År: 2025

Fordi jeg har noen fysiske lidelser får jeg morfintabletter på resept. Nok til at jeg kan ta dem hver dag hvis jeg vil, men det vil jeg ikke. Da blir man jo avhengig av faenskapen. Det er bedre å ta enkelte morfinistiske dager innimellom og så heller bare stå han av til normalt. Dermed får greia karakter av en rusopplevelse som kommer til avveksling fra det vanlige, og jeg kan ta fem-seks tabletter i løpet av dagen i stedet for en om morgenen og en om kvelden. Man blir ganske susete av å ha morfinistisk dag, men jeg liker det på denne måten. Det kler meg. Imidlertid ville det kle meg mindre å bli en sutrete narkoman som ikke klarer å leve uten medisinen — noe som sannsynligvis ville inntreffe før måneden var slutt hvis jeg tok disse pillene hver dag. Opiater er jo opiater. Det er skumle saker.

Det må være omtrent en måned siden sist jeg drakk alkohol slik at hvis vi ikke regner med morgenkaffen så er jeg hva de i rusmiljøene kaller en nykterist. Altså en person som ikke ruser seg. Hvorfor? Det er enkelt. Jeg liker det ikke. Eller skal vi heller si at jeg liker det en gang innimellom, men ikke på noen vanemessig basis. Jeg er ingen “helsefanatiker” men passer likevel på å ikke henfalle til giftstoffer verken på den ene eller den andre måten. Ta for eksempel sukker. Alle vet at sukker er dødelig farlig men de spiser det likevel. Jeg også, men bare i ganske små mengder, typisk som krydder eller smaksforsterker i visse matretter, slik at en kilo sukker holder i to-tre år for meg. Jeg bruker mer salt enn sukker, målt i ren vekt, og jeg har liten toleranse for sånne som “må” ha sukker opptil flere ganger daglig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg synes det begynner å bli mer oppmerksomhet rundt temaet ultraprosessert mat også, førti år etter at jeg begynte å mase om saken. På 80-tallet må folk ha syntes at jeg var en slitsom type med alle disse vrange idèene mine om hva man kan og ikke kan spise, men nå i dag er det ganske vanlig å danne bevissthet rundt saken. Det er akkurat som om folk har begynt å forstå at matvareindustrien ikke vil dem vel. Dette er ikke det samme som at de har onde hensikter heller, saken er mer at de driter i andre mennesker, de skal bare tjene penger. En ganske vanlig innstilling i et nihilistisk samfunn som det postmoderne Norge. Alt skal måles – gjerne i penger – og utredes på matematisk vis. Individer anerkjennes bare som økonomiske enheter innenfor en statistisk mekanikk. Dette kalles nekropolitikk og i denne matrisen er “personligheten” bare et unyttig vedheng til mennesket som målbar byråkratisk enhet. Du vet. En forstyrrelse. Et avvik fra det programmet som myndighetene har bestemt for den kategorien av befolkning som man tilhører.

Til sist en munter melodi om møkkete rusopplevelser i byens bakgater.

Hvor mange bruker Wikipedia? Det blir jo stadig mindre aktuelt å bruke Google, fordi de har KI og jeg liker ikke KI. Greia er ikke tillitsvekkende. Jeg kommer aldri til å bruke KI og jeg vil ikke ha noe å gjøre med folk som bruker det heller. Det er som med kokain. Jeg har ingen omgang med kokainister. Jeg liker det ikke. Sånn er det bare. Jeg er svært fordomsfull, men det har jeg jo lov til å være. Ingen har noen plikt til å omgås med typer de ikke liker, så lenge de ellers lar folk være i fred med særhetene sine. Slik sett er det samme for meg om folk bruker kokain eller KI. Det er jo ikke mitt problem. De kan gjøre som de vil med sine egne liv — og det gjør de da også. Vet noen om et navn for sånne som sitter og stirrer på telefonen sin støtt og stadig? Jeg leter etter en nedsettende betegnelse. Et skjellsord. Idiot er ikke spesifikt nok. Det må være noe saftig og kraftig, som dessuten handler om ukritisk dyrkelse av disse nymotens teknologiske gudsmaktene som suger livslysten ut av folk.

Som alle vet kommer ordet lørdag fra det gammelnorske “laugardag” som betyr den dagen man vasker seg. Du vet. De var svært renslige den gangen og vasket seg hver lørdag enten det var nødvendig eller ikke. Er dette fortsatt vanlig skikk og bruk blant folk? Jeg vet ikke, men jeg vet at på engelsk heter det saturday. Saturns dag. Sabado på spansk, Samstag på tysk og Samedi på fransk. Dette visste jeg fra før fordi jeg er en satans nerd og det er typisk sånt som nerder vet, men om jeg ikke hadde visst det så kunne jeg ha søkt opp saken på nettet. Hvem er interessert i sånt? Selv søker jeg på ord og tingenes navn sikkert minst 10-20 ganger hver dag. Dette er nødvendig for å vedlikeholde informasjonsdisiplinen. Man er jo evneveik. Hodet har mange hull og ting bare forsvinner. Jeg stoler aldri på at jeg virkelig vet det jeg vet, uansett hvor sikker jeg “føler meg”. Sånn er det jo. Bare idioter stoler på “det de vet” mens intelligente mennesker dobbeltsjekker alt. Du kan kalle det fundamentalistisk kildekritikk og det er en vane som man kan legge til seg eller ikke.

