Altfor mye Irland

Det er grunn til å være fornøyd når man har oppdaget en språkfeil, selv om den bare er “delvis”. Du vet. Norsk språk har jo noen sære regler for sammentrekning og særskriving. Det heter etter hva jeg kan finne ut altfor når man snakker om mengder mens hvis man sier alt for så henspiller det på høytidelig offervilje av typen “alt for Norge” (som jeg tror er en fotballsang, eventuelt noe kongen sier). Veldig interessant det der. Det forekommer nesten aldri at jeg lærer noe om norsk, men engelsken min er litt mer flytende — og spansken min er som hva man kan forvente av fem år gamle barn. Omtrent på nivå – eller muligens litt bedre – enn tysken. Jeg har jo strengt tatt aldri bodd i Spania før, bare i Barcelona, som er en såpass internasjonal by at det er enkelt å finne folk som snakker engelsk.

Som alle vet er det nyvalg av president i Irland i morgen, fredag den 24. oktober 2025, hvor det etter alt å dømme står mellom Catherine Connolly og Heather Humphries, mens Jim Gavin blir stående på stemmeseddelen selv om han har trekt seg fra valget. Det virker dermed som om Irland vil få sin første kvinnelige president. Jeg vet ikke hva dette betyr for folk, men det er sikkert noe, for noen, enten de er fornøyde kvinner eller misfornøyde menn. De som bryr seg mest om sånne ting som kompetanse legger imidlertid merke til at begge har lang og bred erfaring fra Irlands politiske liv, så det blir uansett en person som vet hva de driver med. Hvorom allting er, Irland er et litt spesielt land i Europa, i den forstand at de har bakgrunn som en “slavekoloni” for Storbritannia og de er også det eneste moderne land som har lavere folketall i dag enn midt på 1800-tallet. er de imidlertid nyrike, nesten som Norge.

Hva skjer med folk som pleide å være fattige som faen, men så får de plutselig perverst mye penger mellom hendene? Det hender at noen snakker om dette i Norge, men de fleste later som ingenting. Det er ikke bra for miljøet – i den grad noen bryr seg om denslags – men til gjengjeld bevirker det at nordmenn kan “late som” vi ikke har råd til omtrent alt det går an å peke på, mens vi ellers praktiserer en kysk og bluferdig stil, litt som som en femti år gammel jomfru, som kaller på den samme typen respekt man viser noen som har klart å bevare sin hymen intakt i så mange år. Norge ligner ellers på Irland i den forstand at ingen andre land hadde en så høy prosentandel av sin befolkning som utvandret til USA fra midt på 1800-tallet og frem til reglene ble endret i 1924. Før jeg flyttet til Spania vurderte jeg faktisk Irland, men kom til at det er et mye vanskeligere boligmarked der — og dessuten så har de denne jævla greia med høyrekjøring i trafikken akkurat som Storbritannia. Jeg får det til, men jeg liker det dårlig. Det gir ingen mening. Uansett, det er hva det er og i morgen får Irland en kvinnelig president. Vi gratulerer.

 

Av “årsaker” virker det passende å avslutte med litt Turboneger.

Verre enn forventet

Altså, jeg er jo er kinohode, ikke sant. Jeg har sett svært mange filmer og bruker bevisst referanser fra filmens univers i samtaler med andre, enten de forstår hva jeg snakker om eller ikke. Derfor liker jeg Michael Mann bedre enn alle andre klimaforskere. Han opplever sikkert noen anomalier selv også noen ganger, men sånn blir det jo når du deler navn med en berømt filmregissør. Folk kommer til å påpeke det. Etterhvert vil han ha hørt alle vitsene. Hvorom allting er, poenget med å nevne Michael Mann – altså klimaforskeren, ikke filmregissøren – er at han sa i et intervju nylig at ting har blitt mye verre enn forventet i USA etter gjenvalget av Donald Trump. Jeg blir sittende og klø meg i skjegget. Hva forventet folk? Det går selvsagt ikke an – per definisjon – å beregne hva en uberegnelig person kommer til å gjøre, men det finnes ingen grunn til optimisme over å ha en slik evneveik rævklovn i en så viktig maktposisjon — og det har det heller aldri gjort. De visste hva de stemte på. Amerikanerne visste hva de gjorde. Det som skjer nå er overlagt.

