verken med hva de vil eller hva de får til, men fordi de i det minste har et bra organisert opplegg for å kvitte seg fortløpende med folk som på forskjellige måter havner i unåde. Det er ikke enkelt å komme til noen slags maktposisjon i Arbeiderpartiet. Det er imidlertid lenge siden Trygve Bratteli var sjefen der i gården, det vil si forrige gang de hadde en tvers igjennom troverdig leder “av arbeiderklassen” og ikke noe slags universitetsutklekket oppdrettsprodukt som ligner alle andre politikere, ikke bare i Norge men verden over. Det er for eksempel vanskelig å se for seg hvordan en person som Jonas Støre ville vært nyttig å ha med seg når man skulle gjøre noe praktisk, som å sette opp en grunnmur eller bygge et hønsehus. Eller for å si det slik: Du har ikke arbeiderklassetroverdighet hvis de fleste ville tippe at du var ubrukelig i en arbeidssituasjon. Kankje ikke alle ser sånt, eller engang bryr seg om folks praktiske talenter, men håndverkere vet hva som er hva etter få minutter ute i felten. Det er ikke til å ta feil av.
Noe komisk er at jeg har aldri tenkt på Arbeiderpartiet som “venstresiden” i norsk politikk. Det tror jeg heller ikke at noen andre gjorde før denne vemmelige Carl I Hagen investerte all sin tid og livskraft i å “henge bjelle på katten” og skape følelsen av at det finnes et sentrum i norsk politikk som ligger til høyre for Arbeiderpartiet, selv om dette ikke er logisk verken som faktum eller som metafor. Sentrum er der hvor mesteparten av tyngden ligger. Hele etterkrigstiden i Norge var preget av “et venstreorientert sentrum” slik sett, i den forstand at de fleste som ikke var særlig engasjert i politiske spørsmål nærmest automatisk henfalt til Arbeiderpartiet, ikke minst fordi de var godt organiserte og fokusert på livsbetingelsene for “vanlige folk” — men det var lenge før Norge ble et rikt land. Nå er alt helt annerledes. Det som regnes som vanlig standard i Norge ligger himmelhøyt over middelklassetenkningen i mesteparten av resten av verden. Og som alle andre rike mennesker, overalt og til enhver tid, er vi nå litt i overkant fokusert på “hva vi har å tape”, så vi fingrer nervøst med perlekjedet mens vi ser på hvordan alskens narkomane negere og gud vet hva løper fritt rundt i gatene. Hva har politikerne tenkt å gjøre? Dette er det kosmiske hullet nazistene bruker for å komme inn i den virkelige verden. De ser og utnytter frykten der ute. Et fryktkompleks de mer enn gjerne selv bidrar til å skape, for eksempel i forhold til “muslimer” (som er et velkjent skremsel i de borgerlige kretser).
Han kaller seg bare Ye nå, men ræppeartisten Kanye West har føyd seg selv til rekken av moralske relativister som leter etter (og finner) mange slags lyspunkter i den ellers ganske depressivt mørke historien om Adolf Hitler. Jeg husker dette som et konstant fenomen som har eksistert så lenge jeg har vært her på jorda. Hitler gjorde mye bra. Han hadde jo sine beundrere også utenfor Tyskland både før og like etter at nazistene kom til makten. Et år var han endog hyllet som “årets statsleder” i noe slags magasin, hvis jeg ikke husker helt feil. Bare se på hva han gjør med økonomien. Det var knyttet mye usikkerhet til hva han egentlig ville helt i begynnelsen av regjeringstiden hans. Folk liker jo å være optimistiske. De som mente (og fikk rett i) at dette kom til å gå rett til helvete ble hysjet ned. Sånn fungerer hysjekoret den dag i dag. Så lenge de selv ikke er direkte berørte ønsker ikke folk å forholde seg til ondskapen.
