Bare send dem til Bjørnøya

Kriminell er det samme som forbrytersk, en som bryter lovbestemmelser, det som hører under strafferetten. Begrepet brukes i dagligtalen gjerne noe mer begrenset om en som med vilje har begått et straffbart forhold som kvalifiserer til mer enn en bot. Å kalle noen for kriminell uten at det foreligger en fellende dom, vil normalt være erstatningsbetingende som en ærekrenkelse etter skadeerstatningsloven § 3-6a.

(Store norske leksikon)

Et klassisk trekk hos fascister er at de fantaserer om å sende folk hit og dit, alt ettersom. Send dem ut av landet. Send dem hjem. Send dem i fengsel. Sånne ting. For å gjøre noe slikt i praksis må man selvsagt ha et opplegg for å få jobben gjort. Alle skjønner såpass. De eneste tingene som “bare skjer” er generelt sett ting vi ikke ønsker. Du vet. Ugresset vil komme hvis man ikke luker og vedlikeholder greia si til enhver tid. Er ikke uønsket hårvekst en ting? Enten det er huset, hagen eller din egen kropp; dårlig stell leder automatisk til forfall. Etter et par år vil alt være ugjenkjennelig. Alle vet dette. Det er derfor vi rydder, reparerer, rengjør, steller og holder oppsyn med nærmiljøet og intimsonene. Det finnes ikke noe sånt som å “leve naturlig” hvis man er et menneske. Vår skjebne er annerledes.

Martin Niemöller er kanskje ikke noe kjent navn for alle, men de har likevel hørt den der med at “først kom de og hentet alle jødene, men jeg sa ingenting for jeg er ikke jøde” og så baller det på seg. Den ene etter den andre gruppen – fra kommunister til seksuelle avvikere – blir “hentet” og forsvinner ut av historien helt til fortellerstemmen konkluderer med at da de kom for å hente ham var det ingen igjen som kunne si noe. Han satt da også i fengsel under hele Den andre verdenskrig fordi han var obsternasig – selv om han ellers var en god nazi – sånn som teologer noen ganger kan være når de henger seg opp i noe med moral. Folk sier jo at alle har en grense. De kan tolerere mye men aldri alt. Og definitivt ikke “hva som helst”. Alle sier jo dette. Jeg finner meg ikke i hva som helst, sier de. Jeg har hørt folk si dette mange ganger. Jeg har ingen grunn til å tvile på at det er sant. Imidlertid har de samme folka ofte forbløffende høy toleranse for sånt som hender med andre enn dem selv. Ganske pussig det der, i grunnen. Jeg forstår det ikke.

Generelt sett ønsker jeg alltid hell og lykke for meg selv, uten at jeg dermed alltid får det som jeg vil. Verden er full av alskens problemer og irriterende detaljer. De bare kommer og kommer. Hva skal man gjøre? Jeg ser ikke noe annet – og ihvertfall ikke noe bedre – alternativ enn at man får gjøre så godt man kan med det man har. At jeg i det hele tatt lever betyr jo at jeg har lyktes “godt nok” helt frem til nå. Hodet mitt fungerer. Kroppen er “grei nok” for alderen. Jeg har ikke noe saklig grunnlag for å klage. Hvordan jeg eventuelt “føler meg” er aldri noe tema. Betyr det noe? Jeg synes ikke det. Det er i de fleste situasjoner et høyst usaklig element. Og som med meg selv, så med andre. Det er ikke viktig for meg hvordan folk “føler seg” og jeg vil helst ikke høre noe om det. Snakk med en psykiater eller noe. Begynn med yoga. Hva vet jeg? Bare at andre folks følelser ikke er mitt problem. Jeg bryr meg jo ikke engang om mine egne. Eller rettere sagt: Jeg lytter til følelsene mine helt til de er ferdig med å snakke men de får aldri lov til å bestemme noe. Herregud. Det skulle ha tatt seg ut. Årsaken til at jeg definerer meg som kriminell – på et ideologisk identitetsgrunnlag – er jo at jeg har så mange impulser og lyster som er bent frem kriminelle. Jeg er – som man sier – nødt til å beherske meg. Ordet jeg pleier å bruke er disiplin men det betyr det samme i praksis: Jeg lever og virker i henhold til loven.

Dette er imidlertid ikke nok. Hva trodde du? Jeg behøver mer enn bare loven. Jeg krever også folkeskikk. Du vet. Noe som er vanskelig å definere men alle vet likevel hva det betyr (og ikke betyr). Hva skal vi si? Standarder? Det er jo et ord jeg slenger rundt meg ganske ofte. I det forrige jeg skrev siterte jeg selve det fundamentale grunnlaget for moral, helt ned til et biologisk nivå: Ikke gjør mot andre noe du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. Vanskeligere er det ikke. Hvis du gidder å grave i saken vil du finne ut at dette er grunnlaget for alle fobier: Folk vet – på et underbevisst nivå – at det de gjør er galt, men de gjør det likevel fordi det er profitabelt. De henter ut “fortjeneste” men samtidig henter de ut angst, med mindre de er psykopater. Kognitiv dissonans oppstår på forutsigbare og velkjente måter. De eneste som aldri erfarer sånt er slike som meg: Du kan grovt sett velge mellom ekstrem selvdisiplin eller zombifikasjon via narkotiske stoffer, hard suggesjon av visse enkle idèer og den typen ting. Programmering, om du vil. Alle er uansett nødt til å forholde seg til en virkelighet som aldri noensinne bryr seg om hvordan noen av oss “føler seg”. Eller har du en annen erfaring? Jeg tviler på det. Hva slags bevis krever du? Jeg vil her og nå bare peke på hvor relativt mange som tar diverse medikamenter som er designet for å justere hvordan de “føler seg” i forhold til verden og sitt eget speilbilde. Enten de får dette av legen eller de handler det på svartebørsen. Eller kanskje de bare pælmer innpå et par alkoholenheter for å roe seg ned. Sånt skjer. Jeg har sett det mange ganger. Du vet. Når ting knyter seg i folk.

Jeg ser ikke poenget med å gjøre noe mer enn å oppfordre leseren til å utforske Carl Jung og “skyggens psykologi”. Om de siden gjør noe med det er ikke mitt problem. Generelt sett vil jeg si det hjelper med kunnskap og sunt vett, men jeg vet at ikke alle er enige. De liker å runke følsa som jeg kaller det når folk “forsvinner inn i sitt eget følelsesliv” og plutselig er alt de bryr seg om å ytre seg og den typen ting, gjerne anonymt på nettet. De føler seg engasjerte. Fyr og flamme. Som om det er første gang de bruker hjernen til noe mer enn et arkiveringssystem for erfaringsmateriale. Herregud. Det er så evneveikt at jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Ikke desto mindre finner jeg jo på noe jeg kan si, som morer meg. Hva er viktigere enn å more seg? Jeg mener, det oppstår selvsagt situasjoner når man er nødt til å fokusere på noe annet, men så snart man føler seg fri til å gjøre som man vil henfaller folk alltid til dette med å more seg. Ha det gøy? Det spiller ikke så mye hva man kaller det, men man bør merke seg at alle vil ha det. På den annen side er det tragisk når enkle sjeler faller inn i en fantasi om at de forstår verden og hva som må gjøres for at alt skal bli bra. Det eneste som kreves er at alle må sette dette med å more seg på pause for en viss tid, mens programmet for alminnelig forbedring blir installert på alle nivåer av samfunnet. Mange ser dette veldig klart med det mest krystallklare gangsynet de har. “Vi må bare” prikk prikk prikk. Greia er ganske patetisk. Alt de ser er inngangen til en tenkt situasjon av problemløsning, de klarer liksom aldri å se for seg hvordan ting vil utvikle seg derfra, gjennom bruk og misbruk av opplegget.

 

Vi avslutter med litt klassisk soul (noe jeg snart vil komme tilbake til).

 

 

 

Klassekamp på lavt budsjett

Sosialøkonomi er et samfunnsfag. Sentralt for faget er analyser av menneskelig atferd i situasjoner der individer eller andre aktører handler målrettet for å oppnå noe de ønsker. Begrepet knapphet er sentralt. Knapphet er ideen om at alle ressurser finnes i begrenset mengde, slik at man må prioritere hvordan ressursene skal brukes. Dermed kan man ofte si at sosialøkonomer studerer situasjoner der individer må velge hvordan de skal allokere en knapp ressurs. Ressursen det er snakk om kan for eksempel være tid, penger, arbeidskraft eller naturressurser.

(Store norske leksikon)

Der jeg bor skjer det en dramatisk økning av folketallet hver gang det er ferie, enten det er sommer eller vinter. I praksis betyr dette at det lokale supermarkedet kjører med tre åpne kasser i stedet for bare èn (som er vanlig), men selv da er det kødannelse. Herregud så mye folk kjøper når de skal på hytta, eller hvor det nå enn måtte være de har tenkt seg. Noen har to smekk fulle trillevogner med gud-vet-hva oppi. Hvor lenge har de tenkt å være der de er på vei? Uansett, det er jo ikke mitt problem — annet enn at jeg må stå og vente i køen lenger enn til vanlig. Det er overkommelig. Noen ganger til og med interessant. Man observerer jo folk og atferden deres. Komedie er allestedsnærværende.

Her er greia: Det raker ikke meg hva “andre folk” driver med, så lenge de ikke pisser på skoene mine eller noe. La dem bare holde på. Om noen dager forsvinner uansett denne trengselen av stressede byfolk med boblebukser og skisko. De fordeler seg utover i terrenget slik at hver især kan oppsøke sin egen smak av hudkreft, forspisning, fyllekramper eller beinbrudd. Noen går sikkert med i snøskred også. Hva vet jeg? Redningssentralen innkaller som vanlig ekstramannskap i løpet av påskeferien. Det er sikkert nødvendig. Det skjer jo alltid noe der ute. Ulykke, uforsiktighet, uvitenhet. De samme gamle tingene. Er folkevett en knapp ressurs eller er det noe mytologisk som ikke egentlig finnes i virkeligheten? Man må jo lure noen ganger. Min private konklusjon er at vett og kunnskap biter rett og slett ikke på alle. Toskeskapen deres har et veldig sterkt immunforsvar, kanskje fordi det henger nøye sammen med “hvordan de føler seg”.