Likevel er toppen av komedie den delen av “det skeive miljøet” som stemte for Trump. Herregud. De er selvsagt ute og flagger med buyer’s remorse – “kjøpsanger” – i etterkant av det idiotiske valget sitt, men sånn er jo virkeligheten. Du får ikke typisk flere sjanser. Hva forventet de? Det er vanskelig å forstå hva som foregår når medlemmer av utsatte grupper allierer seg med fascistene. Noe må ha skjedd med gangsynet deres, men hva? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at det er vanskelig å stable på beina noen sympati for transer som stemte på Republikanerne i USA ved forrige valg, uansett hvor mye de gråter og klager på YouTube og andre nettsteder. Ble de ikke advart? Jo, det tror jeg på det mest bestemte at de ble, opptil flere ganger, så hva var det egentlig som skjedde? Hva var det de forventet? Jeg er ikke særlig flink til å fantasere meg inn i andres hode – ihvertfall ikke noe mer enn jeg kan fantasere meg inn i andres kropp – så jeg blir nødt til å bare godta deres ord for hva som skjedde med dem.

Mange hater Demokratene i USA så sterkt at de er villig til å akseptere “hva som helst annet”. Okay. Jeg skjønner hva de snakker om. Demokratene er korrupte avskum som blir betalt – for ikke å si mottar bestikkelser – av store internasjonale selskaper med sin egen agenda. Derfor frister det selvsagt med “noe helt annet” som vil røske litt i rasken og bringe frem et alternativ til den samme gamle korrupsjonen. Men dette gjelder opplagt bare til de får en realistisk forståelse for hva “hva som helst annet” egentlig betyr i praksis. Vi husker selvsagt det gamle ordtaket: Det blir aldri så galt at det ikke kan bli verre. Eller gjør vi det? Jeg får noen ganger en paranoid følelse av at det finnes optimister blant velgerne. Du vet. Sånne som tror at andre vil dem vel. Sånne som ikke skjønner at når noen er vennlige mot dem – ut over vanlig høflighet og sosial smidighet – så er det fordi de planlegger å føkke dem. De er grumere. Eller vi kan også si at du er et byttedyr i en økonomisk jungel som er full av rovdyr. For å skjære gjennom og gjøre historien kort: Du bør stemme på de som ser ut til å for det meste respektere lover og alminnelige spilleregler, skikk og bruk, den typen ting.

 

Vi avrunder med litt dansevennlig teknomusikk (og en genial video).

 

 

Grumere gjør halve jobben

Hvordan skal man oversette det engelske ordet groomer til norsk? Vi snakker jo om seksuell prepping som kan skje på mange ulike vis, ikke minst over nettet og sosiale media hvor det typisk begynner som “kul oppmerksomhet” rettet mot naive og/eller mindreårige individer, i form av “forberedelser” eller eventuelt “grunnarbeid” som grumeren senere kan bygge på for å ta ting videre. Det har jo strengt tatt ikke skjedd noe ulovlig før grenser har blitt krysset, men ting ser jo ikke bra ut når for eksempel en voksen mann avtaler å møte en mindreårig person — så spørsmålet må bli om man skal vente til “noe skjer” eller om man skal gripe inn på ymse vis allerede når de første varselklokkene kimer. Folk er ikke enig om noe som helst når det kommer til slike problemstillinger.

Hvorom allting er, på engelsk – altså i Storbritannia – er stikkordet The Grooming Gangs Scandal for de som ønsker å lese seg opp på sakens bakgrunn, men siste nytt i denne forbindelse er at en rekke av ofrene fra den gangen – de blir ofte kalt “survivors”, de overlevende – har trekt seg fra (enda) en kommisjon som skulle utrede ting, på grunn av at de som ble utpekt til å lede kommisjonen var henholdsvis politifolk og sosialarbeidere — som i denne sammenhengen er en litt “bukk og havresekk” type problem. Mange som har vært utsatt for ymse overgrep forteller jo at selve overgrepet bare er èn type traumatisering de må oppleve. Nesten verre er å ikke bli trodd eller behandlet dårlig på andre måter av de som har ansvar for å håndtere slike saker. Grumeren gjør halve jobben, som overskriften her sier, mens selveste dødsstøtet kommer som regel fra politiet og sosialmyndighetene når de først behandler ofrene insensitivt og klønete og så senere rotter seg sammen om å dekke opp for hverandre og lyve om det etterpå.

