Måned: desember 2022

Referanseramme: Wikipedia om Hannah Arendt

De fleste av “barndomsheltene” mine var menn, men blant kvinnene jeg beundret (og forsåvidt fortsatt gjør, selv om jeg forstår dem bedre som mennesker nå) var Simone de Beauvoir og Hannah Arendt (1906-1975). Hva kan jeg si? Jeg var et snålt barn som foretrakk “voksne” temaer. Som Arendts idèer om ondskapens banalitet (se linken ovenfor). Den korte forklaringen av hva dette betyr er at onde mennesker som regel handler på en måte de selv oppfatter som normal. Det er ytterst sjelden man blir konfrontert med de “monstre” man ser for seg når folk diskuterer onde mennesker og onde gjerninger (litt glidende overganger der noen ganger). Av naturlige årsaker var hun mest opptatt av nazismen, men hun hadde ingen illusjoner om de andre autoritære og/eller totalitære politiske ideologienes etikk heller.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Tyskerne – som skriver datoer på samme måte som oss – har noe de kaller skjebnedagen (“Shicksalstag”) den 9/11 – altså 9. november – som for eksempel i 1989, da Berlinmuren falt, eller i 1938, da de hadde “Krystallnatten”. Den sistnevnte var som alle vet den gangen da tyske myndigheter “så en annen vei” mens diverse militante grupper men også mange “vanlige folk” gikk løs på jødiske eiendommer og individer med vold og hva de selv oppfattet som rettmessig harme — fordi jødene hadde jo lenge vært utpekt som “de skyldige”, både direkte og indirekte, for størstedelen av alle samfunnsproblemer i Tyskland. På den tiden og det stedet var det vanlig å tenke at man på en eller annen måte måtte få jødene ut av Tyskland, eller i det minste få dem til å føle seg lite velkomne der. I ettertid ser man jo at de gjorde klokt i å forlate landet, de som gjorde dette, for det gikk ikke bra med de som satset på at ting ville “ordne seg”.

I den praktiske verden er det ikke særlig fruktbart å snakke om “skyld” siden det viktigste jo alltid er å komme seg videre i livet, men vi gjør det likevel når særlig grove ting har skjedd fordi vi ønsker å forstå. Vi ønsker å etablere en ramme, eller en kontekst, for å se hva som har skjedd, hvilke krefter som virket på hvilken måte for å frembringe det resultatet vi kan observere. Nazistene gikk amok under Krystallnatten er riktignok noe vi kan si, og det vil ikke være en usann påstand, men det er ingen forklaring på det som skjedde. Disse hutsi-tutsi-greiene som skjedde i Rwanda på 90-tallet var ikke spontane handlinger – for å ta et sideblikk i tid og rom, mot noe som ligner i prinsipp – de hadde brukt lang tid og mange ressurser på å bygge opp mot det som skjedde. Ting blir aldri “bra” igjen etter at noe slikt har skjedd, men i den praktiske verden må man komme seg videre i livet. Hannah Arendt snakket om ondskapens banalitet som et fenomen basert i systematisk “normalisering” gjennom lang tid. Hvem har skylden for at noe er normalt?

Hvem hadde “mest” skyld i det som hendte på Schicksalstag i 1938? Jussen sier at han som knuser vinduet har skylden for at vinduet ble knust, men han som brakte steinen “medvirket hertil” (som de sier) og han som skrek knus vinduet!! er heller ikke uten skyld. Det begynner å ligne på det man kaller en kriminell konspirasjon (på norsk sier man riktignok “organisert kriminalitet” men poenget er uansett det samme), det vil si at flere har vært med på det. Hvor mye skyld hadde alle de som aldri var voldelige, de bare snakket dritt om jøder og ville helst “bli kvitt dem” men de gjorde aldri selv noe mot dem eller eiendommene deres? Det var mange sånne. Det er det nødt til å være for at det skal oppfattes som normalt å hate en hel samfunnsgruppe. Folk må ha snakket sammen. Ryktene må ha gått. Det finnes jo alltid voldsmenn, det vil si sånne som har få eller ingen “sperrer” i den retningen, så noen må ha sørget for at disse etterhvert fikk beskjed om at det er greit å gi seg løs på “akkurat de der”. Fritt vilt, som man sier. Skuddpremie skulle det etterhvert bli også. Man fikk cred for å banke jøder.

Spørsmålet vi må stille er om vi lærte noe av det som skjedde den gangen. Siden jeg nevnte Rwanda er det åpenbart at min mening er nei, men det er ikke sikkert jeg har rett. Eller la oss si at jeg håper jeg tar feil. Imidlertid er min oppfatning at menneskenaturen er noe vanskelig styrbar jævelskap. Etter hva jeg kan observere er det vanskelig å styre seg selv men umulig å styre andre, slik at for å holde ambisjonene noenlunde realistiske bør vi sannsynligvis hver og en fokusere på å styre oss selv, som jeg i min fossiliserte alder mener å kunne huske at man nærmest forlangte av folk “i gamle dager”, for at man overhodet skulle ta dem alvorlig. Personlig tror jeg dette handler om at vi har mer eller mindre sluppet opp for levende mennesker som kunne huske Den andre verdenskrig (samt de umiddelbare etterkrigsårene) og vi har derfor ikke lenger noen “levende følelse” for sakens alvor. Vi er for mette og tilfredse, alt for godt vant til å forstå hva som skjer før det er for sent. Glemt er gårsdagens sorger. Vi er rike nå. Vi eier vår egen bolig og det er god fart i økonomien.