Identitet er et psykologisk fenomen som grovt sett kan beskrines som “en fornemmelse av hvem man er og hvilke større og mindre grupper man er en del av” (Store norske leksikon) — men det er som alltid uklart hvor man skal trekke opp grensen mellom personlighetstrekk og personlighetsforstyrrelser, slik at ikke alle identiteter som er mulige å assosiere seg med aksepteres av alle som “innenfor” rammebetingelsene for det vi kaller realisme. Greia blir enda mer komplisert når vi trekker seksuelle tenningsmønstre inn i bildet. For eksempel hørte jeg her forleden en fyr si “jeg tenner på kvinner” som om dette i seg selv forklarer noe. Javel. Og så da? Mener du alle kvinner i enhver situasjon, eller ønsker du å være litt mer presis? Jeg mener, behøver vi egentlig heteroaktivisme i samfunnet? Oddsen er jo alltid at hvis ikke noe annet er spesifisert så foretrekker det store flertallet noe slags Per og Kari-opplegg som siden kan fungere bra eller mindre bra for dem på “sjekkemarkedet” (hvis de er søkende) eller i hverdagen (hvis de står i et forhold). Jeg mener, hvorfor oppfatter noen det som nødvendig å presisere at de er fullstendig normal, heterofil og det ene med det andre? Saken er at de som kommer med sånne uttalelser tigger om et sarkastisk svar. Fordi det er så fette dumt.

Nok om det. Nå er det jo påske så da må det snakkes om religion. Holder du med Gud eller Satan? Jeg antar det vil vise seg i hvordan du oppfører deg. Du vet. Hva ville Jesus ha gjort? Sånne ting. Fordi jeg er lite interessert i “troens psykologi” på individnivå holder jeg det enkelt: De kristelige er sånne som innretter moralen sin i henhold til eksempelet som fremkommer gjennom evangeliene. Og de andre? De er antikristelige. Verre er det ikke. Antikrist er når folk perverterer det kristne budskapet og bruker det til å manipulere og kontrollere hverandre. Ferdig diskutert. Jeg mener, dette er jo ikke akkurat moralfilosofi på høyt nivå. De kristne er de som følger Jesus. Hvis de gjør noe annet er de noe annet. Men noe mer vet jeg ikke om kristen identitet. Det får bli et samvittighetsproblem for de som bekjenner seg til sakramentet. Det gjør jo ikke jeg. Jeg betrakter det utenfra, men uten å gi dem noen spesialrettigheter. Det er jo ikke imponerende å bare si at man er kristen, gå i kirken, delta i nattverd og den typen ting. Det er i hverdagen ting skjer. Om dette bare handler om å ha lest bibelen, kjenne historien, forstå “mysteriene” og så videre, så er jeg faen meg like kristen som paven, men sånn er det jo ikke. Også for de kristne koker alt ned til “rett handling”. Hvordan vurderer man sånt? Det er ingen urimelig påstand å si at korrekt moral er kodet inn i selve menneskekroppen. Alle vet forskjellen på rett og galt, såfremt de ikke har hjerneskade: Ikke gjør mot andre noe du ikke vil de skal gjøre mot deg.

Jesus sa at hvis noen klasker deg over kinnet skal du bare le, si er det alt du har din kjerring? og snu det andre kinnet til. Problemet er bare at hvis de slår det andre kinnet også så slipper du jo opp for kinn. Hva skal man da gjøre? Tilby dem ræva? Jeg ser ingen bra prognoser. Derfor foretrekker jeg å bare gi dem en på trynet tilbake allerede den første gangen de slår. Men sånn er jeg. Ganske ukristelig, men ikke så verst til å “holde fred” selv med folk jeg ikke liker. Det er enkelt. De er jo nesten aldri interessante mennesker, hvilket sannsynligvis også er minst halve grunnen til at jeg ikke liker dem. Alle vet jo hvordan dette virker: Folk kan slippe unna med mye kødd og apestreker hvis de er sjarmerende og opplegget deres har underholdningsverdi. Vi har mindre sympati for de banale, kjedelige, sutrete og selvopptatte typene. Herregud. Alle har allerede familien full av sånne, slik at kapasiteten deres er makset ut, de trenger ingen flere. Livet er komplett. Det eneste man aldri får nok av er sånt som er genuint morsomt å holde på med. Resten får komme som det kommer, det de fleste – bevisst eller ubevisst – legger opp livsstrategien sin i forhold til er jo maksimering av “det lystige”. Du vet. Når man føler seg best justert, tilstede i situasjonen og “akkurat der det er meningen at man skal være”. Vi foretrekker mest mulig av sånt og minst mulig av dets metafysiske motsetning, eller “trøbbel” om du vil.

 

Vi avslutter dette påskebudskapet med litt “progressiv death metal” fra USA:

 

 

Mellom kvegpest og stjernekamp

Visse artikler i aviser og blader fra “gamle dager” hadde noen ganger faktaboks. En egen sekvens – en tekst i teksten, om du vil – som nevner en rekke faktapunkter relevante til tekstens innhold. Etter at nettet kom har dette blitt fragmentert og transmutert i mange ulike retninger, først og fremst hypertekst (når det finnes klikkbare ord og vendinger som tar deg til en annen nettside hvor de utdyper sakene) som jeg var “middels entusiastisk” i forhold til da det var noe nytt, men jeg har etterhvert mistet sansen for greia. Nå foretrekker jeg hva som i prinsippet er det samme gamle opplegget med enten faktaboks eller fotnoter, bare at de er linker (også). Du vet. Nederst på siden finnes tips for videre studier, ikke midt i selve teksten. Det er jo bare irriterende. Eller pleier folk å stanse midt i et avsnitt for å se på en link? Jeg tviler på det.

Den hellige gral i enhver form for tekstarbeid er lesbarhet. Hva er viktigere enn det? Etter min mening er det ikke korrekt å si at en tekst er “bra skrevet” hvis den ikke er eminent lesbar. Ikke nødvendigvis “lettfattelig” men presentert på en måte som gjør at man får puste mens man leser. Jeg antar det finnes ord som for eksempel flyt vi kan bruke for å beskrive en følelse av samarbeidsvilje hos forfatteren. (De er noen ganger ganske vrange typer.) Selv synes jeg det er kjedsommelig når de “gjør seg til” og bruker ord og vendinger de åpenbart ikke har googlet eller undersøkt nærmere på annet vis, mye fordi jeg selv er temmelig nøye med sånt. Konstruering av tekst er jo et fag. Noe man bare kan lære gjennom å gjøre det, åpenbart på den vanlige måten for alt fagarbeid; at man føler seg keitete og klønete i begynnelsen – det er vanskelig og man gjør mange feil – men etterhvert vil man få taket på greia. Her er en enkel regel: Bruk avsnitt.

Selv har jeg en tendens til å trekke opp avsnitt omtrent for hver tiende linje (i gjennomsnitt) men jeg ser mange som slår på returnknappen for hver 3-4 linjer, noe jeg personlig synes er for ofte. For mye luft er ikke bra heller. Trekkfulle hus, er hva vi kaller dette. Poenget er at man mister den dramatiske effekten som ligger i one-liners når teksten allerede er så hullete at man ikke kan observere noen “geometriske former” i selve grafikken hvis man myser fra litt avstand. Men dette blir veldig pirkete, synes du ikke? Saken kan diskuteres, men fra min synsvinkel er det ofte et viktig poeng at “rytmen stemmer” slik at hvis man skal lese det høyt – eventuelt synge teksten – så skal det flyte lett. Tenk for eksempel på dikt, altså vers, hvor man kan “telle takten” ta-ta-ta-ta. Hvis man leser det høyt er det lagt opp til at man får puste mens man fremfører det. Hva tenker du? Folk pleier ofte å si at innhold er hva alt handler om. Mitt vanlige svar er at jeg ser ikke helt hvordan man kan ha innhold uten form. Det finnes jo ikke noe sånt som en neve vann. Siden blir det selvsagt et smaksspørsmål hvor stilig glass man behøver, men de fleste forlanger i det minste at det er helt og rent. Gitt at glasset ikke er umiddelbart frastøtende slik sett ligger variansen siden langs spekteret mellom javel-klassen av de normale selvfølgeligheter og wow-klassen av bisarre former og farger. Innholdet påvirkes ikke av dette, men “drikkeopplevelsen” kan endre seg bare på grunn av glassets egenskaper. Jeg mener, champagne i plastkopp er stusselig, men det er ikke bra å servere drikkevann i krystallglass med høy stett heller. Det formelle må stemme.

Hvorom allting er, saken er at jeg kom over en faktaboks hvor de sa at meslinger er i (nær) slekt med kvegpest. Teorien er at menneskene først pådro seg meslinger på grunn av daglig omgang med storfe. Dette er ikke sensasjonelt. Vi har fått mange slags virus gjennom historiens løp på grunn av husdyrhold. Saken handler om Meslinger i Texas, som også var den første overskriften til denne teksten. Du ser poenget, ikke sant? Kveg? Texas? Ting er litt ute av kontroll der borte, som også er en klassisk norsk morsomhet. Festen ble etterhvert helt Texas. Alle kan en sånn historie. Ting kommer jo lett ut av kontroll når det er mennesker tilstede. Om dette bærer mange vitnesbyrd. Sjelden er det imidlertid at meslingutbrudd forekommer i noen stater som har “moderne medisin”, inkludert ikke minst vaksiner som alle får i førskolealderen, blant annet mot alle disse gamle sykdommene som landbruket har medført. Meslinger er bare en av dem. Mens vi kan vaksinere folk mot somatiske sykdommer er det lite vi kan gjøre med mennskelig toskeskap. Jeg mener, finnes det noe mer åpenbart medisinsk faktum enn at vaksiner virker? Statistikken er åpen og lett tilgjengelig for alle som får til å google saken. Hvem savner polio? Selvsagt er det risiko forbundet med vaksiner, men ikke på langt nær like stor risiko som det er å bli rammet av selve sykdommen. Det er tragisk – borderline uaktsomt drap – når barn dør i Texas fordi foreldrene deres er “vaksineskeptikere”. Herregud. Det er så mye som er galt med den regjeringen de har pådratt seg der borte at det virker nærmest håpløst å stille opp noen liste, men på eller nære toppen bør vi anføre at de er vitenskapsfiendtlige i sin grunnholdning. Alt handler om penger for de som styrer nå. Og litt om transer.