La meg si det slik: Det kan godt hende at massemorder-kannibalen Jeffrey Dahmer en gang hjalp en eldre frue med å krysse gaten, men det er ikke dette han er kjent for og det er heller ikke et saklig argument i noen som helst slags formildende retning når man ser på forbrytelsene denne karakteren etterhvert ble dømt for. Jeg vet ikke hva greia egentlig er her, men vi kan i det aller minste anføre “uvitenhet” som operativt ord hver gang noen søker å rehabilitere Hitlers gode navn og rykte. Kanskje tenker de at det å hate Hitler (det vil si alt han representerer og alt han søkte å innføre som praktisk politikk i samfunnet) er så “politisk korrekt” at det å anta den motsatte posisjon sannsynligvis er best for de som vil være kule og edgy med de “vibbene” de sender fra seg. Jeg er han som våger å være annerledes. Kanye West er visstnok et geni men jeg synes ikke han fremviser noen av geniets typiske superkrefter når han velger hva han skal si høyt og i hvilken sammenheng.
Jeg klarer ikke å komme på noen jeg kjenner som ikke ville ha reagert negativt og på et tidlig tidspunkt mot noen som begynte å snakke om eller argumentere til fordel for “alle de gode tingene som Hitler gjorde” først og fremst fordi dette er en samtale som uansett ikke har noen god slutt, så vi kan like godt gjøre kort prosess her og nå. Hvorfor tenker ovehodet noen at nazipropaganda sikkert er noe de kan begynne med uten at dette vil gå helt galt for dem? Det finnes riktignok noen toleransepsykoer der ute – ofte identiske med det tidligere nevnte hysjekoret – av det slaget som synes de fremviser god skikk i forhold til begrepet “ytringsfrihet” hver gang de ikke reagerer mot løgner, hatpropaganda og annen typisk naziagitasjon som fremstilles på nettet og andre steder. Men i virkeligheten er de bare ynkelige. Små redde mennesker som ikke forstår at freden allerede er brutt. Ting vil bare bli verre hvis vi ikke konfronterer dem tidlig.
Som alle vet ble ordet nazi etablert på 1920-tallet i Tyskland fordi tyske språkkonvensjoner fungerer slik. De brukte allerede ordet sozi om sosialister så da “nasjonalsosialister” dukket opp på idèhorisonten ble det som det ble. Den gang som i dag handlet grunntanken til naziene om å flytte fokuset bort fra klassebevissthet og over på kuturtilhørighet. Den gang som i dag handlet metoden om å etablere et fiendebilde som virket til fordel for “nasjonal samling” rundt “våre verdier” heller enn internasjonal solidaritet mellom samfunnsklassene. Den gang som i dag jobbet man for å svekke vitenskapen til fordel for “folkelig visdom” og man brukte konspirasjonsteorier til å både styrke forargelsen og svekke det sunne vettet i befolkningen. Den gang som i dag lovet man gull og grønne skoger til de som ville stemme på dem.
Siden har ordet nazi blitt et skjellsord, noe folk bruker nesten som når de kaller hverandre “en jævla faen” bare at de som regel mener noen som er veldig hard på regler og disiplin når de kaller noen en “nazi” — for eksempel en sånn som meg. Jeg har blitt kalt nazi mange ganger, fordi jeg er så streng i forhold til regler og standarder for håndverk og den typen ting. Imidlertid er jeg politisk sett nærmere en kommunist enn en nazist i 1920-tallets Tyskland, og for å være virkelig spesifikk kan vi legge til mer som Friedrich Ebert enn som Karl Liebknecht. (Jeg forventer ikke at det skal bety noe for noen andre enn de mer enn gjennomsnittlig historisk interesserte.) Nazistene er i ettertid mest kjent og beryktet for brutaliteten under Den andre verdenskrig, både i forbindelse med regulære stridshandlinger og ikke minst i behandlingen av krigsfanger, konsentrasjonsleirene og det organiserte og overlagte folkemordet, mot jøder, romfolk, homofile, politiske motstandere og ymse medisinsk handicappede. Folk har som regel forbløffende liten innsikt i nazistenes politiske program, alt de henger seg opp i er volden og den brutale stilen. Imidlertid er det en kardinaltabbe å tro at dette skremselsbildet er korrekt og dekkende for hva nazisme består i.