For lenge, lenge siden, mens jeg var ganske liten, leste jeg en bok om “Marco Polos eventyr” (jeg tror den var skrevet av ham selv), som kort fortalt var en handelsreisende fra Venezia som mellom årene 1270 og 1290 reiste til Kina og etablerte kontakt med datidens mongolkeiser Kublai Khan. Sistnevnte ble stadig beskrevet som storkhanen og jeg oppfattet dette konsekvent som stork-hanen, fordi jeg ikke lenge før hadde lest noen slags billedbok om kinesisk folketro hvor reven, hanen, grisen, storken og et utvalg andre dyr representerer diverse sjelsegenskaper i mennesket. Det skulle naturligvis være “den store khanen” men jeg visste da for fanden ikke hva en khan var, dessuten er kineserne snåle. Senere i livet gjorde jeg den motsatte feil med den svenske skuespilleren Peter Stormare. Jeg leste navnet hans “på norsk” slik at det ble stor-mare. Hva kan jeg si? Jeg vet da ikke hva en mare er, dessuten er svenskene snåle. Aha-opplevelsen kom da jeg hørte navnet uttalt på svensk. Ting går seg ofte til etterhvert.

Det ligger mye rart skjult i språket. Vi sier jo at man tar feil, mens man har rett. Tenker vi ofte over hvordan vi bruker småordene og hvordan ting totalt kan endre betydning med veldig små grep? Det høres ikke riktig ut hvis vi sier “han tok rett” så det er noe som foregår her, på et underbevisst plan i språket, i forhold til hvilke ikke-materielle ting det går an å eie og hvordan man skaffer seg noe man ikke kan ha. Man kan jo ikke ha feil, hele tiden, da blir man jo i så fall gal (i motsetning til rett, som er “naturtilstanden”). Noe som av og til skjer med folk er at de havner litt på forskudd, både i forbruksmønsteret sitt og i konklusjonene de former (vi snakker om antagelser på bakgrunn av mangelfulle data og hastverksarbeid i tenkamentet) med den ganske åpenbare følge at de havner på etterskudd både med betalingsplanene og alle de fortløpende feil som må korrigeres — kort sagt et nevrosedannende atferdskompleks av typen “ond sirkel”. Veldig stressende saker, men også veldig vanlig i de travle samfunnstypene. Før man vet ordet av det består mesteparten av livet av kompensering, korrigering og fortløpende krisehåndtering på alle plan. Sånn er det å havne på etterskudd.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg har ikke noen misjon med denne bloggen, jeg skriver mest fordi det er noe jeg liker å gjøre på hobbymessig vis. Jeg gjør forsåvidt diverse håndarbeider av typen “hobby” også, men det er ikke relevant her. Det nevnes bare fordi det er en del av et mønster. Jeg liker å lage ting. Alt fra gartnerarbeid i vekstsesongen til diverse “oppfinnelser” av både nyttig og unyttig karakter, hvorav det å skrive essayistiske tekster om gud-vet-hva (det oppstår som regel “av seg selv” mens jeg skriver, jeg har nesten aldri noen plan på forhånd) tilhører den mindre nyttige siden av ting. Jeg kan ikke engang gjøre rede for hvorfor jeg synes det er artig å skrive, det bare er sånn, men vi kan i det minste fastslå at det ikke er noen økonomisk motivert aktivitet, så jeg tror vi bare skal holde oss til begrepet hobby. Unyttig og tildels veldig irriterende fikkel for noen, men en passe tilfredsstillende fornøyelse i hverdagen for andre. Folk har forskjellig legning slik sett. Herregud, hvem har ikke sett “Norge Rundt” når det kommer til avdelingen for sære ting folk driver med som hobby? Det å skrive er ikke engang særlig eksotisk i internettets tidsalder — hvilket er litt her og der når det kommer til emnevalg og presentasjonsform. For å være helt ærlig (og det bør man jo) så tror jeg de fleste er best tjent med å holde seg til enkle tema. Mat og klær og fornøyelser og sånt. Dessuten er komedie alltid noe positivt. Altså gode historier som ikke har et “offer” (eller som krever at man må “tro” det ene eller det andre).

Som jeg stadig nevner er jeg en typisk åndssnobb. Det skal mye til for å imponere meg på hjernefronten, men ikke fullt så mye for å få meg til å le. Livet er jo først og fremst komisk. Noen skrev noe her om dagen. De var kritiske til at ikke Den norske forfatterforening tar opp som medlemmer slike ganske imponerende produktive forfattere som Margit Sandemo eller Frid Ingulstad. Begge har skrevet et stort antall bøker som også har solgt i store antall. Men det er jo ikke litteratur og det er latterlig å påstå at det fjasete slarvet de to har skrevet er fagmessig sammenlignbart med det som kreves for å bli “godtatt” som aequalis inter pares i kunstmiljøene (“likeverdig blant likeverdige”). Sånn er det. Samme greia gjelder for dans, musikk og maleri. Det er høye standarder. Alle kunstnere er håndverkere, men ikke alle håndverkere er kunstnere. Man må ha noe mer å komme med enn det som alle kan få til med litt øvelse og disiplin. Ta for eksempel film eller musikk. Det er mye “hederlig håndverk” men det er ikke de som vinner prisene. Det er heller ikke -nødvendigvis- de som selger mest, men det alltid noen som har levert “en bedre jobb” eller eventuelt “et mer interessant resultat” enn de fleste andre. Det er hyggelig å få publikumspriser men det er best når man blir prisbelønt av de andre som jobber på samme måte med de samme tingene innenfor det samme faget.