Denne greia har surret og gått siden på det føkkings 90-tallet i Storbritannia, men det er rimelig å dra en linje til USA og skandalen med Epstein-materialet og den pågående sammensvergelsen av “konservative” politikere som beskytter sin leder Donald Trump mot det som står om ham – navnet hans dukker visstnok opp mange titalls ganger – i sakspapirene. Mønsteret er jo det samme. Først blir det begått stygge overgrep mot mindreårige, naive, vanskeligstilte og ressurssvake individer. Deretter følger en dekkoperasjon som er designet for å frita de rike og mektige fra ansvar og konsekvenser. Du vet. De viktige menneskene, i motsetning til de mindre viktige ofrene etter overgrepssaker. Jeg har ikke selv noen direkte erfaring med overgrep og seksuell utnyttelse av svake grupper, men alt jeg har hørt om sånt tyder på at ofrene som regel må gjennomgå enda en “overgrepslignende situasjon” når de skal forklare seg og svare på spørsmål fra myndighetene om det som har skjedd. Klisjèen er vel at først blir de voldtatt i direkte forstand, siden blir de voldtatt i overført betydning av prosessen som settes igang hvis de melder saken. Derfor er det mange som velger å ikke si noe. Hvordan dette skal utvikle seg videre er ennå uklart, men Epstein-affæren i USA later til å stå stille fordi det er så mye motstand mot å oppgi navn og stille folk til ansvar for det de har gjort, mens grumergjengene i Storbritannia fortsetter å være politisk dynamitt som de forskjellige sidene av parlamentet kaster mot hverandre, heller enn å fokusere på selve saken.

 

Vi setter punktum der og avrunder med litt aggressiv musikk.

 

Hemmelig gravsted

Den dag i dag finner de – åpenbart – nye gravsteder fra Spanias fascistperiode, også kalt Francotiden 1939-1975. De har en greie gående på nyhetene nå. Det kan se ut som en arkeologisk utgravning, men skjelettene de finner i jorda og tar opp med slik forsiktighet er drapsofre som havnet i en hemmelig massegrav på ukjent sted en eller annen gang i løpet av Francotiden. Andre bilder viser slektninger av savnede individer som har møtt opp for å avgi blodprøve til DNA-testen. De vet ennå ikke hva som skjedde med familiemedlemmene deres for lenge siden. Folk bare forsvant. Fjernsynsreporterne spør hva de fremmøtte tenker. Svaret er som regel at de ønsker svar. De vil vite hvor de hemmelige gravstedene er. De er ofte vel så katolske som i Italia i dette landet og folk får ikke ro før slektningene deres har blitt gravlagt i henhold til den normale skikken. Bare unntaksvis vi ser vi dette gamle såret i Spania, men det er definitivt fortsatt der.

Dagens Spania er et fredelig og moderne land — men bak fasadene og de blide turistbrosjyrene aner vi konturene av en lidelse som er vanskelig å forstå. Mange har blitt funnet mens andre fortsatt er “savnet og antatt myrdet under Franco”. Dette er ikke noe folk snakker mye om, og ihvertfall ikke med utlendinger. Jeg har selv ved noen anledninger sagt at en av de tingene man aldri må gjøre i Spania er å ta initiativ til en samtale om borgerkrigen og tiden som fulgte, fordi det er uråd å forutsi hva slags retning dette vil ta. Nesten alle har jo slektninger på “begge sider” og liten lyst til å dele historiene med andre enn sine nærmeste — men av og til fremkommer det altså i fjernsynsnyhetene at noen har funnet enda en av de mange massegravene som er spredt utover hele Spania. De viste et kart med punkter plottet inn og der kan man jo se og selv tenke seg om. Alt vi har i Norge er den onde historien om “krigsoppgjøret” og de lange skyggene derfra, mens her er det fortsatt mange åpne saker fra den gangen og tiårene som fulgte. Når tar dette slutt? Det er uråd å si. Men det ser ikke klokt ut å innta noen mening om denne delen av Spanias historie. Jeg bare ser det jeg ser.

 

Det er ikke noe annet enn svartmetall som kan dekke denne kategorien av mening.

 

10 ulike personlighetstyper

Som alle vet finnes det 10 ulike personlighetstyper. Det er de som forstår binære tall og de som ikke forstår dem. Og hvis du ikke synes det var morsomt har du ingen sans for humor — eventuelt så er du en av de andre. De som ikke forstår det binære tallsystemet. Søk etter greia på nettet. Det vil komme til deg etterhvert.

Det er mye nød og sorg i verden. Hva kan jeg gjøre med dette? Fint lite i forhold til det store bildet, men jeg kan i det aller minste “oppføre meg som folk” der jeg er. Det er jo noe. Saken er at jeg skriver som en kødd, uten å ta hensyn til folks følsomme natur uansett hvilken retning sårbarheten deres strekker seg i, men når jeg er ute blant folk er jeg veldig høflig og korrekt. Er dette en selvmotsigelse? Jeg synes ikke det. Litteratur og virkelighet er jo to forskjellige ting.