Teknisk sett er man vel ikke en løgner hvis man ikke vet at man lyver. Vi må bruke et annet ord. Idiot dekker det meste slik at dette blir for lite spesifikt. Skvaldrekopp? Sladrehank? Jåssemåse? Det bør finnes et eget ord for sånne som bare prater ivei uten å kvalitetssikre informasjonen sin. Sånne som har veldig sterk tro er noen jævla psykopater. Hvordan går det an å bli sånn? Herregud. Du må jo alltid anta at du tar feil, eller i det minste at du er mangelfullt informert. Det virker veldig naivt å tro at man noensinne kan “ha rett” men det er ikke desto mindre svært alminnelig. Folk vasker seg ikke ofte nok mellom ørene. Det hjelper ikke uansett hvor mye du skurer og skrubber den stakkars kroppen hvis du ikke også har god mental hygiene. Tankene blir jo skitne når man bruker hodet. Alle vet det. Akkurat som fingrene blir møkkete når man bruker dem til å grave i jorda. Det burde være åpenbart, selvinnlysende og causa sui. Saken er at hvis man ikke vasker hjernen sin ofte nok vil man ganske raskt danne preferansestrukturer, det vil si at man begynner å gå etter sånt som man “liker” heller enn det som er korrekt. Den møkkete hjernen dekkes av størknet slim som så krakkelerer og danner kløfter og spor som tenkningen renner gjennom på sin vei mot munnen. Det er ganske avskyelig.

Baron Samedi – “lørdagens herre” – er en klassisk karakter fra voodoo, altså karibisk folketro, som mer eller mindre tilsvarer romernes gamle skikkelse Saturn, som senere ble navnet på en planet. Baronen er også kjent som sjefen over liv og død, eller altså en slags mellomleder i distribusjonskjeden for kosmisk energi om du vil. Det er jo lørdagens herre folk feirer når de går på byen og den typen ting, enten de er klar over dette eller ikke. Du vet. En kaosenergi. Noe som først virker oppløsende og siden samlende på de ville kattene vi kaller tanker og som det er nesten umulig å gjete uten at vi bringer offer til Baron Samedi, som regel i form av alkohol. Å drikke seg fra sans og samling tilsvarer omtrent det samme som å defragmentere computeren. Du vet. Å skru den av og på igjen, for å kvitte seg med “cookies” og annet rusk og rask som den har samlet opp gjennom uka. Folk skrubber hjernen sin med alkohol fordi dette renser ut slagget fra alle de rynkete runkekrokene og fjasete fleskeknokene som samler seg opp inni knotten og gjør deg toskete. Sånn er det med den saken. Vi er jo bare mennesker, også kjent som evneveike apekatter. Det er fort gjort å glemme at man bare er en uvitende fjott. Dette skjer med folk. Plutselig tror de at de har gudekrefter slik at de vet alle ting og at alt de ser er virkeligheten. Dette er komisk men det er også tragisk. Finnes det noe mer patetisk enn sånne som er “sikre i sin sak”? Jeg tror ikke det. Den eneste som aldri lyver er døden, men man bør ikke ha noe hastverk med akkurat den avtalen. I mellomtiden er jo Baron Samedi sendebudet som døden bruker for å kommunisere med de levende.

Vi avslutter med en trivelig liten sang til ære for lørdagens ånd.

Som alle vet har det vært en informasjonsrevolusjon ganske nylig. Jeg snakker om internett. For tiden pågår det greier som – muligens – handler om å ta nettet videre fra sin nåværende form til en foreløpig ukjent iterasjon som tenkes å være styrt av kunstig intelligens. Ihvertfall er det mange som har satset mye penger på at “noe slikt” kommer til å skje. Nettet er fortsatt veldig ungt – la oss si tredve år gammelt for å ha et rundt tall – men det er gammelt nok til at det finnes et antall – mange millioner – voksne mennesker som ikke kan huske en verden uten internett. Selv er jeg litt sånn halvt om halvt i slik forstand. Jeg var allerede ganske flink til å spore opp informasjon jeg søkte før nettet kom, så jeg har så vidt jeg selv er i stand til å bedømme ikke blitt “dummere” av at slikt har blitt enklere. Det er jo neppe noen nå i dag som bruker noe annet enn nettet når de skal lete etter informasjon om en sak, er det vel? Jeg tviler på det.