Er det galt at det finnes åndssnobberi? Jeg synes ikke det — men på den annen side så er jo jeg en av klysene. Jeg er kritisk av natur og ikke spesielt tålmodig med de som er trege i oppfattelsen. Imidlertid er det aldri noe personlig. Det handler om budskapet, eller om måten budskapet blir fremført (altså form og/eller innhold). Som regel foretrekker jeg derimot å ikke si noe. Av årsaker jeg ikke forstår reagerer folk typisk med “følelser” selv om de ikke befinner seg i en kontekst hvor følelser er relevante. De føler seg ofte “angrepet” og reagerer følgelig aggressivt. Man ser veldig mye av dette på nettet. Ordet ungdomsskolenivå er ofte fristende å bruke, men samtidig er dette fenomenet på en pervers måte veldig antropologisk interessant. Folk flyr helt av skaftet uten engang å forstå at de har mistet vettet. Ute i “den virkelige verden” finnes alskens modererende krefter som gjør at folk for det meste får til å oppføre seg som folk, men på nettet finnes ingen slike grenser. Derfor vinner jeg i den olympiske disiplinen hundre meter moralsk hinderløp fordi det er bedre å være åndssnobb enn å ikke ha noen standarder for estetisk selvfremstilling. Slik det fremstår for meg har samfunnsgrensene blitt flyttet. Det er mye lettere å skrive noe i et kommentarfelt på nettet enn å reise seg i en forsamling og avgi en uttalelse. Det å skrive befinner seg nærmere det å tenke enn det å snakke, slik at mange ender med å “tenke høyt” på nett (uten at begrepet “tenke” egentlig hører hjemme i den setningen).

Tyskland er ute av VM men de henger med i demokratidansen. Helgen har vært interessant slik sett. De såkalte Reichsbürgern – riksborgerne – har blitt konfrontert i stor stil, anklaget for å drive undergravende virksomhet rettet mot statsforfatningen, hvilket bør være enkelt å bevise siden hele opplegget deres er basert på at de ikke anerkjenner den tyske staten, de ønsker et “fjerde rike” og utgjør slik sett det samme i forhold til dagens tyske forbundsrepublikk som nazistpartiet var i forhold til datidens Weimarrepublikk. Hva lærte Tyskland av hele balubaen for snart hundre år siden? Den andre verdenskrig var noen stusselige greier, ikke minst for “vanlige tyskere”. Hele landet lå mildt sagt i ruiner i 1945 og en hel generasjon av menn var døde. Man kan knapt klandre tyskerne for at de har vært veldig hårsåre i forhold til alt som ligner på “nazivirksomhet” i årene som har vært siden de måtte bygge opp alt helt på nytt.

Det er ukjent fort meg om vi har noe som ligner på “riksborgerne” i Norge, det vil si individer og sammenslutninger som ikke anerkjenner den norske staten, men det ville forbause meg om det ikke var noe i noenlunde samme gata der ute, gitt at vi sikkert har den samme prosentvise andel av vanvittige mennesker som de har i Tyskland, men det virker ikke som det er noe organisert nettverk av folk som aktivt jobber med å undergrave statsforfatningen — hvilket teknisk sett er høyforræderi som omfattes av Staffelovens kapitel 17, men lista ligger ganske høyt for at man skal pådra seg noen slik anklage, ihvertfall fra seriøst hold. Vi har imidlertid en ikke ubetydelig mengde stokastiske terrorister, det vil si individer og sammenslutninger som agiterer hatefullt og dermed skaper en “normalisert” stemning rundt det å hate og mobbe visse samfunnsgrupper, som for eksempel “fremmedkulturelle” eller homofile, slik at når noen til sist går over streken med vold (i større eller mindre grad) og skadeverk så fremstår ikke dette som uventet, fordi praten har gått i lang tid.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Skadefryd er det man føler når noen man hater opplever motgang og vanskeligheter. Det er svært vanlig å glede seg over andres ulykke. Vi kan si at dette er dårlig moral, tegn på en umoden personlighet, et frastøtende karaktertrekk, i det hele tatt mange slike ting, men det er ikke ulovlig. Imidlertid beveger vi oss inn i et litt tvilsomt landskap av grå og mistenkelig mentalitet når man lenge har snakket høyt om at man skulle ønske at person eller gruppe så og så vil “få så hatten passer” og så skjer det plutselig. Noen blir banket opp eller drept. Steder blir bombet og vandalisert. Har man vært med på dette hvis man har vært en agitator? Det er ikke urimelig å snakke om “moralsk ansvar” selv om det ikke finnes noen juridisk mekanisme hinsides det å ha vært med på å planlegge selve handlingen som kan benyttes for å trekke disse svinepelsene for retten. Alle vet at hvis man er uheldig med tid, sted og selskap kan det være direkte livsfarlig å være “synlig homofil” (enten man faktisk er homofil eller ikke) og det samme gjelder hvis man er “synlig neger” (som imidlertid er mye vanskeligere å skjule). I begge disse tilfeller må man sannsynligvis til enhver tid være forberedt på umotivert sjikane fra fremmede mennesker, hvilket ikke burde være noe normalt, men sånn blir det når rasisme og homofobi normaliseres blant et tilstrekkelig antall mennesker.

Man har observert et antall individer som mener at islamkritikk er et spørsmål om ytringsfrihet. Dette er komisk. Det er jo ikke islamkritikk de driver med, det er hatpropaganda rettet mot muslimer, hvilket – som vi vet – utgjør “pratekomponenten” innenfor stokastisk terrorisme. Om vi for eksempel fremsa ordet kristenkritikk så ville vi rimeligvis forvente noen slags teologisk debatt, eventuelt en saklig analyse av kristendom som kulturkraft, med eksempler, argumenter, og så videre, ikke at noen avholder en demonstrasjon hvor de brenner bibelen og skriker slagord. Det er vanskelig å forholde seg til slike metoder på noen konstruktiv måte. Man kan egentlig bare vente til de er ferdige med dramaet sitt, før man rydder opp og fortsetter med livet sitt som vanlig. Et annet (og bedre) spørsmål er hvorfor fanden man skal bruke verdifull levetid på å agitere mot folks religiøse overbevisninger, som tradisjonelt sett bare har vist tendenser til å styrke seg når de møter motstand. Dessuten tilkommer det faktum at både folks religiøsitet (eller mangel på dette) og deres seksualitet (inkludert kjønnsidentitet) er privatsaker som ikke har noe i den offentlige debatten å gjøre.