Hva slags ting er interessant å lese? Selv foretrekker jeg sånt som er edgy men jeg liker ikke sjofelheter. Du vet. Angrep på “utsatte grupper” i befolkningen og den typen ting. Det er slitsomt å forholde seg til kjepphester fordi temaet blir liksom oppbrukt så å si øyeblikkelig, men jeg har ikke noe imot troper, det vil si litterære mønster, tema eller motiv som i essens ligner på en fordom, og som visse forfattere bruker tildels ganske kraftig. I sjangerlitteraturen er det dessuten nødvendig, si for eksempel i kriminalromaner, hvor det finnes gud-vet-hvor-mange “politietterforskere med mislykket privatliv” som ikke desto mindre er jævlig dyktige i jobben. Det er en typisk trope som er mer regelen enn unntaket.

For tiden prøver jeg å lese meg gjennom de samlede verkene til Maksim Gorkij, som er en av mange berømte russere fra sånn omtrent den tiden da ting var på sitt mest revolusjonære der borte. Sosialrealisme som litterær sjanger er etter sigende oppfunnet av Gorkij (1868-1936) men dette var han neppe klar over selv. Skrivestilen hans føles “moderne” og temavalgene hans er – som sjangeren sosialrealisme påbyr – preget av “vanlige mennesker med sine vanlige liv” som helt klart har potensiale for å være et kjedelig tema, men det reddes av en nokså tørrvittig sarkasme som ofte oppleves som omtrent det samme som jeg selv ville ha sagt om saken. Derfor er det morsomt å lese verkene til en mann som befinner seg langt unna både i tidsdimensjonen og geografien men som likevel har et veldig forståelig språk. Han er ikke imponert over menneskenes klokskap, men han er ikke “dømmende” heller. Han bare skildrer.

 

Som avslutning en tematisk relevant låt innenfor sjangeren “kunstrock”.

 

Fordi jeg bruker TO paraplyer

Hva skal man gjøre når det regner? Et klassisk problem med mange løsninger. Det enkleste er å bare søke ly og vente til regnet gir seg, men hvis man er nødt til å bevege seg må man finne på noe annet. Det er her menneskets oppfinnsomhet kommer inn i bildet. Hva går an? Jeg befinner meg hjemme og må for eksempel komme meg på jobb, eller kanskje til en avtale, eller i butikken. Hva som helst. Poenget er at jeg ikke ønsker å bli våt. Hva gjør jeg? Vel, det finnes både regntøy og paraply. Jeg har midler. Bor du i byen er det mest aktuelt med paraply, men som alle vet funker det dårlig i skogen. Alt til sin bruk. Jeg har èn paraply stående i sitt paraplystativ ved utgangsdøren der jeg bor og en annen paraply i bilen, hvor jeg også har en “regnponcho” fra Biltema sammen med refleksvesten, i tilfelle nødstilfelle kombinert med ruskevær. Du vet. En ulykke kommer jo sjelden alene. Vær beredt, som speiderne visstnok sier.

Livet er fullt av bryderi og uhell. Alle vet dette. Er det ikke det ene så er det noe annet. På denne måten har de fleste rike mengder med variert “tidsfordriv”. Du slipper liksom ikke opp for ting som behøver å bli gjort. Ihvertfall er det mitt inntrykk at folk typisk mister motivasjonen lenge før de går tom for arbeid. Kanskje noen andre har lagt merke til noe annet, men for meg ser det ut som at hvor jeg enn snur meg så kan jeg observere folk som prøver “å gjøre livet enklere” enten via de samme gamle løsningene eller gjennom nye og snedige påfunn. Det virker som folk assosierer begrepet smart med ting som sparer arbeidsoppgaver, kutter i tidsforbruket, gjør produktene billigere, og den typen ting. Sånn er verden. Alle har lyst til å befinne seg på den smarte siden av det som foregår. Dette er forutsigbart. Hvis du observerer noen som har et problem og du tilbyr dem en smart løsning vil de sannsynligvis være interessert i å snakke om saken. Dette er en av de fundamentale markedskreftene. Folk vil betale for ting som forenkler livet deres.