Slå det opp i leksikon var den gamle metoden som jeg ble trent opp til. Du vet. Gå på biblioteket. Der vil du finne stoff. Dette “sitter i ryggmargen” min så jeg tenker på nettet mer som et maskinbasert bibliotek enn som en greie i seg selv. Hvis nettet forsvant ville jeg ikke bli stående og klø meg i hodet. Jeg vet hva jeg skal gjøre. Sånn er det for alle av min generasjon, men jeg vet ærlig talt ikke hvordan det er for de som har vokst opp med nettet som den dominante kilden til all slags informasjon. Jeg kan fantasere og gjette om saken, men jeg vet ikke hvordan det oppleves. Betyr det noe? Det er uråd å si. Nettet har sannsynligvis kommet for å bli — og med mindre det blir atomkrig eller noe sånt vil det jo fortsatt være et internett selv om adkomsten kan bli redusert av forskjellige årsaker, si for eksempel hvis det skjer dramatiske økonomiske samfunnsendringer sånn at folk ikke har råd til å ha nett hjemme, eller hvis det blir fylt med så mye søppel, konflikt, kunstig intelligens og dårlig informasjon at folk ikke gidder. Sånt er jo ikke umulig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvorom allting er, den forrige store informasjonsrevolusjonen var da massemedia ble oppfunnet på 1400-tallet, altså i praksis at bøker, pamfletter og trykksaker ble så billig og vanlig at idèer spredte seg lynhurtig over store avstander — og enda viktigere, uten å bli “gjenfortalt” på en måte som fordreide og forandret den opprinnelige teksten. Originalvaren ble gjort tilgjengelig for “massene”. Før dette skjedde var bøker en typisk luksusvare som kostet oppimot en årslønn for det vi kaller “vanlige folk” — slik at når noe står skrevet så er – eller var – dette en svært alvorlig sak, frem til alle kunne lese og skrive. Siden den gangen har vi fått en situasjon hvor “alle” kan lese og skrive, med den åpenbare følge at mesteparten av alt som har blitt skrevet de seneste par hundre årene er bare tøys og vås. “Det står skrevet i denne boken” er ikke lenger et argument som i seg selv har noen autoritet. Hvem som helst kan jo skrive hva som helst, noe de også gjør. Vi har vent oss til denne tilstanden og det er vanskelig for moderne mennesker å forstå middelalderens ærefrykt for skriften. Det er ikke magisk lenger. Det er noe dagligdags. Riktignok finnes det fortsatt noe fetisjering av visse gamle tekster, men de fleste intelligente mennesker forstår at noen grader av sunn skepsis er bra for den mentale helsa.

I året 1487 ble det utgitt en bok som het Malleus Maleficarum. Trollhammeren. Noen kaller verket Heksehammeren på grunn av verkets typiske anvendelse, men Trollhammeren er en bedre oversettelse av det opprinnelige latinske navnet. Du kan lese mer om saken på nettet om dette er ønskelig, men her skal vi bare bruke det som et eksempel på hva som fulgte i kjølvannet av den forrige store informasjonsrevolusjonen, nemlig paranoide tvangsforstyrrelser i forhold til at “det finnes en hemmelig konspirasjon av ondskap” og Trollhammeren forteller deg hvordan opplegget funker, hva du skal se etter for å oppdage trolldom, hvordan du skal forholde deg til de som praktiserer denslags, og den typen ting. Det neste som skjedde var jo de såkalte hekseprosessene i Europa. Alle har hørt om greia. Vi kan betrakte det som en slags tidlig reaksjon på den nye informasjonssituasjonen. Deretter kan vi spørre om vi kan observere en lignende tendens nå i dag, etter at internettet åpnet opp en helt ny kilde til massedistribusjon av idèer. Finnes det paranoide reaksjoner der ute? Vi behøver ikke å komme med noe svar, men vi bør tygge litt på spørsmålet. Folk er jo redde. Frykten styrer de fleste selv om de ikke vil innrømme det. På sosiale medier appelleres det til folks angst for både det ene og det andre. De føler seg truet av den nye tidens “hekseri” og ser derfor etter tegn på om noen har uredelige hensikter og hvem de i så fall er. Det er jo liten grunn til å anta at “folk flest” er særlig mye smartere nå i dag enn de var utover 1500-tallet.

VI avslutter med en artig liten sang som er relevant til saken.

Jeg kan ikke gjøre eksakt rede for når og hvordan jeg utviklet en selvstendig musikksmak — og det tror jeg ikke at noen andre kan heller. Det vokser seg bare til etterhvert. Likevel er det rimelig å se på hva som beveger seg i kulturen mens man er i sin mest formative alder slik sett, som for mitt vedkommende dreier seg om første halvdel av 70-tallet. Norge på den tiden var et helt annet sted. Virkelig. Det handler om informasjon. Det man ikke vet, det vet man jo ikke, og det som i hovedsak var “vinduet mot verden” den gangen var NRK. Du kan si det var ett folk, en kanal. Radioens P2 kom ikke før i 1984 – med prøvesendinger fra 1978 av – og da var jeg allerede voksen, slik jeg oppfattet ting da. Det var ingen særlig tilrettelagte musikkprogrammer på NRK, bortsett fra “norsktoppen”, som ikke akkurat var det hippeste, men det gikk av å lete seg frem til Radio Luxembourg hvis man hadde gunstige mottaksforhold. De sendte “ny popmusikk” som var rettet mot ungdommer, mens NRK hadde – hva skal vi si – en litt annen programprofil.