Selv er jeg ikke begeistret for den kunstige dikotomien mellom politikkens “høyre og venstre”. De har aldri vært intelligente kategorier av mening, men siden internettet virkelig etablerte seg som markedsplass for meninger har de blitt direkte latterlige. Som moralfilosof følger jeg kategoriene “rett og galt” — og da, for å være veldig tydelig, mener jeg i forhold til alminnelig menneskelig anstendighet. Det virker som et alminnelig mønster blant mennesker at rettsfølelsen, forstått som deres vilje til å gjøre det rette, topper seg på et “vanlig” økonomisk nivå, det vil si blant mennesker som lever stabile og trygge liv med tilstrekkelig kjøpekraft som kompensasjon for en normal arbeidsuke. De som blir rike senker standardene for hva de synes er akseptabelt innenfor samfunnet og sosiologien. Interessant nok er dette et statistisk forhold som vi gjenfinner innenfor det såkalte “ytre høyre”. Det består typisk av en litt selvmotsigende sammensetning av lavt utdannede mennesker med dårlig råd og et segment svært ressurssterke individer med dårlig moral. Dessuten har de alltid noen som de “ser ned på”. Det er mye forakt ute på den brune fronten. Alle har noen de ønsker å “ta” litt ekstra hardt. Vi kan (og bør) kalle dette sosial sadisme og avvise det som den perversjonen det er. Det finnes ingen analyser som påviser noe annet enn at den samfunnstypen vi kaller “nordisk sosialdemokrati” (eller i et større bilde, klassisk europèisk liberalisme) er den mest vellykkede i forhold til både økonomiske resultater og alminnelig trivsel blant befolkningen. Det finnes intet magisk komponent i dette bildet, alt handler om å etablere høye standarder og deretter holde seg til disse. Det vi alle ønsker er fred og velstand, derfor er dette hva vi jobber for, til enhver tid, med alle midler og på ethvert nivå.

Jeg har fulgt Robert Miles i ti år. Han er den jeg vender blikket mot når “kunstig intelligens” skal diskuteres.

Imidlertid har de fleste av applikasjonene hans også (ofte komisk) verdi når vi betrakter “naturlig intelligens”.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Sjekk ut dette:

Uten at jeg kjenner alle mennesker vil jeg våge å påstå at alle prioriterer annerledes når de er 60 enn når de er 20. Ved et eller annet tidspunkt erfarer alle at det rett og slett ikke finnes tid nok til å gjøre alt de har lyst til. Da mener jeg ikke å forstå det intellektuelle konseptet med å budsjettere tid, men å føle at man er dødelig og at tiden ikke strekker til. Hva skal man engasjere seg i og hva skal man ignorere?

Noen ganger fantaserer folk om å være tyve år om igjen, bare at denne gangen vet de alt de har lært når de er seksti, men selv synes jeg ikke dette høres ut som noen god idè. Jeg visste allerede “for mye” da jeg var en ung fole og ser ikke helt at det ville hjulpet å være belemret med all mannskiten jeg senere har plukket opp. Selvsagt gjorde jeg mye dumt mens jeg befant meg i den hormonstyrte delen av livet, men sånn er det for alle. Heller enn å akke seg over alt man ikke visste før i tiden bør man vurdere i hvilken grad denne tilstanden egentlig har endret seg. Hva er det vi vet nå som vi ikke visste for førti år siden?

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg har veldig liten tro på mennesker, men jeg er ingen menneskehater. Jeg tror ikke noe ville vært bedre med færre mennesker, det vil si færre enn de nå mer enn åtte milliarder som vi er, og jeg har ekstremt liten sans for de utryddelsesfantasiene som noen av og til gir uttrykk for på nettet og ellers. Etter min mening handler problemet om at vi ikke (eller bare i begrenset grad) omfavner realitetene i den menneskelige tilstand. Vi er bare dyr. Vi skal alle dø. Vi vet ikke hvorfor. Det vil aldri komme noen storslagen fremtid hvor vi vet alt, befolker alle stjerner og kan kurere kreft, dette er bare feberfantasier i syke menneskers hjerner. Vi er bare dyr. Dette kan ikke gjentas ofte nok.

Den store variabelen i bildet er til hvilken grad vi er intelligente dyr. Etter min mening nei, men andre har andre meninger. Dette spørsmålet koker ofte bort i en debatt om å definere begrepet intelligens. Handler det om hva som er nyttig? Det er uansett slik at kompleksitet ikke nødvendigvis er et uttrykk for “god tenkning”. Folk gjør noen ganger dumme ting på veldig avanserte måter. Uansett hvor mange data man samler inn gjennom å ta vannprøver ved flo og fjære sjø vil ikke dette datagrunnlaget kunne si noe om hva slags mekanismer som bevirker at vannet kommer og går, som jo alle kan observere, men det virker veldig klokt og organisert hvis man starter et slikt prosjekt, så man vil sikkert kunne få det finansiert av de som tenker at denne informasjonen kan bli politisk nyttig ved et tidspunkt.

Jorda er et paradis av talent men menneskene har gjort planeten vår til et helvete gjennom sin grådighet og korrupsjon. Det virker lite sannsynlig at dette vil bedre seg på kort sikt, men det er nødvendig å legge om stilen helt hvis vi skal overleve som en av mange arter her på jorda. Dette betyr først og fremst at “sivilisasjonen” må avvikles. Alt mennesker gjør er ondt, av den enkle grunn at vi er onde skapninger som ikke har noe valg slik sett. Det eneste vi kan gjøre er “minst mulig” mens vi lar det vi gjør være til ære for det vakre. Jo mer geskjeftige folk er jo flere onde ting vil de gjøre, helt til det ikke finnes noe annet liv på denne planeten enn menneskene, maskinene deres og det evige spørsmålet om “hvorfor”. I mellomtiden kan vi bare prioritere så godt vi kan.