Forfengelighet er sannsynligvis knyttet til seksualdriften, som i sin tur og orden er en biologisk mekanisme det er ekstremt vanskelig å styre med viljen. Nesten alle er “svake” på dette området. Du vet. Lette å friste og forføre med komplimenter og sjarm. Ros og kos er hva folk typisk vil ha. Noen er selvsagt mer sofistikerte enn andre, slik at de krever avansert ros og kos, men det fundamentale prinsippet forblir det samme. Gi folk noe de vil ha så blir de straks mer medgjørlige. Til og med knøttsmå barn reagerer på denne måten. Ville dyr reagerer på denne måten. Jeg mener, sånn er jo biologien. Alle vet dette. Bestikkelser fungerer. Søte ord og “vennlighet” hjelper. Transaksjonsatferd finnes både hos mennesker og hos kråker. Grunnlaget for studier av markedsføring er de forutsigbare biologiske mekanismene. Psykologien kommer først senere. Under de mange påvokste løkskallene av assorterte personlighetstrekk er jo også mennesket et dyr, som er nødt til å adlyde biologiens mange påbud. Visse ting  vi ha. Imidlertid lar det seg diskutere hvordan vi vil ha dem servert. De forhandlingere foregår på psykologiske premisser; basert i sekundære idèer om “hvem vi er” og hva dette betyr for vår subjektive opplevelse av identitet, stil og preferanser. Du vet. Mønsteret av individuelle nykker.

I den frie viljens univers kan hvem som helst tro på hva som helst. Ingen kan stanse deg — før “selve virkeligheten” viser deg hva som er rett og galt. Vi kaller det idiotfeil når det ender med at man får vondt noe sted. Det er liksom litt for mye. Det skal gå an å oppdage hva som er i ferd med å skje på et tidligere stadium, slik at når ting ender i smerte og gråt har man sannsynligvis oversett en advarsel man burde ha lagt merke til. Det må tas med at jeg mener ikke bare mekanisk smertefølelse nå. Psykologien er også en del av bildet. Det er jo “vondt” hvis man for eksempel kåler til noe sånn at det blir jævlig dyrt — eller hvis et opplegg man tror på ender i ydmykelse, latterliggjøring og “tap av ansikt”. Hårsårhet er noe varierende fra individ til individ, men nesten alle har varierende grader av forfengelighet i personlighetsregisteret sitt. Folk liker ikke når det oppstår forstyrrelser i mønsteret. I verste fall kan de reagere eksplosivt og voldelig. Følelsen av å ha blitt snytt, lurt og misbrukt kan jo være vanskelig å deale med. Det er best hvis det er noen annens skyld, men likevel er de fleste ikke-psykopater belemret med en viss grad av “indre anklageadvokat” som går løs p娔selvfølelsen” når sånt skjer, særlig hvis det er snakk om noen romantiske affærer — men også når det er snakk om noe man har trodd veldig på og som har virket “smart” helt til man plutselig finner ut at dette er jo faen meg livsfarlig, eller noe sånt. Slankepiller, krem mot rynker i ansiktet, stoffer som gjør tennene hvitere og håret blankere. Det er en lang liste. Husholdningsprodukter og vaskemidler, “ugressfjerner” og magiske tekstiler. Det er ikke noe poeng å fortsette oppramsingen. Den postmoderne livsstilen er full av kommersielle produkter som appellerer til vår indre trang til å spare arbeid og forenkle livet.

 

Jeg tenker at vi avslutter der — med litt “religiøs tungrock” fra bandet OM.

 

 

Når oppstår identiteten?

Så, jeg identifiserer meg som en sigarettrøyker, selv om det sjelden blir mer enn to om dagen. Altså ingen fanatiker som bare  røyke støtt og stadig, mer en sånn som stikker ut på patioen og tar to-tre trekk før jeg slukker den igjen. Hva er greia? Sannsynligvis er dette alt som skal til for å få et “nikotinkick” så det har noe narkomant over seg. Preferansen er også temmelig spesifikk: Jeg røyker bare Gitanes uten filter. Altså ekte sigaretter, ikke noe nymotens fjas. Kan jeg ikke få disse så kan det være det samme. Jeg er ikke  narkoman.

Jeg begynte å røyke i året 1976. Den gangen var det Prince som var greia. Lang historie. Jeg kjenner mange som har sluttet å røyke – nå er de “totalister” – men før dette skjedde var de vesentlig mye mer narkomane med greia enn hva jeg noensinne har vært. Hvorfor er det slik? Jeg har aldri forstått sånne som får “nerver” av å ikke røyke mange timer i strekk, sånn at når de endelig får en halv sjanse så kaster de seg over den som glupske villdyr. Deres eneste måte å slutte med dette er å kutte helt, slå kontra og bli skikkelig anti. Det virker som om de ikke har noen innstillinger mellom absolutt ikke noe og “to pakker om dagen” — men når det først skal være så dramatisk så er jeg definitivt enig med dem i at ingenting er å foretrekke fremfor en narkoman uvane hinsides deres viljeskontroll.