Mesteparten av alt jeg ble eksponert for i den tidligste fasen handlet derfor om plater og kassetter som sirkulerte ute blant folk. Dette satte sitt preg. Det føles ennå mest “naturlig” for meg å relatere til innspilt musikk på LP, kassett eller CD. Jeg har ikke nå og har heller aldri hatt noen strømmetjeneste, verken på telefonen eller på noe annet vis (med mindre folk regner YouTube på PCen som en strømmetjeneste, men jeg tror ikke det). Dessuten er vel gullalderen for denslags mer eller mindre slutt, etter hva jeg hører, både for musikk, filmer og serier. Det var populært en stund da “alle skulle ha det” men nå er det stadig flere som klager over at formatet er lite tilfredsstillende. Hardkopi er tilbake. De dyptenkte blant oss påstår at dette er fordi folk liker å ha noe å tukle med. Du vet. Materielle gjenstander. De liker både selve tingens fysiske tilstedeværelse og ritualet med å ta innspillingsmediet ut av omslaget og putte det inn i avspilleren, lese i det vedlagte tekstmaterialet, studere kunsten på omslaget og det ene med det andre. Rene selvfølgeligheter for oss som vokste opp med dette, men det er visstnok en “ny oppdagelse” blant den såkalte Generasjon Z. Uansett, for meg personlig foreligger to hovedaspekter av musikksmak: Jeg liker “dansbarhet” – som minimum handler om at man nikker med hodet, tramper takten, klapper seg på låret og den typen ting, altså at det svinger – og jeg liker flinke musikere som gjør greia si.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her er den første låta jeg helt distinkt husker som “et stort musikalsk kick” som jeg digga hemningsløst (teksten fortsetter under):

Musikkjennere kan høre at Ove Thue helt klart har vært litt influert av Steve Marriott og The Small Faces, men groovet i sangen peker jo mer på 60-tallet enn på den typiske hardrocken som sirkulerte rundt 1972-1973 når jeg begynte å lete meg frem til min egen “musikalske identitet” slik sett. Der ble jeg selvsagt også preget av det alle de andre i klassen min på skolen likte, så vi kan nevne for eksempel Deep Purple, Led Zeppelin, Black Sabbath og alt annet som var svært på det tidlige 70-tallet – samlebetegnelsen for denne musikksjangeren er Deep Black Zeppelin – foruten selvsagt alt som kunne assossieres til såkalt glam rock, som var det virkelig hotte i året 1973, med alle de outrerte kostymene og musikk som var både kjapp, hard og allsangvennlig. Altså hele forretningsidèen til de senere heltene i Turboneger, om du vil. Men det som virkelig var yndlingsmelodien min – ikke minst på grunn av artistens uutholdelig sexy stil – var denne temmelig rocka saken (teksten fortsetter under).

Du kan antagelig takke Suzi Quatro for at jeg aldri har sett noen grunn til å stille spørsmål ved “jenter i rocken”. Der ser du jo det som etter datidens mål var ei rype som spiller ræva av det meste, så hva er det å diskutere? Saken er bevist. Uansett, denne fasen satte utvilsom preg på alt jeg liker – og ikke liker – også senere. Jeg er ikke den eneste som hevder at 70-tallet var musikkens storhetstid, like mye på grunn av de tekniske begrensningene på utstyrssiden som musikernes relative dyktighet. Det handler jo til enhver tid om å gjøre det beste man får til med det man har, ikke sant? Senere tider har dessverre blitt litt preget av syndromet vi kaller “bortskjemte barn” i den forstand at det er for enkelt å få til noe som låter tålelig bra fordi det går an å trikse såpass mye i studioet med lydbildet. Ikke desto mindre finnes det fortsatt folk som lager musikk med “formatets begrensninger” i den forstand at de legger vekt på låtskrivermaterialet mer enn på diverse produksjonsforhold. Etter min mening går det an å høre om musikerne mener alvor med kunstuttrykket sitt eller om de er mest interessert i livet som “popstjerne”. Det er mulig dette bare er en illusjon, men det er likevel slik jeg bedømmer ting. Så får andre gjøre hva fanden de vil i sakens anledning. Jeg avslutter med noe svært lite “politisk korrekt”. Alle hatet The Osmonds den gangen – og det meste de laget var jo bare ræva – men denne svingte både da og nå:

Noen har surra bort et Picasso-bilde som er forsikret for 600.000 euro på vei fra Madrid til Granada, hvor det skulle stilles ut i anledning av et eller annet. Naturaleza muerta con guitarra – “stilleben med gitar” – ble laget i 1919 (bildet ovenfor har ikke noe med dette å gjøre, det er bare valgt på grunn av gitaren). Bildet er en guache, bare 13×10 cm stort og tilhører en privat kunstsamler i Madrid. Folka som skulle transportere denne mildt sagt kostbare lasten av Picasso-bilder til Granada stanset for å overnatte tre mil utenfor Granada – så der finnes det et vindu av muligheter – men det blir også sagt at det var noe surr med merking av kolli i forhold til fraktbrevet, så hele greia virker litt klønete, men politiet etterforsker saken, så da så. Flere nyheter kommer sikkert etterhvert. Foreløpig vet ingen noe mer eller annet enn at et grisedyrt kunstverk har blitt borte under transport. Hva kan man si? Ting forsvinner jo bare. Skjer hele tiden.