Sannsynligvis er det fordi jeg vokste opp på en ganske gammeldags bondegård på 60-tallet i Norge, men jeg har et usentimentalt forhold til dyr. Man behandler dem selvsagt med respekt, men man tror aldri at de er noe “mer” enn dyr. Det er fremmede skapninger. De lever i et helt annet “univers av mening” enn menneskene. Vi kommer aldri til å forstå hverandre. Vi kan aldri bli venner. Dyrene er våre slaver og vi holder dem i fangenskap enten fordi vi har tenkt å utnytte varierende egenskaper i deres natur slik at vi derfor har mest å tjene på å holde dem i live, eller fordi vi rett og slett ved et tidspunkt planlegger å drepe, partere og spise dem. Sånn er det med den saken.

Hvis du ikke innrømmer dette er du sinnssyk. Etter min mening og mine standarder, naturligvis, men dette er hva jeg tenker. Det går for eksempel ikke an for en hund å tilegne seg noen av menneskenes egenskaper, men det motsatte er både enkelt og alminnelig. Mennesker er ekstremt dyktige til å manipulere hunder, både psykologisk sett (i form av “dressur”) og på genetisk nivå gjennom avl. Mange høster stor ære ved å fremvise alt det fortryllende de har fått til på dressurnivå, mens andre går for avlsbasert prisbelønning. Nylig var det en liten kontrovers i forhold til en spesifikk hunderase som på grunn av styrt avl har endt som et genetisk monster, men “tilhengerne” av denne rasen av hva man bare kan karakterisere som udyr sjenerer seg ikke for å kalle dette “rasisme”. Gudene vet hva som driver dem, jeg tenker det er noen slags form for perversjon, men gråtkvalte menneskelige individer fremfører kjærlighetssanger til fordel for menneskeskapte udyr som har eksakt null sjanse til å overleve på egen hånd i naturen. Kommentar er overfløding.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Hvorom allting er, menneskets syke forhold til dyr er ikke engang det største problemet i dette bildet. Alt begynner med troen på at man er noen slags “skapningens herre” som kan ta seg til rette som man vil. Jeg vil sette mitt merke på verden. Noen tror at menneskehetens tragedie ligger i at vi utvikler en voksen kropp opptil flere tiår før vi utvikler en voksen hjerne, slik at det er ganske vanlig å si at “ungdommen” er de som skaper alle problemene, hvilket nesten aldri er noen rimelig påstand fordi selv on ungdommen har mesteparten av kjønnsdriften er de som regel dårligst utrustet med penger. Følgelig er det bedre å si at de som betaler ungdommen (eller ikke) er de som står bak alle ungdomsrelaterte problemer. Ungdommen driter for det meste i alt sånt som gamliser bekymrer seg for, ungdommer vil bare pule og slåss. Noe annet duger de ikke til og de forstår de selv også. Det tar tid å utvikle kompetanse. Hormoner hjelper ikke. Men ved dette stadium av livet er det alt man har. Alt som skjer for livets nybegynnere skjer for første gang. Alt er veldig dramatisk.

Jeg vet ikke hvorfor mennesker utvikler emosjonelle bånd til dyr. Jeg synes det er supercreepy men jeg registrerer at det er slik og tar dette til etterretning. Slik jeg ser det “leker de med dukker” bare at dukkene er dyr som har blitt genetisk modifiserte for å imøtekomme de emosjonelle behovene hos mentalt skakkjørte individer. Jeg forstår poenget med å ha hund til jakt eller vakt ute på landsbygda, jeg forstår til og med poenget til de som føler seg tryggere når de beveger seg i et urbant strøk hvis de har en hund som livvakt, men jeg er dessverre ute av stand til å forstå hva som motiverer de som holder seg med “kjæledyr”. Det høres uhyggelig ut. Hva er det som foregår? Etter min mening ville det være mer interessant å se et breddestudium av den relative personlighetsutviklingen hos menneskelige individer som synes det er greit å avle på dyr så langt og så spesifikt at de blir udyr som ikke vil kunne leve hvis de ikke er eiet og beskyttet av den nådige herre med ære, eller hvordan det nå blir. På den annen side, vi gjør det samme med såkalte kjøttdyr. Deres eneste naturfunksjon er å legge på seg muskelmasse som vi siden omsetter i et antall plastpakkede enheter med kjøttprodukter etter at vi har “avlivet” dem.

Vi bør betrakte med en viss skepsis de som hevder at mennesket er emosjonelt modent og kompetent til å konfrontere noen slags fremmed intelligent rase fra verdensrommet. Jeg tror ikke de har tenkt godt nok gjennom denne saken. Hvorfor søker vi slik kontakt? Mennesker har tildels store og traumatiske problemer med å forholde seg til små variasjoner innenfor sin egen art. Jo mer like vi er, jo mindre toleranse har vi for de forskjellene som gjenstår. Vi er ikke rasjonelle skapninger. Tvert imot. Vi er en dypt mentalt og emosjonelt traumatisert art av psykotiske aper som til tross for vår eksistensielle elendighet snart skal feire jul. Vi overlevde enda et år. Kanskje har vi blitt strippet for alt håp og alt som en gang skinte og glitret, men tiden venter ikke på noen og virkeligheten er den siste dommar i alle spørsmål. Kanskje går det ikke an å forstå mennesker. Ihvertfall ikke noe mer enn man kan forstå elg og ørret. Vi er de samme dustene som alle andre. Mygg er en bipolar skapning i den forstand at de er enten mat (hvis man er ørret) eller irritasjon (hvis man er elg) og særlig mye mer rekker ikke noe menneskelig individ å oppdage før tiden er ute og livet er slutt.