Hva er folk opptatt av? Alle vet at penger er – uansett hva man ellers måtte mene om saken – noe man må skaffe med noe regelmessighet og ut over et visst minstemål. Hvor mye behøver du? Jeg mener, som et absolutt minimum? Det er hva saken handler om. Jeg tipper det begynner å bli kritisk for de fleste omtrent ved merket tyve tusen kroner i måneden (som knapt dekker huslånet for en gjennomsnittsfamilie, så la oss se bort fra dette). Da må man tenke før man handler og være disiplinert nok til at det dekker hele måneden. Poenget mitt er uansett at levestandard er noe relativt bare for de som befinner seg et godt stykke over bunnlinja. De som vet hva det betyr å “leve sparsommelig” fordi dette er alt som går an med budsjettet deres, vet hva jeg mener. De som aldri har prøvd har ingen form for peiling. Ingen referanserammer for hvordan dette påvirker folk over tid. Eller rettere sagt: De har statistikk og teoretiske modeller, men følelsen er fremmed for dem. Selv er jeg såpass priviligert at jeg har fått prøve mange forskjellige økonomiske tilstander gjennom livet, blant annet “tilsynelatende rik” med Mercedes, villa og hele pakka; basically mye jobb og lite moro, hvis jeg skal summere det opp ganske kort; men jeg har også hatt et “liv i kunsten” som var dramatisk mye dårligere betalt enn “byggebransjen” men til gjengjeld mye morsommere. Nå er jeg pensjonist. Snipp snapp snute. Kanskje jeg bør skrive en roman? Det må da være en passende syssel for min aldersklasse. Spørsmålet er ikke om jeg kan – det føler jeg meg sikker på – men om jeg gidder. Det finnes jo allerede så mange romaner. Gå og les noen av dem. Jeg har ikke så mye å tilføye. Jeg er ikke noen interessant person, ihvertfall ikke for meg selv. Bare “den samme gamle” som alltid. Dessuten er det visse regler som gjelder hvis man i det hele tatt mener å få mannskiten utgitt. For eksempel bør man helst skrive krim. Du vet. Fordi det er dette folk frivillig kjøper og leser. Kan noen overhodet nevne navnet på noen kjente norske forfattere i tiden som ikke skriver og/eller har skrevet krim? Problemet er at jeg liker ikke sjangeren.

Det finnes to typer “store forfattere”. De som har store tanker og de som har store salgstall. Prøv og gjett hvem av dem forlagene liker best. Det samme gjelder over hele linja. Det som selger blir knallhardt favorisert. Riktignok finnes det alle slags smale og sære forlag, “uavhengig finansiert film” og så videre – pluss at teknologien er så billig og “overalt” nå at alle har en fair sjanse til å for eksempel etablere seg som “uavhengig skaper” på YouTube, Instagram eller noe – men hvis man skal bli en stjerne må man komme med sånt som “folk flest” kjøper. Det holder ikke at seks sære skruer på Grünerløkka i Oslo liker det du holder på med. Sånt kan man ikke leve av. Media har alltid handlet om tall. Hvor mange lesere, seere eller andre kategorier av følgere har du? Tallet definerer ditt kommersielle potensial. Visse unntak finnes. For eksempel kan spesialister – selv om det er veldig få av dem – som behøver spesialutstyr være interessante å sponse for leverandører av sånt, fordi de når jo frem til et spesialmarked, men hvis man er “bare en vanlig type” skal det mye til for at man når ut til særlig mange på en måte som interesserer noen sponsor. Ellers er det å si at definisjonen av ironi er når internettstjerner med både fem og ti millioner følgere snakker om mainstream media som bare når et par hundre tusen. Herregud. Korriger meg hvis jeg tar feil men er ikke mainstream navnet på “det de fleste vil ha”? Jeg har aldri hørt om noe annet. Mainstream pop er for eksempel navnet på de store slagerne som topper hitlister og så videre. Og ikke bare èn gang heller, de vanker på listetoppen. Lille speil på veggen der, hvem er mest mainstream i landet her? Det er noe vi kan lese ut ifra tallene dine. Sånn har det alltid vært. Avantgarden i Norge selger kanskje ti tusen hvis de har flaks, mens mainstream selger hundre tusen og vel så det, enten vi snakker om musikk eller litteratur. Og de gjør det igjen og igjen, på en så forutsigbar måte som noen kan forlange i et forretningsforhold. For tilsvarende tall på nettet må vi skalere i forhold til språkets rekkevidde, men ti millioner følgere er et seriøst antall selv på engelsk.

Når og hvorfor blir folk stjerner? Vel, jeg vil si at de må først og fremt ha et talent i stjerneklassen. Siden handler det bare om jobb. Jeg tviler på at noen kan fuske seg frem til stjernestatus. Man må formateres. Eller vi kan si at uttrykket må strømlinjes, om du vil. I denne metaforen er talentet innhold, mens “alt opplegget rundt” er form. Bare talent i og for seg selv er derimot lite mer enn “en neve vann”. Det må stiles inn i en disiplinert form som lokker frem det beste i akkurat denne artistens talent. Men hva er det beste? Derom strides de lærde. Spør du et forlag eller plateselskap vil de svare at det beste er når ting selger i millionopplag. Alle skjønner såpass. Da får man jo både penger, berømmelse og det ene med det andre. Det blir en slant på forlaget også. Alle lever lykkelig alle sine dager. Siden gjør vi bare det samme om igjen så mange ganger som markedet responderer positivt på dette kunstproduktet. Ikke sant? Dette er sunn fornuft. Det er slik man bygger og vedlikeholder en merkevare. Her er et interessant spørsmål: Hva slags prinsipiell forskjell finnes mellom “dyrkelsen av popstjerner” og populariteten til visse politikere? Begge henvender seg til et publikum og baserer sin relative suksess på hvilken gjennomslagskraft de har hos “sine”. Det er ved dette tidspunkt neppe noen politiker på høyt nivå som ikke har “sitt eget crew” på slep. Du vet. Folk som tar seg av alt det praktiske. Sikkerhetsvakter finnes sikkert også, foruten alskens mediafolk som kretser rundt dem med mer eller mindre adgang til “der det skjer”. Hele gjøgleopptoget tar litt plass. Sånn har ting blitt i verden. Ikke så veldig annerledes enn gamle dagers hoff som pleide å henge rundt de med makt og eiendom for å se om det “blir noe på dem” eller for å handle sidelengs med de andre i kretsen. Ryktene forteller jo at det hviskes mye ved hoffet. Du vet. Intriger. Vi har all grunn til å anta at dette foregår omtrent på den samme måte – og til det samme formål – den dag i dag. Hva foregår på statsnivå? Jeg synes vi skal være fornøyd hvis politikken er “udramatisk”. Litt her og der i forhold til hva man selv ønsker er akseptabelt så lenge opplegget ikke er fullstendig fette sinnssykt, noe det aldri er i Norge. Det meste er temmelig snufornuftig. Mainstream, om du vil. Har vi politikere som flagger “vaksineskepsis” i den offentlige profilen sin? Jeg vet ikke om noen. Det vil neppe komme noe meslingutbrudd her med det første. Den gamle meningen med uttrykket “helt Texas” står fortsatt.

 

Hvilket bringer oss til Texas Hippie Coalition. Poenget er å være så harry man kan.

 

 

Underholdningsplikt i bloggen?

Sans for humor handler om en måte å tenke om hendelser og sosiale fenomener på. Et menneske med sans for humor har evnen til å tenke artig og tvetydig, og på en måte som har karakter av lek. Evnen til denne typen lek er utgangspunktet for humoristisk sans. Alle er født med muligheten til å utvikle humoristisk sans.

(Den norske tannlegeforening)

Etterhvert som folk vokser til og opparbeider seg livserfaring legger de typisk merke til at både humor uten alvor og alvor uten humor fungerer sånn omtrent like dårlig. Det er jo ulidelig å forholde seg til folk som totalt mangler humoristisk sans, men det er ikke stort bedre med de som bare tøyser og fjaser heller. Generelt sett er det så mye som går skjevt og på tverka i forhold til hva man hadde sett for seg på forhånd i denne verden at jeg har egentlig litt vanskelig for å se for meg hvordan man i det hele tatt får til å leve hvis man ikke har evnen til å le av ting, først og fremst seg selv. Ikke desto mindre møter man noen ganger hardkokte alvorstyper av ymse slag. Bør man kødde med sånne? Det kommer vel an på situasjonen og hva man ønsker å oppnå. Jeg ville for eksempel vært forsiktig med å innta en “spøkefull tone” hvis jeg snakket med politiet, tollen, skattemyndighetene og den kategorien av problematiske typer som man noen ganger må forholde seg til, fordi dette kan jo medføre at situasjonen drar seg ut i både tid og kompleksitet.

Når det er sagt så er antagelig de fleste enige om at det går an å se på geopolitikken, verdensøkonomien og slike ting en stund før man erklærer at “jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte” fordi det er så mye dumt som skjer der ute. Du vet. Helt unødvendige konflikter og politiske beslutninger som ikke gir noen mening. Hvordan skal man tolke ting? Det virker ikke rimelig å gå rundt og bekymre seg for ting som man uansett ikke får gjort noe med, men samtidig er det vanskelig å la være. Føler man uro så føler man uro. Spørsmålet er heller på hvilket nivå man bør sette inn kreftene sine. Hvor mye makt har du til å bevirke meningsfulle forandringer i verden? Min erfaring er at jeg klarer å holde ganske god orden og styring på min egen gårdplass, men jeg har ingen kapasitet til å administrere naboens affærer. Ihvertfall ikke uten at vi bringer penger inn i bildet. Hva slags lønn skal du ha for å stille deg midt oppi andre folks problemer? Dette er noe vi må ha klarlagt i god tid før det blir aktuelt å engasjere seg på noe vis. Mennesker er jo “transaksjonelle” skapninger, i den forstand at det virker temmelig instinktivt at man forventer å få noe igjen for det man gjør, selv om dette ofte kan være i form av indirekte opplegg. For eksempel er jeg skeptisk til altruisme (definert som en uselvisk og offervillig holdning og handling overfor andre) som selvstendig fenomen, fordi “giveren” får alltid noen slags lønn, om så bare fra seg selv i form av selvnytelse fordi man er så snill og god. Tjenesteiver er bare en god egenskap hvis den er disiplinert.