Noe mindre sensasjonelt – men kanskje likevel mer betydningsfullt – er et tyveri fra St. Fagans Museum of Natural History i Cardiff (Wales) forrige mandag. Et antall uerstattelige gullgjenstander fra bronsealderen forsvant etter et innbrudd og selv om politiet har pågrepet to mistenkte i saken har ikke tyvegodset kommet til rette. Det fryktes at planen har vært å smelte det ned og selge gullet på vekt, ettersom prisen er høy og disse tingene var forholdsvis lettstjålet sånn som de var oppbevart. Det er jo ikke alle som ser noe annet enn et kvantum gull som det går an å rappe når de besøker et museum som har utstilling av ting fra bronsealderen i Wales. Det antas at folk sitter og snakker om “sikkerhetstiltak” nå, men det er jo noe med å lukke stalldøra etter at hesten har rømt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ingenting av dette bør forbause noen. Vi lever jo i en verden hvor alle ting måles i penger, særlig hvilken grad av suksess folk har i livet sitt. Det er en føkkings sykdom. Du vet. Noe som er galt i hodet. Du skal jo ikke sitte og snakke særlig lenge med et hvilket som helst menneskelig individ før de forteller deg at de egentlig hater hele opplegget med mas etter penger og jag etter prestisje, karrière og det ene med det andre. Folk liker seg best på hytta, ved sjøen, på fisketur og den typen ting, men alle må jo jobbe. Alle må skaffe penger. Sånn fungerer det uansett hva man synes om saken. Det er ingen tvil om at menneskeheten har både kunnskap og ressurser til å skape en helt annerledes verden, men vi gjør det likevel ikke, uten at noen kan gjøre rede for hvorfor. Se bare på en sånn type som Putin. Hva fanden er det han driver med? Jeg tror ikke han engang vet svaret selv. Russland har blitt kjørt helt på trynet av det syke maktbegjæret til denne vemmelige lille fjøsnissen. Alle vet dette, men det går åpenbart ikke an å gjøre noe med saken.

Skal vi snakke om Gaza nå? De evneveike sier at det har blitt fred, mens de med mindre blår i øya ikke klarer å se annet enn at de har tatt seg en pause med den verste drapsorgien som noensinne har vært på offentlig utstilling. Herregud. Ting har gått så langt at det å stille ut en davidsstjerne nå betyr omtrent det samme som å stille ut et hakekors. Det betyr i det aller minste at man er komfortabel med å drepe noen mennesker noe av tiden, fordi man synes dette er nødvendig. Du vet. Fordi jødene har vært så plaget gjennom historien, eller noe. Forklaringene varierer. Det er bare sånne typer som synes at det aldri er greit å drepe folk – uansett hvem de er – som har et problem med opplegget. Spiller det noen rolle om de er jøder, muslimer, kristne eller hva har du? Jeg synes ikke det. Drap er drap. Det første bud i samfunnskontrakten er jo at vi må holde fred med hverandre. Det finnes ingen annen måte.

Selv finner jeg tegn til optimisme i sånt som at det fortsatt lages bra musikk. Denne kom for åtte timer siden:

Jeg kom til å tenke på filmen The Hit fra 1984, regissert av Stephen Frears – som har laget flere bra filmer enn jeg gidder å ramse opp (søk på nettet selv) – og med Terence Stamp, John Hurt og Tim Roth i hovedrollene. Handlingen foregår for det meste i Spania og det er en slags mikstur av kammerdrama og road movie. Sånn er det jo. Jeg sluttet ikke å tenke på bra 80-tallsfilmer etter at jeg skrev om saken i går, så det dukket opp både det ene og det andre på minneshorisonten i løpet av kvelden, natten og videre. For eksempel Mona Lisa, en Neil Jordan-film fra 1986 som alle bør se, foruten enda en med Bob Hoskins, fra året 1980, nemlig The Long Good Friday som man trygt kan kalle et hardkokt kriminaldrama. Uansett, saken er at 80-tallet får mye pepper for mange ting – ikke helt ufortjent, må vi vel si – men det var jo ikke bare sorg og jammer heller. Tiåret hadde sine kunstneriske lyspunkter innenfor musikk og film.

Hvem er det som ikke elsker Blade Runner? Da den kom (1982) var den jo mildt sagt forut for sin tid og filmen satte nye standarder for hele science fiction-sjangeren. Jeg vet ikke hvorfor jeg “glemte” den i går, men saken er sannsynligvis at jeg ikke tenker på den som en 80-tallsfilm noe mer enn jeg tenker på 2001: A Space Odyssey som en 60-tallsfilm. Det er liksom noe tidløst over Blade Runner. Dessuten er jo Scarface (1983) en formidabel film som “alle har sett” opptil flere ganger. Vi må også nevne Blood Simple (1984), den første filmen av Coen-brødrene — som derfra og ut laget sitt helt eget filmspråk. Mens vi snakker om episke mesterverk må selvsagt Akira Kurosawa sin produksjon Ran (1985) tas med. Jeg var faktisk på kino og så den da den kom. Det er en lang film men jeg husker den som “ikke lang nok”, i den forstand at jeg hadde ikke lyst til å forlate kinosalen etter at den var slutt. Du vet. Når man bare blir sittende helt til alt er over og de skrur på lyset igjen. Når det kommer en vakt bort til deg og spør om du har sovnet. Akkja. Det var også en film som het noe så sært som Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker fra 1989. Temmelig teatralsk brutalitet kan du si, og det var like før den ble forbudt både her og der, men det er definitivt en film folk bør se. Dessuten må Withnail and I fra 1987 absolutt nevnes. Det samme må Michael Mann sin første film Thief fra 1981.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er mye jeg “ser for meg” og som kunne/burde nevnes — men det er nok nå. Jeg er lei av denne leken.

Rockens kuleste “gitardame” heter Wata og spiller i den japanske power-trioen Boris, som avslutter dette.

