Kriminell er det samme som forbrytersk, en som bryter lovbestemmelser, det som hører under strafferetten. Begrepet brukes i dagligtalen gjerne noe mer begrenset om en som med vilje har begått et straffbart forhold som kvalifiserer til mer enn en bot. Å kalle noen for kriminell uten at det foreligger en fellende dom, vil normalt være erstatningsbetingende som en ærekrenkelse etter skadeerstatningsloven § 3-6a.
(Store norske leksikon)
Et klassisk trekk hos fascister er at de fantaserer om å sende folk hit og dit, alt ettersom. Send dem ut av landet. Send dem hjem. Send dem i fengsel. Sånne ting. For å gjøre noe slikt i praksis må man selvsagt ha et opplegg for å få jobben gjort. Alle skjønner såpass. De eneste tingene som “bare skjer” er generelt sett ting vi ikke ønsker. Du vet. Ugresset vil komme hvis man ikke luker og vedlikeholder greia si til enhver tid. Er ikke uønsket hårvekst en ting? Enten det er huset, hagen eller din egen kropp; dårlig stell leder automatisk til forfall. Etter et par år vil alt være ugjenkjennelig. Alle vet dette. Det er derfor vi rydder, reparerer, rengjør, steller og holder oppsyn med nærmiljøet og intimsonene. Det finnes ikke noe sånt som å “leve naturlig” hvis man er et menneske. Vår skjebne er annerledes.
Martin Niemöller er kanskje ikke noe kjent navn for alle, men de har likevel hørt den der med at “først kom de og hentet alle jødene, men jeg sa ingenting for jeg er ikke jøde” og så baller det på seg. Den ene etter den andre gruppen – fra kommunister til seksuelle avvikere – blir “hentet” og forsvinner ut av historien helt til fortellerstemmen konkluderer med at da de kom for å hente ham var det ingen igjen som kunne si noe. Han satt da også i fengsel under hele Den andre verdenskrig fordi han var obsternasig – selv om han ellers var en god nazi – sånn som teologer noen ganger kan være når de henger seg opp i noe med moral. Folk sier jo at alle har en grense. De kan tolerere mye men aldri alt. Og definitivt ikke “hva som helst”. Alle sier jo dette. Jeg finner meg ikke i hva som helst, sier de. Jeg har hørt folk si dette mange ganger. Jeg har ingen grunn til å tvile på at det er sant. Imidlertid har de samme folka ofte forbløffende høy toleranse for sånt som hender med andre enn dem selv. Ganske pussig det der, i grunnen. Jeg forstår det ikke.
Generelt sett ønsker jeg alltid hell og lykke for meg selv, uten at jeg dermed alltid får det som jeg vil. Verden er full av alskens problemer og irriterende detaljer. De bare kommer og kommer. Hva skal man gjøre? Jeg ser ikke noe annet – og ihvertfall ikke noe bedre – alternativ enn at man får gjøre så godt man kan med det man har. At jeg i det hele tatt lever betyr jo at jeg har lyktes “godt nok” helt frem til nå. Hodet mitt fungerer. Kroppen er “grei nok” for alderen. Jeg har ikke noe saklig grunnlag for å klage. Hvordan jeg eventuelt “føler meg” er aldri noe tema. Betyr det noe? Jeg synes ikke det. Det er i de fleste situasjoner et høyst usaklig element. Og som med meg selv, så med andre. Det er ikke viktig for meg hvordan folk “føler seg” og jeg vil helst ikke høre noe om det. Snakk med en psykiater eller noe. Begynn med yoga. Hva vet jeg? Bare at andre folks følelser ikke er mitt problem. Jeg bryr meg jo ikke engang om mine egne. Eller rettere sagt: Jeg lytter til følelsene mine helt til de er ferdig med å snakke men de får aldri lov til å bestemme noe. Herregud. Det skulle ha tatt seg ut. Årsaken til at jeg definerer meg som kriminell – på et ideologisk identitetsgrunnlag – er jo at jeg har så mange impulser og lyster som er bent frem kriminelle. Jeg er – som man sier – nødt til å beherske meg. Ordet jeg pleier å bruke er disiplin men det betyr det samme i praksis: Jeg lever og virker i henhold til loven.