Begrepet intelligens handler i utgangspunktet bare om “prosessorkapasitet” – altså hvor raskt man kan behandle hvor store datamengder i hodet – men hvis vi sier at noen er smart så mener vi noe annet. Det går an å være hvor intelligent som helst uten å noensinne fatte en eneste smart beslutning i løpet av livet. Sånt skjer. Alt dette er temmelig vage ting, men jeg vedder på at de fleste vil, hvis de ser nøye på sakene, erkjenne at de smarteste tingene de har gjort i løpet av sin egen tid her på jorda ikke egentlig handlet om intelligens. Det var helt andre krefter inne i bildet. “Rett handling til riktig tid” – i den grad dette er et vanemønster – handler enten om vedvarende griseflaks eller om jernhard selvdisiplin. Jeg er skeptisk til det første men jeg vet at det andre alternativet er noe som går an. Tenk selv. Hva er de mest usmarte tingene du noensinne har gjort? Jeg vedder på at de nesten utelukkende lar seg spore tilbake til impulsive påfunn. Du vet. Den berømte magefølelsen. Jeg føler at dette er veien å gå. Gambling, om du vil. Noen ganger “satser” vi jo bare på at det ene alternativet er bedre enn det andre når vi står foran et tvilsspørsmål og uansett er nødt til å velge noe. Det kan gå bra eller mindre bra, alt ettersom, men det betyr ikke nødvendigvis at det andre alternativet ville ha spilt seg ut bedre, verre eller engang annerledes. Vi kan uansett ikke hevde at det var smart bare fordi det gikk bra, hvis utkommet henger sammen med at vi bare satset på noe uten å ha peiling på konsekvensene. Da kaller vi det flaks. Har du flaks ofte? Det har ikke jeg. Jeg er han typen som leser hele instruksjonsmanualen svært nøye før jeg i det hele tatt pakker ut selve greia. Hvis jeg siden føkker opp ting så vet jeg at årsaken var kløning. Det var ikke uflaks.

Gitt at man har intelligens, hvordan skal den brukes? Som alle vet er det smart å tenke før man handler, men enda smartere å tenke mens man handler, i tilfelle planen ikke spiller seg ut slik man hadde sett for seg (noe de nesten aldri gjør). Et ord jeg stadig nevner er beredskap. Som speiderbevegelsen sier: Vær beredt. (Når jeg tenker meg om så tror jeg faktisk det finnes et eget beredskapsdirektorat i Norge og de sier omtrent det samme.) Når var de situasjonene i livet da du følte deg minst smart noensinne? Sannsynligheten er stor for at det handlet om å være dårlig forberedt. Det er jo dessverre slik i menneskelivet at “ting bare skjer” mye oftere enn noen kan forutsi, enda mindre kontrollere. Imidlertid er man nødt til å reagere og “gjøre noe” enten man var forberedt eller ikke. Det er da de interessante tingene skjer. De man husker og snakker om etterpå. Som vi ser er intelligensen bare en statist i denne musicalen. Intelligens forholder seg til beredskap som beredskap forholder seg til handling. “Ren intelligens” og handling går ikke særlig godt sammen. Alle intelligente mennesker vet dette. Det må være “noe mer” før man rykker frem til smart. Dette er den korte fortellingen: Du kan velge mellom gambling og spådomskunst. Det handler uansett om sannsynlighetsberegning. Du vet. Oddsen. Hva er for eksempel oddsen for at du skal bli stående fast uti huttiheita et sted hvis du punkterer en vakker dag du er ute og kjører med bilen din? Du forbedrer den hvis du har utstyr og reservehjul. Har du ikke dette hjelper det også å ha mobil og medlemsskap i NAF eller noe. Dette er et banalt men likevel saklig eksempel. Djevelen bor jo – som folk sier – i detaljene. Selv har jeg min egen toppliste over usmarte episoder i livet nesten utelukkende tilknyttet diverse tekniske affærer hvor jeg samtidig vet at jeg vet bedre enn å sette meg i en sånn situasjon. Ergelige saker, ikke sant?

Saken er at jeg ergrer meg nesten aldri over mennesker og alle de kørka tingene de sier og gjør. Jeg forventer jo ikke noe bedre. Jeg opplever det ikke som usmart å erfare “et romantisk forhold som ender dårlig” for eksempel. Da må man bare trekke på skuldrene, pakke sakene sine og bevege seg videre i verden. Sånt skjer. Det er ikke noe å sippe over. Verden er tjokk full av “ting som kunne ha vært” men man har liten tid til å fordype seg i dem. Det smarte er å bruke den lille tiden man har på ting man kan gjøre noe med. Eller hva tenker du? Jeg så en kis på nettet som agiterte for at det bør være ulovlig å ta ut skilsmisse “uten saklig grunn”. Er det ikke saklig nok at man bare ikke har lyst til å stå i forholdet noe mer? Jeg synes det. Inntrykket mitt var at han hadde “fått sparken” av kjerringa og opplevde dette som urettferdig. Hva skal man si? Herregud. Skaff deg baller, mann. Vil hun ikke så vil hun ikke. Såpass må man tåle. På den annen side må man bemerke at det er ikke “urettferdig” hvis dette er noe man opplever flere ganger på rad. Da er det deg det er noe galt med. Kanskje du er en molefonken sofagris, runkefut og sutrekopp? Kvinnfolka liker ikke sånt. Sannheten er at de speider minst like mye etter “en dugelig partner” som mannfolka. Det følger av dette at “de gode” derfor raskt vil forsvinne fra markedet. Alt som blir igjen er de som forener egenskapene kravstorhet og intoleranse. Du vet. De forlanger for mye og tilbyr for lite. Ofte skjønner de ikke dette selv engang — eller blir det litt for mye “stating the bloody obvious” å si dette? Uansett er dette en gruve som aldri går tom for komisk gull. Jeg vet ikke hvor mange bøker og filmer som har blitt laget om forviklinger i den romantiske dimensjon. Man skulle nesten tro at vi mennesker har svære læringsvansker når det kommer til diverse velkjente historiske fenomener, enten vi snakker om romantikk eller politikk. Det går alltid dårlig når noen av de involverte bare lyver og bløffer om hvem de er og hva de driver med.

 

Vi avslutter med klassisk Judas Priest. De lyver ikke.

 

Klassisk grøftefyll i Spania

Den originale sangen er «¡Qué viva España!» av den spanske sanger Manolo Escobar.

(Wikipedia)

Som alle vet var hitsangen Eviva España med Gro Anita Schjønn og Terje Fjærns Orkester svær i 1973 her i Norge, men mange rynket på nesen fordi Spania var ved dette tidspunkt fortsatt et fascistdiktatur under Franco, som kom til makten etter borgerkrigen 1936-1939. (For detaljer om spansk politikk på 1930-tallet, søk på nettet.) Uansett, teksten går som den går — og ved et tidspunkt sier hun ned fra veggen tar jeg mine kastanjetter og fortsetter med å erklære at nå vil jeg danse og synge español. Dette får meg til å grøsse hver gang. Å nei, tenker jeg. Ikke kastanjettene. Å herregud, nå skal hun frike ut igjen. Saken er at jeg synes ikke nødvendigvis dette er noen god idè. Er hun dritings? Dette blir kleint.

Norske alkoholpriser er som de er. Skatten er ekstremt høy. Omtrent på smertegrensen i forhold til å søke “alternative leverandører” for alkoholholdige drikkevarer når og hvis det skal være noe slags arrangement. Ihvertfall her i Østerdalen har de lang tradisjon for hjemmebrenning av sprit, som kan være litt her og der i forhold til varens kvalitet, men det er alltid vesentlig mye billigere per liter volum enn “kjøpesprit”. Saken er at når nordmenn drar på ferie til diverse land i syden – i dette tilfelle Spania – så påtreffer de “jævlig billig alkohol”, relativt sett, og dette ender som alle vet ikke alltid bra. Feriepromille er en neologisme som har blitt skapt for å beskrive dette forholdet. Du vet. At man “drikker som i syden” slik at man havner på et slags rusmessig vedlikeholdsnivå fordi man går og smådrikker hele tiden. Det er jo så billig. Og så varmt. Men heldivis selger de kaldt øl overalt, også på stranda.

Folk er generelt sett mer blaserte og verdensvante nå enn de var på 70-tallet. Det er ikke spesielt å dra på feriereise til Spania, snarere tvert imot. Det er jo dit bøgen drar. De kule og avantgardistiske typene reiser aldri til steder som preges av masseturisme. Da kan man liksågodt feriere på en campingplass i Arvika. Familier med unger, bikkjer og det ene med det andre. Herregud. Man finner da ikke roen på et sånt sted. Hva kan vi si om helvete? Det har antagelig en sterk lukt av solkrem og det er fullt av folk og fe som flyr formålsløst rundt og skriker. I en spansk kontekst så er jeg han typen i svart dress som alltid sitter i skyggen og aldri prater med fremmede. Med andre ord, jeg sklir rett inn i den spanske kulturen uten nevneverdig motstand fra noen, ikke engang de som hater turister (og dem er det mange av i Spania). Det er jo ikke mennesker generelt de har et problem med, det er “turistkulturen” og da særlig fylla. Jeg forstår ærlig talt ikke de som går for å “gjenskape den spanske stemingen” i en man-cave på låven i Nissedal. Jeg liker jo ikke engang sånt i selve Spania. Samtidig er det lett å forstå at folk går fra konseptene når de får kjøpt en flaske vin for tredve kroner. Herregud. Jeg aner ikke hva som er det billigste i Norge, men det er sikkert minst hundre kroner dyrere.