Skolemassakren på Sandy Hook Elementary School i Newtown i Connecticut i USA var en skolemassakre 14. desember 2012 der 26 mennesker ble drept: 20 skolebarn og seks ansatte ved skolen. Konspirasjonsteorier rundt skoleskytingen har florert på internett, og mange beskylder myndighetene for å ha iscenesatt massakren for å legitimere nye våpenlover og konfiskering av befolkningens våpen.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om du ikke allerede vet hvem Alex Jones er så er han kort fortalt en slags “mediapersonlighet” som henvender seg til et publikum av gale mennesker som tror på hva som helst, men særlig konspirasjoner. Gjennom tidens løp har han bygd opp et veritabelt imperium av desinformasjon og spekulativ nonsens — men det han først og fremst har blitt rik av er å selge manndomspiller, altså “kosttilskudd” som angivelig skal gjøre deg til en mer maskulin mann. Jeg vet ikke noe mer om dette, men det er visstnok ikke steroider eller hormoner, det skal være såkalt naturlige preparater. Hva kan man si? De som tror på våset til Alex Jones er i stand til å tro på hva som helst, så hvorfor ikke manndomspiller.

Uansett har amerikansk høyesterett nylig bekjentgjort at de ikke kommer til å se på ankesaken hans, så dermed er dommen fra 2022 rettskraftig og han plikter å betale drøyt èn milliard dollar i erstatning til ofre og etterlatte etter Sandy Hook, etter at han gjennom lang tid hevdet at denne massakren aldri skjedde, at det var en operasjon iscenesatt av myndighetene, at de overlevende var betalte skuespillere og det ene med det andre. Foreløpig er det uklart hva slags midler han har, men det er neppe så mye som en milliard. Kanskje “noen hundre” millioner, men jeg aner ikke og det er heller ikke noe jeg interesserer meg stort for. Saken er at nå er han selvsagt ute og gråter i media — i den grad noen vil gi ham taletid. Blant annet var det nylig et intervju med Tucker Carlson som havnet på nettet.

Det virker litt kørka å gå så hardt ut imot fenomenet skolemassakrer gitt hvor følsomt temaet er, men det finnes etter alt å dømme et publikum som seriøst nekter å tro at det går an å bruke våpen til å gjøre onde gjerninger — eller at i den grad sånt skjer så må det være “myndighetene” som går til angrep på “folket” for å ta fra dem friheten. Hva vet jeg? Det er ikke verken enkelt eller fristende å sette seg inn i galskapen, men dette har altså kostet Alex Jones alt han har og vel så det. Det er vanskelig å bli klok på om han bløffer eller om han virkelig tror på sitt eget piss, men det kan man forsåvidt si om alle disse “høyreorienterte” typene. Etter hva jeg hører selger han fortsatt manndomspiller og han er fortsatt like “følsom” – i den forstand at han gråter over sin egen ulykke – når han blir intervjuet av noen fra det samme miljøet. Mannen burde jo vært på sinnssykeasyl spør du meg. Du vet. Et sted hvor han ikke kan gjøre skade på verken seg selv eller andre, men dette ville på den annen side vært det samme som å gi ham rett: Myndighetene er ute etter ham.

Vi avslutter med en munter melodi i sjangeren thrash metal.

Det finnes en kis som heter Peter Thiel. Han er sjef for et selskap kalt Palantir. De driver med overvåkning og kontroll av digitale og andre systemer — opp til og inkludert kunsten å avverge kriminalitet på forhånd, ofte før de kriminelle selv vet hva de har tenkt å gjøre. Kunstig superintelligens oppdager alle slike tilløp til opprør og ulydighet og slår raskt ned på de som planlegger forbrytelser med de for situasjonen passende våpen. I verste fall dødbringende ildkraft. Såpass må det jo være for at de lovlydige skal føle seg trygge og påpasset av en mektig og kompetent venn.

Nylig har det vært noen skriverier om Peter Thiel. Han søker etter Antikrist, i den forstand at han prøver å avdekke hvem dette kan være i dagens verden. Så langt har han konkludert med at det må være en ludditt – altså en person som er motstander av teknologiske fremskritt og endringer – og han har nevnt navnet Greta Thunberg som en mulig kandidat. Dette er komisk på mange slags vis samtidig. For meg ser det ut som plottet i filmen Angel Heart, hvor djevelen hyrer en privatdetektiv for å finne en person som til sist viser seg å være nettopp denne privatdetektiven selv, som reagerer med et så sterkt nervøst sammenbrudd som er å forvente når man får slike nyheter. Så slutter filmen.

Da Angel Heart kom i 1987 var det mange som havnet i noen slags paranoid konspiratorisk psykose etter å ha sett den, som for sånne forherdede jævler som meg var minst like interessant som selve filmen. Hva er det som skjer med dem? Jeg husker ennå hvordan folk snakket om “tegn” på at nå kommer han selveste Antikrist snart og tar dem. Huttetu. Som vanlig skjedde det ingenting. Det var jo ikke første gang – og ble heller ikke siste – at folk mistet det lille vettet de hadde fordi de er dødelig redde for “hva som skal skje med dem” når dommedag kommer og det blæser i basuner. Herregud. Og sånt skal kalles voksne mennesker som fortjener alminnelig respekt? Glem det. Blir ikke aktuelt. Dette er for fanden evneveike bavianer. Det kommer bare ikke på tale å behandle dem som tilregnelige mennesker. De har jo allerede vist at de er fette sinnssyke. Når noen viser deg hvem de er bør du helst tro på dem den første gangen.