Uansett, jeg mente egentlig å snakke om noe helt annet, nemlig rockeorkesteret Motörhead. Jeg oppdaget dem i 1979, et år da de ga ut to LPer (Overkill og Bomber), og siden har jeg vært på konsert med dem sikkert minst tyve ganger, men jeg har aldri oppfattet dem som et heavy metal band. Det har ikke de selv heller — noe de har vært veldig tydelige på helt siden de startet. De identifiserte seg som “no nonsense rock’n’roll” på høyoktan og med gasspedalen i bånn, og hadde aldri særlig sansen for den mye mer dramatiske og teatrale sjangeren heavy metal. Likevel er det mange som teller dem sammen med band som Judas Priest – veldig heavy metal – og Iron Maiden, som “første generasjon” på 80-tallet, uten å ta noe hensyn til hva bandet selv mener om den saken. Dette er litt interessant. Jeg mener, hvem er det som bestemmer hva slags identitet du skal ha? Har frie individer eksklusiv selvbestemmelsesrett i slike spørsmål eller blir saken avgjort i noen slags dialog med omgivelsene og de andre folka i livet ditt?

Det er mange som driver med “reaksjonsvideoer” på YouTube og det er variabelt hvor mange klikk de får – jeg tror man typisk må ha tall i størrelsesorden hundre tusen og mer før det blir penger av det – men noen har åpenbart klart å finne en nisje i markedet, som for eksempel “sanglærer reagerer til rockevideo” og den typen ting. Hva skal man si? Jeg klikket på en sånn som tok for seg Motörhead – det skal være umlaut over O nummer to i navnet – og sangen Ace of Spades, som vel må være deres største hit gjennom alle år (den kom i 1980). Det er jo noe med en veldig borgerlig utseende dame – som også (angivelig) er sanglærer – som skal ta for seg noe sånt for første gang. Det var fristende å skrive noe i feltet for kommentarer. Du vet. Motörhead har jo gitt ut mye som er mer musikalsk spennede enn Ace of Spades. Men jeg lot være å kommentere. Som regel blir det slik. Hva er poenget med å si noe? Det er litt irriterende at “alle” snakker om Motörhead som et metallband, men ikke verre enn at jeg klarer å leve med det. Spiller det noen rolle? Det spørs vel hvor presis man ønsker å være, men det handler også om hvor definisjonsmakten ligger. Skylder vi å respektere folks eget valg av image og identitet eller kan vi bare overstyre dem og gi dem et navn som vi velger?

 

Det må selvsagt bli opp til Motörhead å avrunde dette.

Det gastronomisk korrekte

Jeg vet ikke hvor mye flambering som foregår ute blant folk, men det er jo et viktig ledd i for eksempel tillagingen av en gastronomisk korrekt pepperstek — hvor poenget er å brenne vekk alkoholen lynhurtig mens du samtidig tilfører sausen et hint av røyksmak. At det siden ser flæsjete ut når de gjør det ved bordet er verken her eller der. Selv liker jeg ikke når de blander sammen matlaging og “showmanship” men andre kan jo ha andre oppfatninger. Det får bli deres egen sak. For mitt vedkommende er dette en ganske kontinuerlig politikk som gjelder på alle områder av livet: Jeg liker ikke når det blir introdusert et “usaklig” element i en prosess uten at dette har noe annet poeng enn å imponere de enfoldige. Det er selvsagt viktig å gjøre skikkelig arbeid, men det har ikke noe med publikum å gjøre. Jeg vil ikke se hva kokken gjør på kjøkkenet, for å si det slik, men jeg vil vite at kokken tar jobben sin dødelig alvorlig.

Moralfilosofi handler om – som jeg stadig sier – rett handling. Det har ingenting å si hva man tenker, føler og mener hvis man ikke klarer å få til rett handling. Punktum og ferdig diskutert. Det finnes ikke noe sånt som “gode mennesker” – det vil si “god vilje” og alt det fjollete jåsset der – alt som finnes (eller ikke) er handlingens kvalitet. Er dette bra arbeid? Hvis du er nødt til å bruke flere eller andre ord enn ja så er svaret nei og personen det dreier seg om er i så fall ond. Det går an å være ond på tusen forskjellige måter, men det finnes bare èn måte å være god: Rett handling. Du gjenkjenner det når du ser det. Ærlighet er bare et aspekt av saken, men det er også et nødvendig aspekt. Uærlige mennesker gjør aldri gode ting. De gjør aldri skikkelig arbeid. Uærlighet er en sjelelig sykdom som gjennomsyrer hele personen og gjør dem til en degenerert vanskapning. Et monster. Det spiller ingen rolle hva de “mener” med alle løgnene sine, problemet er jo at det ikke er rett handling. Falskhet og “skuespill” vitner om en svikefull natur. Du vet. Et foraktelig krek.