Jeg har “noe” erfaring med hjemmebrygging av både øl og vin, Blant annet lyktes jeg ganske bra med en blåbærvin for noen år siden. Jeg ga bort mesteparten — og varen er smått legendarisk den dag i dag. Jeg har også eksperimentert litt med øl basert på andre urter enn humle, men har etterhvert konkludert med at de pønsket ut hvordan dette skal gjøres på best mulig vis for gudene vet hvor mange hundre år siden, så det er tvilsomt om det finnes noe egentlig nytt på dette området av kokkekunsten. Så det blir – som for alle andre – mest et spørsmål om å få til “klar og ren farge” og den typen ting, gitt at man allerede behersker det smaksmessige. Er det ikke pussig? Jeg har ingenting til overs for de som jobber med å utvikle nye telefonkonsepter og den typen ting, men føler stor respekt for de som får til å utvikle en god saus. Det blir vel et spørsmål om prioriteringer. Jeg mener, hvilke er de viktige tingene i dette livet? Det handler ihvertfall ikke om hvor mange følgere du har på Facebook og Instagram. Jeg er en enkel sjel sånn sett. Tilgang til godt brød er viktigere enn all verdens kaker, “snacks” og sukkerprodukter, både bokstavelig talt og i overført betydning. Når var du sist på tur til Sverige for å handle matvarer? Det finnes alltid en perverst stor avdeling for godis i sånne supermarkeder, men jeg går bare rett forbi dem. Kjøtt, ost og denslags er hva det handler om. Du vet. Prisforskjeller — men også et utvalg som er mange hakk bedre enn hos den lokale superen der jeg bor (og det er omtrent like langt til Sverige som til Hamar).

For meg personlig handler Eviva España om kosthold. Nesten alt jeg lager inneholder en eller flere av ingrediensene tomat, hvitløk, persille, olivenolje, “peppers” og vineddik – foruten diverse andre grønnsaker, bønner og så videre – men jeg tar det rolig med alkoholen. Det eneste dopet jeg bruker hardt er kaffe, som forøvrig også finnes i et mye bedre utvalg i typisk spansk dagligvarehandel. Faktisk har jeg aldri engang prøvd å ikke drikke kaffe mer eller mindre hver dag. (Jeg lar heller være enn å drikke dårlig, tynn og “brun” kaffe. Den må være sterk, svart og intens. Espresso er bra.) Saken er at jeg driver og flytter, men alt har tatt vesentlig mye lengre tid enn jeg opprinnelig så for meg. Det har for eksempel tatt meg et år bare å avvikle og slette et firma. Myndighetene er som vanlig et tungrodd opplegg som preges både av at ingen vet hva fanden de driver med og ingen har noen motiver for å jobbe raskt, så det beveger seg omtrent ikke. Likevel kommer vi da i mål til slutt. Fabelaktig. Nå ser jeg frem til å møte det spanske byråkratiet på bakkenivå. Folk forteller meg at det “kan være vanskelig” men hvor vanskelig kan det være? Folk får det jo til. I verste fall må jeg bare engasjere en advokat til å sy sammen den korrekte papirpakka. Koste hva det koste vil. Sannsynligvis er opplegget “korrupt som faen” slik at det er meningen at man som utlending må bruke advokat for å trenge gjennom jungelen av regler og forskrifter, fordi dette bidrar til den generelle sysselsettingen av spanjoler. Politisk viktige greier. Salærer her og honorarer der, før man til slutt setter en sløyfe på hele saken med noen slags fet offentlig avgift. Det er hva det er. Jeg er for gammel til å operere utenfor loven, sove på stranda og det ene med det andre. Den perioden av livet er ferdig, finito og slutt. Den tiden jeg har igjen tenker jeg å bruke til å småfile på en gammel steinbygning som barna mine kan krangle om etter at jeg er død.

 

Vi avslutter med en “deathcore” sidekommentar til den nye samtykkeloven:

 

Ti helt andre filmer

Etter å ha tenkt over saken kom jeg frem til at det er ikke noe poeng å anbefale ting som alle enter har sett før, eller i det minste hørt om, slik at hvis jeg skal gi noen anbefalinger må det være “uti kantene” der hvor klassikere møter kultfilm og danner en cineastisk symbiose som ikke desto mindre “stemmer” med den gode smak innenfor film. Følgelig gidder jeg ikke å nevne Pedro Almodovar – alle bør se alle hans filmer, fedig snakket – eller Sam Peckinpah (det samme). De jeg bør fremheve er de som folk ikke ellers ville ha oppdaget likevel. Du vet. Ta litt ansvar for folkeopplysningen. Det er derfor i denne ånden jeg viderefører prosjektet mitt fra i går aften. Her følger ti sterkt anbefalte filmer:

  1. The Long Goodbye. Robert Altman, USA, 1973. Film noir i farger er ikke “korrekt” men det funker denne gangen. Det er en grim detektivhistorie som inneholder alt man forventer å finne i en av de klassiske filmene med Humphrey Bogart eller noe, bare at denne er morsom(?) — kanskje? Se selv.
  2. Snowtown. Justin Kurzel, Australia, 2011. Det er en “seriemorderfilm” men ikke sånn som man er vant til dem. Dette er nærmest kvalmende stygt og “sett gjennom øynene til en medskyldig” som har havnet i mildt sagt dårlig selskap. Her finnes ingen forklaringer eller forståelse, alt handler om handlingen, så å si.
  3. Himizu. Sian Sono, Japan, 2011. Dette er en voldelig fantasi om Japan “etter en tsunami” (veldig påvirket av og tildels også filmet i etterlevningene av Fukushima) hvor det utspinner seg en romantisk historie mellom to unge og temmelig skakkjørte individer på en “oss mot verden” måte. Sterke saker.
  4. Te doy mis ojos. (“Jeg gir deg mine øyne”) Iciar Bollain, Spania, 2003. Et magevrengende sterkt drama om en så sterk kjærlighet at man vil drepe og dø for den, men det funker bare ikke. De er jo bare mennesker. Derfor ender det ikke bra, men vi får i det minste en innsikt i hva som skjedde med de to.
  5. Werckmeister Harmonies. Bela Tarr, Ungarn, 2000. Det går – som vanlig – ikke an å forklare hva filmene til Bela Tarr handler om, men det er så vakkert filmet og fortalt at det ikke gjør noe. Hvis man vil ha ord kan man lese boka den er basert på: Motstandens melankoli av Lazslo Krazsnahorkai. Noe mer sier jeg ikke.
  6. El espiritu de la colmena. (“Bikubens ånd”) Victor Enrice, Spania, 1973. Vi kan si det er en fortelling om barndom under borgerkrigen i Spania, men det er bare på overflaten. I en dypere forstand handler filmen om hva det vil si å være et menneske når man er omgitt av monstere på alle kanter.
  7. La montaña sagrada. (“Det hellige fjellet”) Alexandro Jodorowsky, Mexico, 1973. Det går ikke an å forklare hva denne filmen “handler om” men vi kan i det minste si at den inspirerte David Lynch. Det er jo noe. Den regnes som en tidløs “kultklassiker” som folk nesten må se med sine egne øyne.
  8. Fish Tank. Andrea Arnold, Storbritannia, 2009. Dette er i utgangspunktet en “oppvekstfilm” bare at hovedpersonen, den femten år gamle Mia, blir utsatt for en “groomer” som moren hennes – en ganske rølpete dame – trekker inn i huset uten å ane hva som foregår rett under nesen hennes.
  9. Bad Boy Bubby. Rolf de Heer, Australia, 1993. En burlesk historie om Bubby, som har blitt holdt i fangenskap av sin egen demente mor helt til voksen alder, men så oppdager han “sex and drugs and rock’n’roll” og blir med i et band av omstreifende musikere. De kaller det “en kontroversiell film” men det er bare fornavnet.
  10. Moartea domnului Lazarescu. (“Herr Lazarescus død”) Cristi Pulu, Romania, 2005. Hva skal man si? Det handler om treghet i helsesystemet og ansvarsfraskrivelse, men også om “menneskelighetens kår” i en verden av byråkrati hvor ingen reagerer før det er for sent, eller engang etter at det er for sent. Tragikomedie?

Dette vil gi de fleste noe å tygge på.

Selv slutter jeg meg til Rummelsnuff: Vi behøver ingen sanger om bratwurst.

 

En ærlig handelsmann var han

Jappetiden var en periode i norsk næringsliv og samfunnsliv som varte omtrent fra 1983 til november 1987. Navnet kommer fra den engelske forkortelsen «YAP» – «Young Aspiring Professional», eller «Yuppie» – «Young Urban Professional» eller «Young Upwardly-Mobile Professional». Det var en stor fremvekst av ambisiøse, dynamiske og individualistiske mennesker, med holdninger som mer enn tidligere handlet om personlig gevinst – kjent som japper. Denne nye arbeidskulturen stammet både fra Nord-Amerika og Europa, hvor man i et historisk perspektiv har sett lignende tendenser. I Norge er jappetiden sammenlignet med jobbetiden under første verdenskrig. Store verdier ble generert på kort tid, og den samlede velstanden økte i takt med vekstutviklingen i verdipapirer.

(Wikipedia)

Som alle kan se er illustrasjonen ovenfor et utsnitt fra kunstmaleriet folk bare kaller Ambassadørene, fremstilt av Hans Holbein i 1533. Det var omtrent på den tiden det første “aksjeselskapet” dukket opp i England. Siden har ting ballet på seg og nå har vi et aksjemarked som “lever sitt eget liv”. En ganske fjetrende greie for mange, viser det seg, fordi etter min mening finnes det ingen meningsfull forskjell mellom trading i markedet for verdipapirer, råvarer eller hva har du, og de utenlandske spillselskapene som nylig ble utestengt fra den norske økonomien. Galskap er galskap. Spill er spill. De sier jo om aksjehandel at man aldri må satse mer enn man har råd til å tape, skulle det gå dårlig for de selskapene du satser på, hvilket er det samme rådet som man får i poker, eller for den saks skyld kokainhandel. Som jeg sa her om dagen: Risiko kan bare konfronteres med beredskap. Før spillet er slutt vet jo ingen hvordan det ender. Imidlertid vet vi at ikke alle kommer til å følge “fornuftens råd” – av varierende årsaker – og noen av disse går det skikkelig dårlig med. Det er for eksempel ikke vanskelig å finne folk som sitter med spillegjeld i millionklassen.