Dette er imidlertid ikke nok. Hva trodde du? Jeg behøver mer enn bare loven. Jeg krever også folkeskikk. Du vet. Noe som er vanskelig å definere men alle vet likevel hva det betyr (og ikke betyr). Hva skal vi si? Standarder? Det er jo et ord jeg slenger rundt meg ganske ofte. I det forrige jeg skrev siterte jeg selve det fundamentale grunnlaget for moral, helt ned til et biologisk nivå: Ikke gjør mot andre noe du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. Vanskeligere er det ikke. Hvis du gidder å grave i saken vil du finne ut at dette er grunnlaget for alle fobier: Folk vet – på et underbevisst nivå – at det de gjør er galt, men de gjør det likevel fordi det er profitabelt. De henter ut “fortjeneste” men samtidig henter de ut angst, med mindre de er psykopater. Kognitiv dissonans oppstår på forutsigbare og velkjente måter. De eneste som aldri erfarer sånt er slike som meg: Du kan grovt sett velge mellom ekstrem selvdisiplin eller zombifikasjon via narkotiske stoffer, hard suggesjon av visse enkle idèer og den typen ting. Programmering, om du vil. Alle er uansett nødt til å forholde seg til en virkelighet som aldri noensinne bryr seg om hvordan noen av oss “føler seg”. Eller har du en annen erfaring? Jeg tviler på det. Hva slags bevis krever du? Jeg vil her og nå bare peke på hvor relativt mange som tar diverse medikamenter som er designet for å justere hvordan de “føler seg” i forhold til verden og sitt eget speilbilde. Enten de får dette av legen eller de handler det på svartebørsen. Eller kanskje de bare pælmer innpå et par alkoholenheter for å roe seg ned. Sånt skjer. Jeg har sett det mange ganger. Du vet. Når ting knyter seg i folk.
Jeg ser ikke poenget med å gjøre noe mer enn å oppfordre leseren til å utforske Carl Jung og “skyggens psykologi”. Om de siden gjør noe med det er ikke mitt problem. Generelt sett vil jeg si det hjelper med kunnskap og sunt vett, men jeg vet at ikke alle er enige. De liker å runke følsa som jeg kaller det når folk “forsvinner inn i sitt eget følelsesliv” og plutselig er alt de bryr seg om å ytre seg og den typen ting, gjerne anonymt på nettet. De føler seg engasjerte. Fyr og flamme. Som om det er første gang de bruker hjernen til noe mer enn et arkiveringssystem for erfaringsmateriale. Herregud. Det er så evneveikt at jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Ikke desto mindre finner jeg jo på noe jeg kan si, som morer meg. Hva er viktigere enn å more seg? Jeg mener, det oppstår selvsagt situasjoner når man er nødt til å fokusere på noe annet, men så snart man føler seg fri til å gjøre som man vil henfaller folk alltid til dette med å more seg. Ha det gøy? Det spiller ikke så mye hva man kaller det, men man bør merke seg at alle vil ha det. På den annen side er det tragisk når enkle sjeler faller inn i en fantasi om at de forstår verden og hva som må gjøres for at alt skal bli bra. Det eneste som kreves er at alle må sette dette med å more seg på pause for en viss tid, mens programmet for alminnelig forbedring blir installert på alle nivåer av samfunnet. Mange ser dette veldig klart med det mest krystallklare gangsynet de har. “Vi må bare” prikk prikk prikk. Greia er ganske patetisk. Alt de ser er inngangen til en tenkt situasjon av problemløsning, de klarer liksom aldri å se for seg hvordan ting vil utvikle seg derfra, gjennom bruk og misbruk av opplegget.
Vi avslutter med litt klassisk soul (noe jeg snart vil komme tilbake til).