Her er et interessant spørsmål: Når og hvorfor skal du tilgi folk? Dette er en konstant diskusjon i moralfilosofien, hvor det noen ganger blir en slags konkurranse om å være “moralsk korrekt” — som er en av de mest latterlige selvmotsigelsene i hele faget, ettersom det ikke spiller noen rolle fra eller til hvordan andre oppfatter deg. Hvorfor skal du underkaste deg deres dom? Det er jo umoralsk. Her vil jeg sitere Henrik Ibsen: Å leve er å krige mot trollene i hjertets og hjernens hvelv, men å dikte er å holde dommedag over seg selv. Det er – som alle vet – veldig fristende å danne en strategi som handler om å bli populær og vinne venner, men det er jo ikke sant. Det er ikke ekte. Det er sånn som politikere holder på, når de gjør seg til for å vinne stemmene til folk ved neste valg. For å bruke et engelsk ord, så er det creepy. Mitt svar på når du skal tilgi folk er aldri. Imidlertid kan du gjøre en vurdering av situasjonen og bestemme deg for å fortsette samarbeidet med noen som har gjort noe som man eventuelt skal tilgi dem for, men du har jo ikke gudekrefter heller. Det er en synd å glemme “det som har skjedd” og det er dobbelt synd å tilgi en synder. Rett handling er å kalkulere synderes svakheter og personlige upålitelighet inn i det strategiske opplegget, ikke å “tilgi dem”. Bare Gud kan tilgi — og Gud finnes ikke, så der har du hele problemet i et nøtteskall.

 

Bare for å bevise at jeg liker litt teknomusikk også, av og til.

Kjøligere dager i Spania

Folk går rundt og hutrer i gatene her men jeg er ikke imponert. Det er jo 17 grader der ute. Du vet. Vanlig norsk sommer. Ikke desto mindre må jeg bestille fyringsolje foran vinteren, hvilket jeg nettopp gjorde via et skjema på nettet, så får vi se hva som skjer i praksis. Det er en sentralfyr med et radiatorsystem basert på sirkulerende varmtvann her i huset. Ganske gammelags opplegg etter dagens standard, men det er hva det er. Jeg er ikke sikker men jeg tipper dette huset ble bygd på 80 eller 90-tallet — om man skal dømme etter diverse synlige bygningsdetaljer og løsninger, med det forbehold at jeg kjenner jo ikke det spanske byggmarkedet, men på den annen side kan det jo ikke være jævlig annerledes enn det norske, som jeg kjenner i noe detalj. Jeg gjetter som regel riktig på hvilket tiår byggverket er fra.

Ellers er det jo ikke særlig mye som skjer. Det er uvant å ikke “gå på jobb” men til gjengjeld er det uvant å være i et annet land også, ihvertfall i noen fastboende forstand, uten å være involvert i noen slags forretningsvirksomhet som helst. Min formelle tittel er jo dagdriver nå, men jeg har ikke helt fått grepet på denne kunsten ennå. Jeg antar det vil “gå seg til” etterhvert, men i mellomtiden blir det selvsagt å traske gatelangs og gjøre seg kjent med alle kroker og smug som finnes i denne småbyen. Eller er det en landsby? Jeg er ikke sikker på hva som er den korrekte tekniske terminologien, men det som ihvertfall er sikkert er at Villafranca del Bierzo har 3000 innbyggere og hovedruta til Camino de Santiago går rett gjennom sentrum her, sånn at det er litt i overlant mange butikker og restauranter for et såpass lite sted.

Om den store verden der ute er det å si at galskapen går sin vante gang. Ingen store overraskelser, med andre ord, selv om nyhetssendingene som vanlig er fulle av “nyheter” som ikke føles nye. Det er fristende å si at karma dikterer hva som må skje i denne verden, fordi det er jo teknisk sett sant, men hvis man bruker et ord som karma havner man dessverre i dårlig selskap, med alskens fjøsnisser som ikke engang vet hva karma betyr – enda mindre hvordan det virker – men de har en slags følelse av at “man får som man fortjener” i det store bildet. Imidlertid er jo saken at de valgene man fatter vil medføre at andre alternativer som var aktuelle før man valgte det man valgte vil ha en tendens til å bortfalle, eller i det minste endre karakter, slik at “veien blir til mens du går” i denne forstand. Alle skaper sin egen skjebne, selv om de ikke forstår hva de gjør fra øyeblikk til øyeblikk, selv om det ikke føles som de har noe valg.