Akkurat nå har Donald Trump satt tollkrigen sin på en foreløpig pause, mens han snakker nærmere med de landene som har “kysset ham i ræva” – dette var ord han selv brukte under en tale (they kissed my ass) – som ikke er noen fin måte å snakke til folk på, men Trump er jo Trump. Han er ikke som alle andre. De jeg snakker med om slike ting påstår at det var uroligheter i markedet for “lange statsobligasjoner” som fikk ham til å komme til sans og samling, men to timer før dette skjedde sendte Trump ut en interessant tweet: Nå er tiden for å kjøpe. (“This is the time to buy”) Da var markedet på sitt laveste. Hvem snakket han til? Det vet vi ikke. Vi vet bare at to timer senere proklamerte han at tollmuren vil bli satt på en nitti dagers pause. Dette medførte at markedet umiddelbart steg kraftig — som igjen betyr at hvis noen fulgte rådet om å “kjøpe nå” så ville de ha sopt inn hvor mye penger som helst i kortsiktig kursgevinst. Hvis jeg hadde jobbet i Økokrim ville jeg sannsynligvis ha sett nærmere på dette. Hva slags bevegelser i markedet kan vi observere i de to timene som gikk mellom “kjøp nå” og forkynnelsen av at galskapen er over for denne gangen? Jeg er ingen jurist men dette føles som noe ulovlig. Prisfiksing, innsidehandel, hva vet jeg. Hva går an å bevise? Det er spørsmålet.

Et annet spørsmål er selvsagt hva nå? Hva skjer videre i USA og i hvilken grad har dette noe å si for Norge? Det virker uklokt å sitte og vente. Problemet er at amerikanerne har valgt en president som er fullstendig fette utilregnelig. Det vi kan observere er en åtti år gammel mann som savner 1980-tallet og som tror at han vet alt bedre enn alle andre. Har du noen gang prøvd å få en innful gammel mann til å skifte mening når han er hellig overbevist om at han har rett? Sånt betraktes som håpløst bortkastet tid av de fleste fornuftige mennesker. Samtidig kan man for det meste bare si “jada bestefar” og fortsette med sitt uansett, fordi de fleste hardkokte gamle menn sitter ikke i seriøse maktposisjoner. De er i hovedsak bare “familietyranner” som ikke har noen lang rekkevidde inn i samfunnet som helhet. Det ligger i sakens natur at man ikke kan forutsi hva en utilregnelig type kommer til å finne på videre, men man kan ha beredskap. Som jeg har sagt hele tiden består hovedproblemet i at amerikanerne har hyret inn et internett-troll som president, samtidig som de sier til seg selv at “dette går sikkert bra”. Herregud. Opplegget er så evneveikt at jeg får vondt i hodet. Selvsagt kommer det til å gå på trynet. Det er ikke engang noe spørsmål. Variablene i bildet handler bare om hvem som blir rammet på hvilken måte og når dette skjer. Samtidig må vi spørre: Hvem fanden tjener på denne greia? Hvem eksakt er det som drar noen fordel av politikken hans Donald Trump? Fyren er jo en idiot og kløne av en annen verden. Det burde ikke gå an at sånne typer havner i sånne maktposisjoner. Hvis jeg ikke husker helt feil sa Nicolai Tangen – sjef for oljefondet – noe sånt som at “ting er helt go go gorilla” om stemningen i finansmarkedet etter at Trump ble gjenvalgt. Man bør ikke være så eplekjekk når man sitter i en slik stilling. Det beste er hvis han oppfører seg som en uangripelig formelt korrekt byråkrat som aldri viser menneskelige følelser (så får han heller frike ut i privatlivet), fordi du kan ikke være “en av gutta” når du kontrollerer den daglige driften i et av verdens største investeringsfond. Da må du være farao.

For tyve år siden mente jeg at Norge burde satse betydelige deler – kanskje halvparten – av oljefondet i en teknologisk forskningspark som er “mange lysår hinsides alt annet som finnes på jorda” men det toget har gått. Sånt handler om Kina nå. Det er de som kontrollerer fremtidens teknokratiske arrangementer. Det mest prekære ved dette tidspunktet er noe mye mer banalt men samtidig sikkerhetspolitisk problematisk: Verdens matvareforsyning. Derfor bør det investeres kraftig i agrokulturell grunnforskning, med tanke på å være beredt når klimaforandringene kommer så langt at det “tradisjonelle” jordbruket ikke funker lenger. Jeg satte ordet tradisjonell i gåseøyne fordi det jeg egentlig mener er “dagens praksis” som jo ikke har eksistert i mer enn toppen hundre år. Du vet. Traktor, kunstgjødsel og det ene med det andre. Ting begynner allerede å tårne seg opp i denne sektoren, særlig i forhold til vannforbruk. Det berømte grunnvannet er jo en begrenset ressurs i de områdene som per i dag står for mesteparten av europèisk grønnsaksproduksjon. Samtidig blir de tørre områdene bare tørrere, mens de våte blir våtere, uten at noen har tenkt å løfte en finger for å gjøre noe før de absolutt må, fordi virksomhetene kontrolleres av såkalte “pengeinteresser” (og alle vet hvordan de oppfører seg). Jeg kan ikke si at jeg forstår hvorfor folk “tror på julenissen” og derfor blir lurt gang på gang på gang av sleipinger som ikke har verken moral, mål eller mening; de bare dyrker sitt eget speilbilde og føler seg svære fordi de har mye gull og glitter. Hva skal man tenke om sånt? Jeg har inntrykk av at mange dyrker rikdom som håp, ideal og aspirasjon, men på en fullstendig urealistisk måte, som om det handler om “å vinne på børsen”, gjøre det stort med kryptovaluta eller bygge seg en stor formue gjennom eiendomsspekulasjon. Voksne og presumptivt ansvarlige mennesker holder på sånn. Ikke er de akkurat lydløse heller. De skriker som fugleunger etter mer og mer. Bildet er ganske heslig.

 

Siste ord i dag går til våre venner i det svært norske bandet Turboneger:

 

Verdens ti beste filmer

Er du kinofil? Man kan spotte sånt i folk på at de snakker mer om regissører de liker enn skuespillere. De synes kanskje det er interessant at stjerner sånn og slik spiller i en film, men det er regissørens navn som tiltrekker dem. Særlig når det gjelder gamle ting. Jeg mener, vi snakker jo om Akira Kurosawa-filmer, men ikke så mye om Toshihiro Mifune-filmer (selv om det noen ganger betyr det samme). Uansett, poenget er at når en kinofil person ser overskrifter som min her og nå, så vet de at de kommer ikke til å være enig. Det beste de håper på er ti akseptable filmer blant sikkert mange hundre som man måtte ha listet opp for å gi et ærlig svar. Selv kan jeg sikkert oppgi navn på “de ti beste filmene jeg vet” men da må jeg ta det forbehold at svaret mitt nå i dag sannsynligvis vil være et annet om tre måneder.

Når det er sagt så er hensikten min her og nå å peke på “ti filmer som alle bør se”, men også her er det et forbehold: Det er jo bare min mening om saken. Andre – for ikke å si alle andre – vil sikkert mene noe annet. Smaksspørsmål er jo aldri lett å danne enighet rundt — og hvem fanden gidder å forholde seg til en teknisk definisjon av hva som er en bra film? Vi går jo og ser film på grunn av den litt udefinerbare “filmopplevelsen”, som sannsynligvis bør sorteres under det litt utskjelte begrepet kos. Eller i det minste nytelse på et rent personlig grunnlag. Selv nyter jeg for eksempel filmer som den foran nevnte Kurosawas Ikuru eller Yojimbo. De er estetiske mesterverk som også forteller en gripende historie. Jeg stiller meg på parti med de som sier at en kinofil person vil alltid ende opp med å se alle Kurosawa-filmene, eller i det minste ønske det. Hva eksakt er det som gjør en film til et mesterverk? Det er vanskelig å definere på noen nøyaktig måte så det alle ender med å svare er “regissørarbeidet”. Fra start til slutt, og med alt som kommer imellom.