Kryptofascisme er et ord jeg begynte å bruke på 90-tallet, i forbindelse med at man søkte å redusere nazisme til et spørsmål om “metode” snarere enn om politikk, slik at nazisme blir greit så lenge man er snill i stilen sin (og naturligvis aldri sier n-ordet høyt). Fascisme er okay så lenge man ikke har dødsleire. Det har egentlig vært en ganske vellykket kampanje innenfor faget desinformasjon. Hvis du ikke kan se noe hakekors så er det ikke nazisme. Nordmenn ser det ikke typisk slik, men i totaliteten av alt det vi kaller “utlandet” blir Fremskrittspartiet helt korrekt identifisert som et fascistparti, men på den postmoderne måten som har vasket bort blodflekkene og bare beholdt den autoritære stilen i sine krav om strengere straffer, mer politi og så videre. Postmoderne fascister går ikke med ridestøvler, de har designerdresser og merkevaresko. Kryptofascisme fungerer imidlertid ikke som ord lenger, fordi alle assosierer det med kryptovaluta, som ikke egentlig er en valuta men mer en slags usikret form for ihendehaverobligasjon, men det er en digresjon, selv om Venndiagrammene for fascisme og interesse for kryptovaluta tildels overlapper hverandre. (Prinsippet om at staten er folkets fiende sammenfaller hos disse gruppene.)
Den blåbrune regjeringen oppstod da Erna Solberg slo sammen trad-høyre og alt-høyre. Ettertiden regner det som en selvfølge at en eventuelt ny Høyreregjering vil hente sin støtte i Fremskrittspartiet og betale med gode regjeringsjobber. Kjøttvekta er som den er. Like lite som Arbeiderpartiet nå kan klare seg uten Senterpartiet (eller er det omvendt?) kan Høyre etablere noen regjering bare ved hjelp av de rare tullepartiene i det såkalte “sentrum”. I praksis betyr dette at Høyre, slik det var på Kåre Willochs tid, ikke lenger eksisterer. Nå har vi i praksis en fascistisk og en sosialistisk blokk, pluss/minus noen tullepartier som i beste fall kan få en representant eller to “på vippen”. Fascistene er veldig fokusert på “det norske”, våre verdier, tradisjoner og slike ting, mens sosialistene typisk fokuserer på internasjonalt samarbeid og “jobben som må gjøres”, budsjettansvarlighet og det ene med det andre. Nyliberalisme bir det åkkesom, fordi verken sosialistene eller fascistene er som de var for hundre år siden, alle har jo investeringer de må passe på i det nyrike Norge. Sånn er det å ha penger. Man har ikke kontanter – eller altså frie, likvide midler – men man har “verdier” som i teorien øker fra år til år, nesten som sitt eget lille oljefond som ikke kan brukes men som gir kredittverdighet i en dynamisk økonomi, slik at man kan “kjøpe penger” når man skal betale for kapitalvarene.
Som alle vet føles livet i denne verden annerledes når det er fred og velstand enn når man settes under press. Andre egenskaper fremkommer i personligheten hos folk. Har man egentlig et “sant” ansikt? Personlighetsforandring kan inntreffe under stress, men er dette et mer “sant” uttrykk for vedkommendes personlighet? Det går jo ikke an å vise andre sider enn de man har. Det finnes ingen fatning å miste, det er noe man enten har hele tiden eller noe man aldri har. Akutt nazisme er ikke noe som plutselig fremkommer i folk når de utsettes for noen slags mystisk stråling fra rommet, eller hva vet jeg, det er noe de henter frem fra seg selv av en årsak, og det koker som regel ned til noe himla urealistisk vås om internasjonal jødedom, EU, Den katolske kirken og Bill Gates, den typen ting. Muslimer. Big pharma. Uansett er prinsippet at “noen gjør dette” uten at man helt kan gjøre rede for hva “dette” består i. Det paranoide aspektet ligger i at de “føler” at det er slik, det er (åpenbart) ingen konklusjon som følger kritisk analyse av saklige data. Nazisme er en følelsesgreie. Noe nevrotisk som ligger der og suger på pasientens angst. Disse allerede krysskoblede nervene medfører en (passivt) aggressiv reaksjon i form av hat og forakt rettet mot symboler på angstkomplekset. Klassiske saker. Alle samfunn har en viss prosentandel – si tyve-tredve – av “fascistoide” individer, som på grunn av sine personlighetstrekk kan henfalle til fascistisk fantasering om autoritet og makt, om endringer i samfunnet. Senere skjønner ingen hvorfor de ikke skjønte disse tingene lenge før, men det skjønner ikke jeg, for de skjønner det jo ikke nå. De ser det bare ikke.