 

Vi avslutter med en klassiker fra året 1969.

Folk som (ikke) har peiling

Referansepunkt: NRK.no

Herforleden la jeg vagt merke til at det var noen private uoverensstemmelser mellom visse bloggere om Gore-Tex, som er en merkevare hvor de bruker evighetskjemikalier for å oppnå “magisk vanntetthet”, men det er sjelden noe poeng i å si noe. Folk bryr seg jo ikke. De skal bare ha komforten sin. Eller så ønsker de å “føle seg bra” og tilter vettet av seg hvis noen påpeker at prisen for velværet deres er miljøødeleggelser og degenererte skapninger i naturen. Du vet. Folk vil ikke ha fakta, de vil ha kos. De vil ikke ha ansvar og bevissthet, de vil ha smertefrihet. Kort sammenfattet, virkeligheten er ikke et salgbart konsept blant postmoderne mennesker. De foretrekker den drømmen hvor de selv er viktige individer og livet for det meste foregår i hodet.

Artikkelen som er linket ovenfor berører så vidt problemet med PFAS og evighetskjemikalier, men den korte historien er at hvis du har Gore-Tex sko, klær eller assesorier – samt artikler fra lignende produsenter av “magisk vannavstøtende” tekstiler – så er det tryggeste du kan gjøre å levere mannskiten på et godkjent mottak for kjemisk spesialavfall. Artikkelen bruker ved en anledning en formulering som fikk meg til å le: Folk som har peiling. Herregud. Det er så dumt at man får både hikke og forstoppelse av det. Folk som har peiling holder seg på hundre meters avstand fra sånne miljøgifter. Folk som har peiling forstår at det finnes ingen magiske remedier som gjør livet enklere og mer behagelig. Hjelpemidlene er i all hovedsak kreftfremkallende, hormonforandrende, steriliserende og fordøyelsesbesværlige. Prisen for kosen er at du blir kjemisk spedalsk.

Folk tror typisk at det som dreper dem må gjøre vondt. Hvordan kan noe være farlig hvis det føles behagelig? Tja, si det. Livet er jo en pussig greie. Det går an å bli både utnyttet, snytt og lurt. Mange har opplevd sånt. Andre baserer hele sin forretningsvirksomhet på sånt — og den eneste moralkode de følger er den som sier at det er ikke straffbart. Derfor er det fritt frem for luringene å tjene penger her og nå på alle tilgjengelige måter, uansett hva den langsiktige prisen er for dem selv, andre mennesker og miljøet i generell forstand. Sånt bryr de seg ikke om, fordi de selv kommer jo til å være borte når regningen en dag kommer på bordet. De har fått sitt. La andre ta seg av konsekvensene. Overgrep mot barna har mange slags former, men den mest alminnelige er å la dem betale regningen for din egen nytelse. Sånt regnes som fullstendig normalt.

Folk som har peiling er ikke en ferdig kvalifisert formulering. Den kan tas i mange retninger, avhengig av hva eksakt de peiler seg inn mot. Fra min synsvinkel handler “peiling” om å forstå at uansett hva man ønsker å oppnå så koster det mye arbeid og bryderi — fra de enkleste filleting i hverdagen, som for eksempel matlaging og kroppsvask, til de såkalt store tingene i livet, blant annet kjærlighet, karrière og kapitaldisposisjon (herunder det å kjøpe eller bygge bolig). Hvis noe fremstår som enkelt så er det noe galt med bildet. Det foregår noe som du ennå ikke har oppdaget. Den postmoderne menneskeheten er ikke evneveik fordi det er slik ting være, men fordi det er sånn vi ønsker at livet skal henrulle. Det handler om å unnslippe ansvar. Poenget er at uvitenhet er denne verdens lykksalighet. Det du ikke vet har du ikke vondt av, som folk sier. Kunnskap er jo ikke behagelig. Du blir ikke lykkelig av å vite hvordan verden fungerer. Salige er bare de som klarer å unndra seg ansvaret for konsekvens og sannferdighet.

 

Gitt dette materialets tunge natur virker en avslutning i regi av Frank Zappa som det eneste fornuftige.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top