  1. Touchez pas au grisbi. (“Ikke rør byttet”) Jaques Becker, Frankrike, 1954. En “hardkokt” film noir om svik blant kjeltringer. Criterion og diverse andre selskaper som gir ut klassikere har den i katalogen sin. Kan man fransk er det en no brainer men hvis ikke må man finne et tekstespråk man forstår. Min utgave er tekstet på engelsk. Jeg vet ikke om den foreligger med norsk tekst, men jeg gjetter ja.
  2. L’Armèe des ombres. (“Skyggehæren”) Jean-Pierre Melville, Frankrike, 1969. Dramatisk og nådeløs film om andre verdenskrig og franske motstandsfolk. Melville presenterer hva man kaller et “usminket bilde” av realitetene i det som foregikk den gangen. Forøvrig gjelder det samme som ovenfor.
  3. Deus e o Diabo na Terra do Sol. (“Gud og djevel i solens land”) Glauber Rocha, Brasil, 1964. Av årsaker jeg ikke forstår bærer denne filmen (min utgave) engelsk tittel “Black God, White Devil” som man nesten mistenker folk for å ha kommet på bare for å appellere til de performativt antirasistiske typene som gjør seg til og later som om de er bedre mennesker enn de er. Jeg liker ikke sånt. Uansett, filmen er en slags allegorisk fabel som på overflaten handler om bondeopprør på 1940-tallet – med diverse religiøse overtoner – men vi bommer ikke helt hvis vi sier at den handler egentlig om den umenneskelige brutaliteten i selve landet Brasil.
  4. Fellini Satyricon. (Uoversettelig) Federico Fellini, Italia, 1969. Løslig basert på boka Satyricon av Petronius Arbiter, som befant seg ved hoffet til Romas keiser Nero. Dette er en temmelig surrealistisk fabel som jobber mer med å fange en slags “stemning” av antikkens Roma enn å gi noen korrekt historisk avbildning. Det er noen temmelig ukristelige greier, kan du si, som sikkert sjokkerer noen, men vi som liker film elsker sånt. Eller omvendt.
  5. The Wicker Man. (Uoversettelig) Robin Hardy, Storbritannia, 1973. OBS: Denne filmen ble nyutgitt i en amerikansk versjon fra 2006 som man bør unngå. Dette handler om et gammelt druidisk rituale som vi kjenner fra romerske forfattere, men ikke fra selve originalkilden, så man bør ha det i bakhodet. Ellers er det en “skrekkfilm” helt uten blod og sjokkeffekter, den tar deg på helt andre ting. Det er noe fremmedartet og grufullt med hele stemningen i filmen, og det ender da heller ikke bra, men noe mer skal jeg ikke røpe.
  6. Hrafninn flygur. (“Ravnen flyr”) Hrafn Gunnlaugsson, Island, 1984. Vi kan trygt fastslå at den som skrev manuset til denne filmen har lest de islandske ættesagaene. Den minner vagt om Kurosawa-filmen Yojimbo (som jeg nevnte ovenfor), noe mange har lagt merke til, men sannheten er vel snarere at det var Kurosawa som hentet inspirasjon fra Island enn omvendt, for dette er Njåls saga og et antall andre blandet sammen og resirkulert som en ganske tight “hevn-historie” som skapte memet thungur hnifur tyve år før noen visste hva memer var. Jeg sier ikke mer.
  7. Relatos salvajes. (“Ville fortellinger”) Damian Szifron, Argentina, 2014. Dette er bent frem sadistisk humor om folks toskeskap som bare baller på seg og blir verre og verre. Det går ganske hardt for seg til tider — men samtidig klarer man vel ikke annet enn å le av hvor kunstferdig idiotisk alt utspiller seg.
  8. Solyaris. (Uoversettelig) Andrej Tarkovskij, Sovejetunionen, 1972. OBS. Denne filmen ble nyutgitt i en amerikansk versjon fra 2002 som man bør unngå. Debatten pågår den dag i dag om det er Solaris (standard norsk og engelsk tittel) eller 2001: A Space Odyssey (Stanley Kubrick, 1968) som er “verdens beste science fiction-film”, men jeg vil ikke velge. Når jeg likevel fremhever Solaris så er det mest på grunn av filmens drømmeaktige kvaliteter, mens 2001 er mer “psykologisk” vinklet. Uansett bør folk både se Tarkovskij-filmen og lese boka av Stanislaw Lem.
  9. Touch of Evil. (Vanskelig oversettbar dobbeltbetydning, betyr både “berøring” og “personlighetstrekk”) Orson Welles, USA, 1958. Noir-filmen over alle films noir hvor “den onde sheriffen” verken før eller siden har vært ondere og alle driver med noe kriminelt. Dessuten spiller Marlene Dietrich en slags heks. Jeg sier ikke mer.
  10. Black Narcissus. (Det er en blomst) Michael Powell & Emeric Pressburger, Storbritannia, 1947. Storslagent drama om de siste dagene av britisk kolonitid i India, mens det foregår “noe mystisk” i et nonnekloster langt borte et sted i Himalata-fjellene. Hva skal man si? Erotisk-psykologisk thriller? Med svimlende utsikt.

Som sagt, dette er bare noen anbefalinger. Ta det som du vil.

Vi avslutter med tysk tekno, hvor de bruker klipp fra filmen Le Samourai (Jean-Pierre Melville, 1967).

 

 

 

Bugnende fat med lekker mat

Overflødighetshorn, i henhold til gresk mytologi, opprinnelig hornet til geita Amaltheia som diet guden Zevs som spedbarn. Det er et framstilt som stort horn som inneholder en overflod av produkter, blomster og lignende. Hornet har sitt opphav i antikken, men har fortsatt som et symbol i vestlig kunst på lykke, fruktbarhet, rikdom og ikke minst overflod.

(Wikipedia)

Hva behøver du for å lage mat? Svar, et kjøkken med litt utstyr og noen ingredienser. Ikke så mye, egentlig. Den skjulte delen av opplegget er imidlertid at man behøver kompetanse. Du må vite hva du driver med. Dette er viktigere enn alt annet man eventuelt skriver ned på nødvendighetslisten. Seriøst. En god kokk får til bra ting selv om utgangspunktet ikke er optimalt, mens en dårlig kokk kan ha hvor mye bra utstyr og råvarer som helst uten at det hjelper. Er vi enige om dette? Det samme gjelder forsåvidt også alt annet håndverk – fra strikkpinnene til knivsmia – men akkurat nå snakker vi om hva som må til for å lage mat. Det handler om håndlag, som igjen handler om trening og øvelse. Kanskje handler det også noen ganger litt om talent – det kan diskuteres – men praktiske ting lærer man først og fremst gjennom å gjøre dem. Omatt og omattatt, helt til man “finner grepet”. Alle vet dette. Det finnes ingen annen måte. Dette er ikke The Matrix, hvor man kan laste opp et kungfu-program via en plugg direkte i hodet, så blir man øyeblikkelig en kloning av Bruce Lee. Ting tar tid — hvis man skal gjøre dem skikkelig. Dette er sakens kjerne. Skal man det?

Konsekvensen av å få alt gratis i livet er at man aldri lærer seg tingenes egentlige verdi. Dette er ikke noe jeg har funnet på. Alle sier mer eller mindre det samme. Ting man må streve for å oppnå føles gjevere når man først klarer det. Det handler om den berømte mestringsfølelsen. Du vet. Når ting man lager selv blir bedre enn noe av alt det ferdiglagde som er å få kjøpt. For eksempel går det ikke an å få kjøpt majones som engang er i nærheten av hvor bra den man pisker opp fersk hjemme på sitt eget kjøkken hvis – men bare hvis – man behersker denne kunsten. For det er dæven døtte meg ikke enkelt å jobbe inn den kombinasjonen av tålmodighet, nøyaktighet, råvarekunnskap og teknisk håndlag som kreves for å mestre oppgaven. Jeg mener, prøv selv. Siden kan vi snakke om saken. Spørsmålet mitt er imidlertid hvorfor man eventuelt ikke skal gjøre dette hver gang man behøver majones til noe – forhåpentligvis ikke alt for ofte – men heller kjøpe et fabrikkprodukt fra Mills eller noe. Hvorfor er det sånn? (Jeg vedder sokkene mine på at de fleste vil heller spare seg for bryet og kjøpe ferdig laget majones i butikken hvis de skal ha rekeaften.) Her er poenget mitt: En gang for ikke særlig lenge siden – i forhold til hele menneskehetens lange historie – fikk man rett og slett ikke kjøpt “ferdig laget” majones, saft, syltetøy, ketchup eller hva har du. Hvis man ville ha det måtte man lage det selv. Ikke engang råvarene var utpreget enkle å skaffe, men i det virkelige livet er det jo slik at alle kjenner noen, som kjenner noen, og så videre, helt til man finner noen som vil gjøre en handel. Har man viljen så finner man veien. Eller i det minste “en” vei, altså noe som funker. Hvor mange ordtak finnes det om sånt? Nød lærer naken kvinne å spinne. Folk er som regel flinkere enn de selv tror, eller ihvertfall opplever mange det slik hvis de først gidder å prøve. Men de behøver jo ikke det.

Hva er de åpenbart forutsigbare konsekvensene av at livet blir gjort så praktisk enkelt å navigere at man omtrent aldri behøver å tenke engang? En normal hverdag i vår tid krever bare at man vet hvor man skal gå for å få kjøpt det man synes at man behøver. Folk vurderer ikke angang alternativet med å lage alt selv. Bare kunstnere og sære typer gjør sånt. Smir sin egen kniv og den typen ting. Herregud. Hvorfor skal man gjøre det? Det finnes jo så mange slags kniver å få kjøpt at man er bedre tjent med å bruke tiden sin på noe annet. Vi gjenfinner et lignende argument i mange slags ulike situasjoner og sammenhenger. Opplegget er at man skal “spare tid” — eventuelt spare seg for ekstra arbeid. Spørsmålet mitt er hva eksakt man ser for seg at all denne sparte tiden skal brukes til. For meg ser det nemlig litt “motsatt” ut. Jeg foretrekker jo – i den grad dette er mulig – å forholde meg til en håndlaget verden. Hvorfor skal man “sette bort” jobben hvis man kan gjøre den selv? Ta for eksempel dette med å gå på restaurant. Hvorfor er det noe jeg gjør til tross for at i nitti prosent av alle tilfellene ville jeg gjort en bedre jobb enn den lokale kokken? (Jeg forlanger et visst minimum på standardene, men hvis de får til dette så klager jeg aldri. Det er jo kjipt å “yte sitt beste” hele tiden hvis man jobber med masseproduksjon. Lønnsomhet handler alltid om “bra nok” men ikke et hårstrå mer.) Svaret er som regel at jeg befinner meg i bevegelse et annet sted enn hjemme, men noen ganger er det bare at jeg ikke gidder. Av den samme årsak er det bedre å kjøpe pastasaus på glass og bruke dette som base enn å gjøre hele prosessen fra start. Jeg lager ikke mitt eget smør heller for å si det sånn – selv om jeg teknisk sett vet hvordan man gjør det – fordi det er uansett umulig å være helt “gjennomført” på husflidsfronten, slik at hvis man i det hele tatt skal få til noe så må man la det meste flyte.