Uansett, Peter Thiel identifiserer seg som “kristen” – men ikke veldig sånn – så det blir å anta at han tror på dette vrøvlet på noe slags nivå, selv om han jkke “tror veldig” på den kristne religionens essens og budskap. Følgelig mener han noe med å snakke om Antikrist, selv om det er vanskelig å bli klok på eksakt hva. Greta Thunberg? Herregud. Men han sier jo at det “må” være noen som er tilknyttet miljø og klimabevegelsen, selv om han også er åpen for at Antikrist kan bety noe annet enn en person. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si om dette, men vi kan vel begynne med å slå fast at det ikke har noe å si for folks intelligens at de har idiotisk mye penger. De kan – som vi ser – likevel være lallende idioter. Det er helt andre personlige egenskaper som kreves for å legge seg opp en perverst stor formue. Er norske myndigheter på noe slags nivå involvert med Palantir? Kjøper de tjenester derfra? Det er i så fall en åpenbar sikkerhetsrisiko. Sjefen deres er jo sinnssyk. Det samme kan man forresten si om Sam Altman som er sjef for OpenAI – de som driver med ChatGPT – selv om han tilsynelatende ikke er full av religiøse vrangforestillinger. Der er det heller snakk om en kompulsiv trang til å lyve og bløffe. Siste nytt er at OpenAI vil tilrettelegge for en større grad av “personlig involvering” med maskinen deres. ikke minst inkludert muligheten for “erotisk materiale”. Så de har altså konstruert en digital runkemaskin til mange hundre milliarder dollar. Så imponerende. Kanskje de til og med begynner å tjene penger på greia nå.

Siste ord går til Sir Lord Baltimore og en sang fra den andre plata deres i 1971.

Referanseartikkel: NRK.no

Leder Jon Helghein i Stortingets justiskomitè ser få spor av at regjeringen prioriterer bekjempelse av kriminalitet i statsbudsjettet, sies det under et bilde av noe som ser ut som en 15 år gammel skolegutt i artikkelen som er linket ovenfor. Oslos byrådsleder Eirik Lae Solheim sier det er uforståelig. Han er riktignok litt grå i skjegget men han ser ellers ut som en typisk evneveik pyse fra vestkanten. Jeg blir sittende og klø meg i hodet. Hva er det disse småguttene prater om? Hva er det de ikke ser og forstår? Det spiller jo ingen rolle hvor mye penger man kaster etter politiet, eller hvor tungt man bevæpner dem. Kriminalitet i vår postmoderne verden handler om etterspørsel. Nærmere bestemt etter dop, flæsjete luksusprodukter og “farlige opplevelser”. En stortingsrepresentant ble jo tatt for butikktyveri. Tror du det handlet om dårlig råd? Neppe. Folk er hekta på risikoatferd og oppsøker det forbudte for safariformål.

Mer politi og en hardere konfrontasjonslinje vil bare medføre de svenske tilstandene som de mindre begavede politiske kreftene går og mumler om. Herregud. Skjerp dere. Mange husker sikkert affæren med banankokain for et par år siden. Politiet sa den gangen at de ikke trodde det var beregnet på det norske markedet. Jeg tror de tar alvorlig feil. Jeg tror de undervurderer korrupsjonen i dagens Norge til en katastrofal grad — og med “korrupsjon” her mener jeg det ordet egentlig betyr, nemlig fravær av moral. En person er korrumpert når de setter vinning foran plikt. Hvorfor gjør de dette? Fordi hele det jævla samfunnet er gjennomsyret av “amerikanske” holdninger — fra toppen og ned. Dyrkelsen av symboler for luksus og rikdom – altså ikke nødvendigvis tingen i seg selv – eksisterer i konjunksjon med lav tillit til institusjonene og et nesten totalt fravær av alminnelig sosial solidaritet. Istedet har vi fått begrepet konkurranse, basert i en naiv tro på at mennesker er rasjonelle aktører i et “selvregulerende marked”.

Statsministerens ektefelle ble tatt for å snuske med noen aksjer og vi hører stadig om fusk med papirarbeider og ren løgn som retorisk mekanikk i samfunnsdenatten, så hva forventer de? Folk er ikke smarte men de er ikke fullstendig fette idiot heller. Alle kan jo se at det ikke finnes noen moral på samfunnstoppen; bare grådighet, hykleri og viljen til å “gå over lik” for å vinne frem i konkurransen om rikdom og sosial posisjon. Dette bør ikke være vanskelig å forstå. Korrupte foreldre får korrupte barn, uansett hvor streng oppdragelsen ellers måtte være. Uansett hvor mye de på toppen pisker, banker opp og straffer dem de har under seg, så vil de få den typen moralske holdninger som de bør kunne se i trollspeilet. Når ledelsen er korrupt er dette selvsagt hva som vil nedfelle seg på alle nivåer ellers i organisasjonen. Det finnes noe vi kan kalle tillatelsesstrukturer og disse bør ikke være vanskelig å forstå selv om emnet er temmelig abstrakt. Det handler ikke om lover og regler men om “eksempelets makt” i kombinasjon med et “debattklima” som etterspør visse typer etiske holdninger og handlinger. Eller vi kan si at det handler om hva som er normalt, om du vil.