Det er ikke bra at nazisme blir mer og mer vanlig. Eller fascisme. Eller alternativhøyre. Du vet. Idiotene. De som har posisjonert seg til høyre for partiet Høyre. Det spiller ingen rolle hva man kaller dem. De lever uansett av uvitenhet og frykt. De har ingen plan ut over det å “skaffe seg makt” så får de ta problemene som de kommer når de er der. Også kjent som selvmordslogikk. Spesielt komisk er hvordan disse kreftene i samfunnet posisjonerer seg i forhold til helsepolitikk. De har åpenbart “sine egne idèer”. Gud hjelpe oss alle, som folk sier når ting blir som de har blitt nå. Hva skal man gjøre?

Visse politikere i USA og Storbritannia snakker mye om woke, i betydningen noe man kan være (eller ikke være), men det er vanskelig å få dem til å være eksakte. Hvem er det de snakker om? Hva er det de snakker om? Noen ganger foreslås synonymer, slik at for eksempel ordet “kulturmarxisme” kan visstnok brukes på samme måte, om de samme menneskene. Politisk korrekt er også et begrep mange kaster frem som et synonym for å være “woke”. Hva skal man kalle det på norsk? De våkne? De oppvakte? Buddhistene? (Ordet buddha betyr jo “den oppvåknede”.) Inntrykket man sitter igjen med er at woke kan bety nærmest hva som helst, men som regel brukes det som en nedsettende betegnelse for “politiske aktivister på venstresiden”, særlig de som jobber for sosial rettferdighet.

Som alle vet er Fremskrittspartiet et postmoderne fascistparti. Ikke fordi dette er noe de selv kaller seg men fordi fascistene foretrekker Fremskrittspartiet blant alle de aktuelle partiene man kan stemme på i Norge. De legger seg også tett opp mot internasjonal begrepsbruk blant postmoderne fascister ellers i verden, enten man finner dem i Ungarn, Sverige, Italia, Storbritannia, Frankrike, Brasil eller USA. Felles sak, felles skjebne. Akkurat som forrige gang, for snart hundre år siden. Akkurat de samme rævklysene oppfører seg på akkurat den samme måten, for eksempel i det at de viser til en konspirasjon som forklaring på de dårlige tidene. Terje Søviknes uttalte i dag til NRK.no at “den norske folk er skeptiske til det vi kan kalle klimalobbyen”, som replikk til en undersøkelse som viser at neste halvparten av alle nordmenn enten ikke tror på klimaproblemene, eller de tror at alt blir betydelig overdrevet. Av hvem? Vi får anta av “klimalobbyen”.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Det finnes naturligvis ingen slik klimalobby, det finnes bare en “interessegruppe” som prøver å ta vare på selve livsgrunnlaget vi behøver for at mennesker skal kunne leve på denne jorda, ihvertfall på noen måte som ligner på det vi er vant til. Noe annet som er typisk for Fremskrittspartiet og andre postmoderne fascister er en mer eller mindre uttalt forakt for “eksperter” og faktabasert analyse. De følger en annen type matematikk, hvor det som føles sant regnes som den beste form for orienteringsevne man kan ha i forhold til det som er målet og meningen med tilværelsen, å oppnå sosial og økonomisk suksess. Borgerskapetrs nirvana. Sivilisasjonskonflikten står mellom de som vil “oppnå noe” med forretningene sine, de vil bygge sin egen økonomi — lik et finansstrukturelt skjærereir som de stadig pynter med blanke ting — og de som oppfatter at vi har toppen ti år på å få orden på sakene i forhold til klimaproblematikken hvis vi skal ha noe samfunn i det hele tatt. Personlig tror jeg ikke vi vil få det til. Det er for mange som nekter å innse alvoret i situasjonen — selv om hundreårsflommene har begynt å komme en gang om måneden i landene lengre sør. Norge ligger imidlertid gunstigere til i forhold til vannsyklusen. Landet er bra drenert, for å si det sånn. Og så lenge Golfstrømmen går vil det komme regn. Noe annet som vil komme er folk. Klimaflyktninger. Kanskje vi vil doble folketallet i løpet av de neste tyve år? Det er ikke usannsynlig. Den som lever får se.

Det finnes ikke noe sånt som vanlige folk, det er et statistisk begrep vi bruker når vi studerer ting fra en kikkertlengdes avstand og vel så det. Tenk på det på denne måten: Fra noen hundre meters hold ser alle mennesker stort sett like ut. Du må bevege deg ganske nært innpå dem før det går an å oppdage individuelle særpreg. Fingeravtrykk er individuelle men mennesker som topologisk form er enhetlige. Alt handler om perspektiv. Mye kan skje på ti år, enda mer på hundre, men hvis vi snakker om ti millioner år mister vi tidsfølelsen og det virker ikke meningsfullt å prøve å si noe om “hva som kanskje kan skje” fordi svaret uansett ser ut til å være “hva som helst”.