Kunsten er å ikke utsette seg for direkte skadelige produkter. Det man bør bruke sin egen skaperkraft på er sånt som ikke enkelt og billig lar seg skaffe på superen. Det blir for eksempel ikke aktuelt å ha høner bare for å skaffe egg (som jeg uansett ikke spiser særlig mye av, men de er noen ganger bra råvarer for diverse spesialistbruk). Jeg kommer heller ikke til å koke min egen ketchup, selv om jeg har veldig bra erfaring med å lage chilisaus hjemme. Tyttebær og habaneros med honning og hvitvinseddik er favoritten. Det finnes ikke å få kjøpt noe sted selv om smaken blir helt magisk når den får stå en stund og modne. Jeg kjøpte fem kilo habaneros helt i starten av pandemien og lagde diverse saus som jeg ikke har fått brukt opp og/eller gitt bort før nå nylig. Det tok fem år. Herregud. Jeg savner det allerede, så vant som jeg var blitt til å bruke denne sausen. Men sånn er livet. Alt blir spist opp etterhvert. Jeg befinner meg midt i en flytteprosess og det blir ikke aktuelt å lage opp noen ny batch før denne mannskiten er godt og vel avsluttet. Av den samme årsak kommer jeg heller ikke til å dyrke noen grønnsaker selv i år. Jeg kunne kanskje ha fått klemt inn noe men jeg gidder ikke. Jo færre baller i lufta jo bedre, som sjonglørene sier. Ikke bruk tre baller når det er nok med to. Men nå babler jeg bare så det er på tide å avslutte dette skrivestykket og gjøre noe annet for en stund.

 

Vi avslutter med samme dama som før i dag, til en forandring.

 

Stjernebarnet vender hjem (igjen)

Asterións hus är en kortnovell av den argentinske författaren Jorge Luis Borges, först publicerad i Los Anales de Buenos Aires 1947 och sedermera inkluderad i samlingen Alefen (1949, på svenska i sin helhet 2011). Novellen återberättar den grekiska legenden om Minotauros, monstret som var hälften människa och hälften tjur och hölls inspärrad i labyrinten i Kreta tills han dödades av Theseus. Det speciella med “Asterións hus” är att den berättas från minotaurens, Asterións, perspektiv: han beskriver sitt hus och sitt liv på ett sådant sätt att det inte genast är uppenbart för läsaren vem han är.

(Wikipedia)

Novellesamlingen Labyrinter kom ut første gang på norsk i 1964. Den har preget hele livet mitt til en slik grad at jeg vil beskrive den som den viktigste enkeltstående bok jeg har lest. Sjangermessig er det vanskelig å definere Borges, men hvis vi kaller det surrealisme blir det ikke helt halvgalt. Bare for å ha en merkelapp overhodet, mener jeg. Som alle vet handler jo surrealisme om “drømmemateriale” og annet snusk man ofte finner i underbevisstheten. Arketyper og slike ting. Hvorfor tiltrekkes noen av labyrinter? Jeg vet ikke. Alt jeg kan si er at jeg har alltid vært en av dem. Hypotesen min er at labyrintmønsteret er en fysisk gjenfortelling av strukturene i “det kollektivt underbevisste” (se Jungs psykologi for en nærmere utredning) og at kontemplasjon rundt labyrinter som prinsipp handler om “å finne veien hjem” i sitt eget hode, gitt at man gjennom å bli født inn i denne verden befinner seg i en fortapt situasjon.

Det går an å like eller mislike stilen min – og ikke minst temavalgene – men det blir vanskelig å krangle på at jeg er flink med språket. Det er ikke sånn at jeg strever med å formulere meg. Jeg kan dette med å snekre sammen setninger, ihvertfall på norsk. Nema problema. Det er verre med engelsken, hvor jeg ofte må google “annethvert ord” for å få ting til å passe sammen på en “perfekt nok” måte til at jeg er fornøyd. Du vet. Det er viktig å stave riktig. Sjuskete språk er et symptom på hjernegraut, som igjen er en tilstand – jeg vil si et psykiatrisk syndrom – kjennetegnet ved at man ikke får til å tenke klart fordi man beherskes av følelser som kommer og går. Hva skal vi si? Man er som et dyr. Hormoner og sånt dikterer atferden, ikke vilje. Det som den berømte alkymisten Nostradamus – Michele de Notre-Dame – beskrev som “svinehalvmennesket” i den såkalte spådommen sin. Altså folk som styres av følelsene sine. De er ikke tilregnelige. Man kan ikke gi dem voksenansvar fordi de kommer til å føkke det opp. Her er det imidlertid viktig å poengtere at det handler ikke – aldri noensinne – om å undertrykke egne følelser, bare om å beherske dem. Temme dem, så å si, slik at man kan spenne dem foran vognen og få litt fart på intellektet. Men hvordan foregår sånt i praksis?

Jeg kan ikke svare for noen andre. Jeg kjenner jo ingen andre slik jeg kjenner meg selv, så det blir “litt presumptivt” å bare anta ting. Likevel er det mer enn nitti prosent sannsynlig at et hvilket som helst tilfeldig individ man påtreffer i et typisk moderne samfunn preges av hjernegraut. Eller sagt på en annen måte: De er et psykiatrisk katastrofeområde som vandrer langs kanten av nervesammenbrudd til enhver tid, hardt presset av “inntrykk” som kommer fra alle kanter som maskingeværild rettet direkte mot følelsene deres. Svaret er nesten alltid å gå i forsvarsposisjon. Det blir rett og slett for mye for dem. Det er jo aldri enkelt å betrakte denne verden med åpne øyne — fordi det finnes så mye stygt der ute at man lammes av en slags sorgfølelse, ut ifra det enkle prinsipp at denne verden “burde være” et sted preget av skjønnhet, men så rykker menneskene inn med sine toskete påfunn. Samme gamle leksa som always. Nesten alle vil føle seg både lettere og lykkeligere hvis de tilbringer litt tid i nærkontakt med naturinntrykk, fordi selv om naturen er brutal så er den aldri gal. Den opererer ut ifra en logisk progresjon som alle kan fatte intuitivt. Man kan “slappe av” på en helt annen måte når man er omgitt av naturens tilsynelatende kaos av former og farger, som ikke desto mindre opererer ut ifra noen svært eksakte matematiske prinsipper hvis man studerer tingene nærmere. Du vet. Vitenskap. Menneskenes verden er på den annen side selvsagt sterkt preget av den foran nevnte “randen av nervesammenbrudd” slik at panikken er aldri langt unna hvis man for eksempel lever i et bymiljø. Man er nødt til å ha en strategi for selvforsvar.

Nordmenn beskrives ofte som “naturfolk” av utlendinger, i den forstand at nesten alle reiser på hyttetur og den typen ting i en mye større grad enn hva som er vanlig i andre kulturnasjoner med en tilsvarende grad av sosial kompleksitet på det store samfunnsnivået. Altså “høyt utviklet” slik disse tingene måles, men også veldig tiltrukket av “det primitive”. For å si det slik: Ingen i Norge blir imponert av at en eller annen kis bygger gapahuk og overnatter ute i skogen. Er det alt? Det fremstår ikke som særlig vågalt. Det er jo ikke farlig å være i skogen. Eller synes du det? Fra mitt perspektiv fremstår nesten ethvert bymiljø som vesentlig mye mer farlig enn å ferdes i naturen, gitt at man ellers praktiserer normalt sunn fornuft. Jeg antar vi kan si at byen har en helt annen risikoprofil. På den annen side: Jeg har jo vokst opp på landet og har brukt skog og fjell som “lekeplass” så lenge jeg kan huske. Ting fremstår sannsynligvis annerledes for individer som har vokst opp i et bymiljø. Ikke desto mindre er det mitt erfaringsbaserte inntrykk av at folk i Norge har et “annerledes” forhold til eksekursjoner uti naturen den ville enn mange andre, som forventer en “park” når de går på tur. Dette har etter min mening sammenheng med at nordmenn generelt har færre “hysteriske” tilbøyeligheter enn diverse kulturfolk som virkelig har noia for “det ville”, lager tildels latterlige skrekkfilmer om temaet og det ene med det andre. Nevnte jeg noe om de engelskspråklige? Det er selvsagt stor varians på individnivå, men det vanlige – det man med størst statistisk sannsynlighet vil påtreffe oftest – er at de assosierer villmark med “noe skrekkelig”. De har ikke noe forhold til greia, og de føler seg ihvertfall ikke hjemme der ute. Her er en gåte: Hva er forskjellen mellom å føle seg hjemme alle steder og ikke føle seg hjemme noen steder? Matematisk sett snakker vi jo om den samme mengden. Følgelig må svaret dreie seg om det som Freud kalte “ubehaget i kulturen”. Hvordan defineres et hjem? Det er en følelsessak.

Hvilket bringer oss tilbake til dette med rekkefølgen av hest og vogn. Når man styres av følelser er det “hesten som skyver vognen” – og alt man har er bremser – men når man behersker dem vil man oppleve at “styring” er mulig. Det går an å holde stor fart uten at man “møter veggen” til enhver tid. Man kan jo bare styre unna de hindringene som man ellers ville blitt skviset opp mot. Du vet. De man erfarer som flaue, pinlige, vanskelige og så videre. Sånt som bygger opp trykk inntil man nærmest sprenger seg ut av situasjonen på voldelig vis, med dramatiske armbevegelser og harde ord. Nå er det faen meg nok. Man kan betrakte sånt som tragisk eller komisk. Det er helt fritt. Skal du le eller gråte? Jeg mener, hvor ofte hører vi ikke folk si at de vet ikke hvem av de to som passer best til den for hånden værende situasjonen? Det er en grunn til dette. Det finnes jo på alle språk. Følelser kan være reaktive, men de kan også være proaktive. Forskjellen mellom de to ligger i ordet styring. Man har uansett de følelsene man har, fordi slik er man laget og det kan man ikke gjøre noe med på denne siden av zombifikasjon eller annen lobotomistisk selvutslettelse, men man kan temme dem omtrent slik man temmer hester, det vil si at det krever en form for sympatisk samarbeidsvilje i forhold til dyrets natur. Du kan ikke tvinge et så stort dyr til å gjøre noe det absolutt ikke vil. Selv om du eventuelt kunne gjort det er “fiendtlig styring” aldri noen god idè, enten vi snakker om folk eller fe, eller for den saks skyld ens egne følelser. Man er jo gal hvis man blir drevet av et intenst selvhat, er man ikke? Jeg synes det. Hvorfor skal man være slem mot seg selv? Det virker ikke klokt. Det virker heller ikke naturlig. Det må være en uting som man har lært av noen.

 

Hvorom allting er, nå skal jeg ha frokost. Vi avslutter med en postmoderne tango.

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top