Min egen erfaring fra livet – som er ganske variert og tildels svært eksotisk – antyder at kjeltringer er de eneste ærlige menneskene i det postmoderne norske samfunnet. Alle andre lyver, bløffer, fusker og snusker — uten at dette får noen konsekvenser for dem. Om du er gangster på profesjonelt nivå er det imidlertid livsfarlig å ikke levere i henhold til avtale, gå rundt og prate skit, bløffe og fuske med varer og den typen ting. Miljøet krever jernhard disiplin og tilbyr null tilgivelse for slurv og “feiltagelser”. Litt sånn Fremmedlegionen, kan du si. Hvorfor er sånt tiltrekkende for visse personlighetstyper? Tenk over saken. Det alminnelige borgersamfunnet har ikke engang faste standarder for hva virkeligheten består i. Alle kan se på den politiske debatten og legge merke til at virkelighetsoppfatningen er relativ. Hvis noe ikke behager deg kan du bare vri litt på gangsynet, fortelle deg selv et par løgner og vips så er tilstanden korrigert. Nå er det noen andres feil at verden ikke lever opp til dine fantasier om hvordan ting burde være. Herregud. Det er så evneveikt at jeg får hodepine av det. Hvis disse politiske kyllingene i byråd og justiskomitè ønsker seg bedre moral må de begynne med mannen i speilet. Så lenge de selv bløffer og snusker kan de ikke forvente noe annet fra omverdenen heller.

Som avslutning vender vi som så ofte ellers tilbake til den klassiske hardrocken fra 70-tallet.

Jeg har snakket ganske mye om film — og har vel stort sett sagt det samme hver gang: Det går ikke an å diskutere smak. Det er hva det er. Følgelig er det å si at når noen presenterer en liste over 80-tallets ti beste filmer uten å oppgi hva slags kriterier de har brukt som vurderingsgrunnlag, så velger jeg å tolke dette som de ti filmene fra 80-tallet som denne personen liker best. Jeg behøver ikke å være enig og det er idiotisk å hisse seg opp over at de “tar feil” eller noe sånt, så jeg ender med å ta det som hint eller tips om noe jeg kanskje har glemt, eller aldri fikk med meg. Uansett er det ikke noe dramatisk, bare litt “underholdning” i hverdagen. Jeg har jo uansett min egen mening om saken.

Først og fremst må filmene Blue Velvet (1986) og Angel Heart (1987) være med på listen. Hvis de ikke er det tror jeg ikke listemakeren og jeg bør diskutere film i det hele tatt, men okay. Det går sikkert an å skyve de to nedover plassene som kommer etter tallet ti hvis resten av ensemblet gir mening. Har de tatt med Blow Out (1981)? I så fall kan vi kanskje prate. Og hva med Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd fra 1988? Den må nesten være med, synes jeg. Det må definitivt også den uhyggelige krigsfilmen Gå og se fra 1985. Hva kan jeg engang si? Gå og se. Herregud. Jeg var helt lamslått første gangen jeg så filmen. Det er også nødvendig å få med seg Hellraiser (1987). Den filmen flyttet jo grenser innenfor skrekksjangeren. Dessuten synes jeg Breathless fra 1983 må være med, selv om det “bare” er en remake av Jean Luc Godard sin film ved samme navn fra 1960 (originalen er bedre), fordi den prioriterer stil over innhold på en såpass frekk måte. Tarantino ti år på forskudd, kan du si. En annen severdighet er Repo Man (1984). Videre så er ingen liste over “typiske 80-tallsfilmer” komplett uten den råbarkede 52 Pick-Up fra 1986. Hvis vi runder av ved å ta med thrilleren Manhunter fra 1986 – den første filmen om Dr. Hannibal Lecter – så har vi vel kommet til tallet ti.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tingen med sånne lister er at jeg vil nesten helt sikkert mene noe annet i morgen. Du vet. Huske noe som jeg ikke fikk med meg i dag eller noe sånt. Men det som står ovenfor er ingen dårlig liste. Om alle andre siden vil like disse filmene er ikke noe jeg kan uttale meg om. Alt jeg kan gjøre er å anbefale dem så får folk ta det som de vil. Jeg har ikke tenkt særlig nøye over hvilke filmer som “fortjener” å bli nevnt blant klassikerne fra 80-tallet, bare nevnt noen som jeg kom på uten å anstrenge meg, for eksempel ved å ta for meg 80-tallet år for år og skrive en kladd over alt som virker som det bør være med og siden stryke meg ned til tallet ti. Dette er noe jeg kanskje ville ha gjort hvis noen betalte meg for det, men så lenge jeg bare skriver på flipp og gøy så er det jo ikke så nøye. Det interesseante med “fimsmak” er at vi må opp i et høyt antall før det begynner å bli statistisk interessant. Jeg vedder tøflene mine på at hvis jeg skulle ramset opp hundre filmer fra hele den samlede filmhistorien så ville en typisk filmelsker vært enig i minst halvparten av dem, fordi til tross for hva man kanskje skulle tro så er det ikke laget så jævlig mange eksepsjonelt bra filmer i løpet av de drøyt hundre årene folk har holdt på med å lage film. Mesteparten av alt som er laget er nokså forglemmelige saker. Greit nok der og da, men ikke noe man gidder å se flere ganger — i motsetning til de ti jeg ramset opp ovenfor.

Vi avslutter med litt rølpete “kraftpop” fra hippietiden.