Greske tragedier er hva de er fordi de alltid handler om menneskelig toskeskap i konfrontasjon med “skjebnens nødvendighet”. Idiot er noe man blir fordi man tror at man forstår, tror at man har kontroll. Det er det samme i dag som for to tusen år siden, eller når som helst ellers for den saks skyld. Det som typisk skjer i en gresk tragedie er at noen har spurt et orakel om råd og siden har de misforstått svaret, med tildels katastrofale følger. Dette er moralfortellinger. Deres gyldighet er evig, eller i det minste er den like lang som menneskenaturen. En dust i dag er det samme som en dust i steinalderen. Det handler alltid om det samme, at man overvurderer sin egen forstand og kompetanse. Deretter går det som det går — mens alle som har god grunn til å si “hva var det jeg sa?” føler liten glede over å si det.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Hannah Arendt sa at en som begjærer jordbær vil kjøpe en kurv og spise dem, mens en som elsker jordbær vil plante en jordbæråker. Siden kan man utlede hva man vil fra dette. Som alle vet brukte Hannah Arendt store deler av livet på å filosofere rundt nazismen. Hun var jo født i Tyskland i 1906, som jøde. Første verdenskrig begynte i 1914. Siden kom all den andre hurlumheien. Hennes store kjærlighet i livet var Martin Heidegger. Han meldte seg inn i nazipartiet (mest av bekvemmelighetshensyn, tror de fleste, men det var hva det var). De tingene man legger merke til og opplever som viktige i dette livet varierer fra tidsalder til tidsalder, men “det ondes problem” er noe generelt. Nesten alle mennesker som har erfart livet her på jorda har hatt små problemer med å påvise “det onde” og det har til enhver tid vært forbausende konsistent: Selv de som på personlig nivå bare har gode hensikter kan ende som maskindeler i den onde mekanismen når de har dårlig eller ingen forståelse av ringvirkningene som følger av det de foretar seg i sin lille boble av trang og reduktiv virkelighetsforståelse.

Det vil snart bli mye vanskeligere å være “vanlig menneske” i denne verden. Onde mennesker har med vitende og vilje (selv om de sikkert vil si at de ikke visste bedre) kjørt hele mannskiten i grøfta. Det er over. Sivilisasjonen slik vi har kjent den, det vil si den moderne verden som har basert seg på å brenne fossilt materiale, er ferdig. Menneskeheten ligner ved dette stadium på en lungekreftpasient som nekter å slutte og røyke. Hva skal man si til vedkommende? Lykke til? Det er vanskelig å ta fra en døende pasient nytelsene de har, selv om man ikke deler deres synspunkter på hva “nytelse” består i, det er jo ikke jeg som skal dø snart, så hvem er jeg til å kommer her med moralen min? Tingen er, det er ikke engang spørsmål om å få alle over i elektrisk bil, vi må begynne å se på hest som det mest fornuftige lokale transportmiddelet på landsbygda og tog som den måten man i hovedsak beveger seg mellom tettsteder. Siden kan man ha elektriske drosjer, med eller uten menneskelig sjåfør, når man skal bevege seg på adressenivå i disse tettstedene. Du tror sikkert at jeg bare spøker eller at jeg er sinnsforvirret, men vi skal snart nok se hvem som har rett.

Som jeg stadig sier, det er valgfritt om man vil betrakte den menneskelige tilstand som tragisk eller komisk, men hvilken av de to velkjente teatermaskene man velger som grunnholdning i dette spørsmålet kan ha litt å si for hva slags sosiale problemer man vil støte på ute blant folk. For mange er det å le av seg selv et litt for stort løft. De reagerer svært aggressivt mot alle som ikke “viser dem tilstrekkelig respekt”, inkludert dem selv. Det er blant annet dette som gjør dem til tragiske idioter. Og noen ganger begår de selvmord.

Som alle vet var det Albert Camus som sa at selvmordet er det eneste virkelig alvorlige filosofiske problem. Hva er det som gjør at livet blir oppfattet som ikke verd å leve? Noen få vet også at Otto Weininger – som ikke lenge senere begikk selvmord – erklærte at det er ikke “seg selv” man dreper, det er resten av verden. Man skrur av lyset, så å si, og forlater livet for alltid fordi man ikke liker verken den verden man er nødt til å leve det i eller de betingelser man er nødt til å leve det under, så man gjør “kort prosess” siden dette er hvordan alt uansett ender. Carpe noctem. Jeg bestemmer selv når og hvordan jeg skal dø. Dette er den ultimate mestringsfølelse.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Det er lett å fortape seg i floskler når man forholder seg til “meningen med livet” og alt det der. Veien blir til mens du går og den typen kloke ord (som kan være jævlig irriterende når man må forholde seg til noen slags krise). “Veien videre” er imidlertid og uten unntak det eneste aktuelle filosofiske problem for alle som ikke har det travelt med å dø. Uansett hvor man faktisk befinner seg er det dit hvor man har tenkt seg som vita activa – det dynamiske livet – handler om. Alle vet dette (eller de vil oppdage det snart nok). Alice i Eventyrland møter i et av kapitlene Den røde dronningen som forteller henne at “her må man løpe alt man klarer for å holde seg på det samme sted” — og slik føles de vanlige livsproblemene for de fleste mennesker. Hvis man bare slipper alt man har i hendene, lar oppvasken stå, slutter å jobbe, og så videre, vil det som regel bare gå et par måneder før man står til knes i mannskit.

Vi betrakter det som et minimumskrav for å bli betraktet som selvstendig og ansvarlig voksenperson at man vet disse tingene. Det er vel og bra at man kunne ønsket seg en bedre verden og det ene med det andre, men i mellomtiden har man regninger som må betales og planer som man jobber for å manifestere som materielle realiteter. Selv har jeg to fundamentale etiske spørsmål jeg må ha klare svar på før det blir aktuelt å ta inn noen nye i min sirkel av omgangsvenner: Hvor får du pengene dine fra? er det ene, og hva gjør du med galskapen din? er det andre. Hvis noen del av disse to spørsmålene er “hemmelig” eller uklar blir det ikke aktuelt med noe “mer” enn et upersonlig og forretningsmessig forhold. Hvis noen del av disse to spørsmålene blir besvart med usannheter er imidlertid ikke engang dette noe alternativ. Jeg har nulltoleranse for folk som lyver. Det er ikke interessant om de lyver med vitende og vilje eller om de lyver fordi de tror på eventyr, det blir uansett ikke aktuelt å gjøre forretninger med dem. Ferdig diskutert. Livet er faktisk for kort til å engasjere seg i håpløse prosjekter.

Det er ikke noe innland og utland på nettet, alt handler om språk, så la oss si at jeg vanker litt i noen harde bloggmiljøer som handler med fremmede språk og det som verre er. Fremmedere og fremmedere blir det jo lengre hjemmefra du går. Det å “være norsk” handler først og fremst om språket, men også om noen “kulturelle koder” som det kan ta opptil flere tiår å forstå og tilegne seg hvis man ikke er født og oppvokst i Norge (og selv da finnes det drøye varianser mellom landsdelene). La oss si det er en slags selvsikker følelse av at man forstår samfunnet og menneskene, dette er “hjemme”. Tingene de snakker om i typiske samfunnsdebatter på fjernsynet er ikke ubegripelige. Uansett, det er ikke vanlig å være jævlig hårsår over det man opplever som “mandighet” i Norge. Da kommer komedien øyeblikkelig. Man ler av de som er veldig anstrengte sånn sett. Det betyr ikke i seg selv noe at man er mann. Det blir en “javel og hva så?” greie. Du får ingen privilegier av den grunn, snarere tvert imot. Tradisjonelle kulturelle koder i Norge krever at du viser hva du er, ut over det åpenbare. Alle kan si hva de vil om hva som helst, fantasien er fri, men hva du er kommer til å bli bedømt ut fra hva du gjør, ikke hva du sier.

Uansett, det som skjedde var at noe skrev noe som koker ned til “alle menn er drittsekker” (det er ikke noe poeng i å gå inn i detaljene) og det kom en kommentar av det kverulante slaget, altså noen som på pedantisk og belærende vis gikk inn for å angripet utsagnet “alle menn er drittsekker” som om dette var en skoleklasse i retorikk og ikke bare noen som skrev et frustrert og halvkomisk innlegg om umuligheten av å ha et stabilt samliv med andre mennesker. (Kommentarens ånd var veldig “Lektor Tørrdal” for de som virkelig forstår norske kulturelle koder.) Sånt er jo en spontan komisk gullgruve. Tenk over saken. Hvem er det som ikke vet at alle fingeravtrykk er forskjellige? Ikke engang eneggede tvillinger har like personlighetstrekk. Vi har altså et blogginnlegg som koker ned til “alle menn er drittsekker” som blir besvart med en kommentar som koker ned til “alle menn er forskjellige” — så her kan man trygt si at de snakker forbi hverandre. Påstandene befinner seg ikke innenfor de samme “universer av mening” og det vil følgelig være umulig å finne noen felles plattform for å “diskutere” i noen egentlig forstand. Og det ble det jo heller ikke. Imidlertid var det artig å se på fra en tredje persons perspektiv. Det er forbløffende hvor mye dumt folk sier når de har bestemt seg for å virkelig forsvare en uforsvarlig posisjon. Men sånn blir det når man føler at man har rett.

Femten er ikke noe høyt tall for oss verdensmenn som har hatt opptil flere hundrelapper mellom hendene på èn gang, men det er faktisk sant at femten kuldegrader er en seriøs temperatur som forlanger å bli tatt alvorlig. Følgelig blir det både lue, skjerf og hele menasjeriet for å komme seg til butikken og kjøpe dagsferskt brød. For det må man jo ha, hvis dette alternativet foreligger. Selv om den tradisjonelle jula mi består i å sitte borti en krok og knurre mens jeg gnager på noen ukegamle brødskalker. Ganske antisosialt, men kos er kos.

Seriøst, de mildt sagt overdrevne julefeiringene vi typisk avholder i “de vestlige samfunnene” har noe manisk-depressivt over seg. Hva faen er greia? Vi behøver ikke mye fantasi for å se for oss at lysfesten man pleide å ha midtvinters var svære saker på en tid da man ikke hadde elektrisk gatebelysning og kjøpesentre, så selve prinsippet med å ha en stor fest på denne tiden er fornuftig nok, det er bare det at alt er helt annerledes nå. Mest annerledes av alt er internettet og mulighetene for pseudo-sosialisering som dette bringer med seg.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Toppen av ironi er når folk starter en egen forening for de usosiale, eller rettere sagt de som ikke hæler å forholde seg til “jula” med alt sitt innhold, de vil heller forholde seg til ting som skjer i metaverset, hvilket i praksis – ved dette tidspunkt – representerer den gamle idèen med samfunnshus og andre sosiale forsamlingslokaler, bare på nett (slik at man trenger ikke å pynte seg, eller engang kle på seg). Man skal være ganske sær hvis man ikke klarer å finne noen interessegruppe som passer for seg på nettet. Det med “foreningen for de usosiale” er ikke kødd engang, dette finnes faktisk, og ikke bare i èn versjon, det virker som om det er så mange usosiale der ute at man må lure på hvem de sosiale egentlig er når alle later til å være drit lei av hele opplegget rundt jula, ihvertfall er dette hva de sier.

Jeg var en tur på Europris forrige uke. Det er der de selger den kaffen jeg liker (Löfbergs Lila, hele espressobønner for å male selv) og mens jeg var der fikk jeg øye på noe de kalte kosesokker som lignet på noe man kan trives med på gulvkalde vinterdager, men de hadde dem bare i damestørrelser (ikke over 41). Så … hvorfor? Eller rettere sagt, hvorfor ikke? Finnes det ikke at marked for varme sokker blant de som bruker store sko? Jeg skjønner naturligvis at ekte menn ikke koser, slik at de blir usikre på sin egen kjønnsidentitet når de må kjøpe noe som har “kos” i navnet sitt, så de måtte ha kalt dem for eksempel villmarkens råskinn eller noe sånt, bare få dem i salg for de behøves. Jeg vil ha dem. Det er horribelt å fryse på føttene. Dessuten også ganske dumt, når det finnes varme klesartikler man kan bruke.