Det betyr ulykke å stirre på folk som plages med noe. Dette er ikke overtro, det er fakta. Sånn har det alltid vært. Men i den nyere tid har det blitt vanlig å til og med stille seg opp for å filme hva enn det er for slags problem som foregår. Hva skal vi tenke? Verden forandrer seg. Folkeskikk har tradisjonelt vært det som separerer de voksne fra den mentaliteten vi typisk finner i barnehagen og de lave skoletrinnene, men slik er det ikke lenger. Alle er barn nå. Fra fødselen og gjennom hele livet. Dette kalles å være naturlig i et samfunn som tar seg av alle plagsomme småting. Du skal ikke belemres med å måtte tenke og løse problemer, du skal bare nyte livet. Sånn har det blitt. Alle skal i sin egen verden lalle.
Når det er sagt så er det jo vanskelig å ta øynene av det nærmest ufattbare kaoset som foregår i USA. Herregud. Hva er det de har gjort? Alle som leser denne bloggen vet at jeg var ikke optimistisk i forhold til Trumps andre presidentperiode men dette har blitt så mye verre enn noe som var forutsigbart. Det er ikke sikkert at “statene” vil overleve dette. Kanskje kollapser hele mannskiten. Noen er sikkert glad for det, men jeg tror ikke det kommer til å bli støyfritt. Nå om dagen har de en greie med å myrde folk i småbåter utenfor kysten av Venezuela, Colombia og Panama — men samtidig har Trump benådet en mann som var dømt for å ha innført mer enn 500 tonn kokain til USA, på det grunnlaget at han hadde blitt utsatt for et urettferdig komplott som Biden-regjeringen sto bak.
Om jeg skal sammenfatte det i èn kort setning: Spania er vaksinert. Spesifikt mot fascisme, fordi det har de allerede hatt i førti år og (nesten) ingen ønsker seg mer av det samme. Dette nedfeller seg på det praktiske plan i at de har veldig robuste institusjoner designet for å beskytte det demokratiske styresettet — selv om det medfører mye Muppet Show i politikken. Ved dette tidspunkt er jeg registrert som “permanent bosatt i Spania” og har mottatt alle dokumenter, ID-kort og alt som forøvrig hører til. Teknisk sett er jeg imidlertid fortsatt norsk og kommer aldri til å bli noe annet, Spansken min er evneveik, men ikke verre enn at jeg klarer meg, selv om det finnes “forbedringspotensiale”. Det går seg til. Selvsagt er jeg bosatt i Nord-Spania, som er vesensforskjellig fra hvordan de fleste ser for seg Spania. Dette er et grønt område med helt annerledes klima og vegetasjon, kanskje mer som Sentral-Europa enn det jeg kaller Ørken-Spania i sør, med alle sine hvitkalkede adobehus og turistbefengte badesteder.
Spania har allerede varslet at de kommer ikke til å stille opp i Melodi Grand Prix hvis Israel får være med. Norge har som vanlig ingen moralsk ryggrad på den måten. Jeg har møtt amerikanere som trodde at Norge var med på Hitlers side under Den andre verdenskrigen, uten at jeg helt vet hvorfor de hadde dette inntrykket. Etter litt forklaring justerte de så klart dette synspunktet, men det skal likevel nevnes at nazismen sto sterkt i Norge, både før, under og etter krigen. Det var små marginer den gangen og vi observerer fortsatt en viss romantisk forkjærlighet for de autoritære politiske elementene som historisk sett dannet grunnlaget for disse bevegelsene for hundre år siden, og som har fått en slags renessanse nå i dag, blant annet via Fremskrittspartiet. Nordmenn liker fascisme, sannsynligvis mest fordi de bare har et abstrakt forhold til greia. De har aldri brydd seg om å dekonstruere sakskomplekset og eksaminere de enkelte delene som i sum total utgjør nasjonalistisk etnofascisme, men det er deprimerende vanlig å tro at Norge er “bedre” enn mange andre land i verden, som har gjennomgått fryktelige lidelser i regi av alskens autoritære styresmakter, ofte aktivt støttet av USA (noe som var mye mer utpreget før i tiden, selv om det er mer synlig nå).
Enkelt forklart kan vi si at fascisme begynner med premisset om at det finnes “undermennesker” som av ulike årsaker fortjener å bli behandlet annerledes – i betydningen mindre respektfullt – enn normale mennesker. Ofte antar dette karakter av en slags mild overbærenhet, kanskje litt som den man finner i gamle dagers misjonærer som snakket om “de ville” eller eventuelt “de innfødte” og hvordan det var nødvendig å gi dem sivilisasjonens toalettrening, så å si. Disse typene var selvsagt fullstendig fette psykopatiske, men med et smil. Jeg vil deg vel. Du vet. Sånn som foreldre forholder seg til barn, bare overført på voksne mennesker. Den samme mentaliteten finnes forsåvidt ennå, men den har trukket seg tilbake til diverse lukkede miljøer og “frikirker” etterhvert som det norske samfunnet har utviklet seg i retning av å bli mer åpent og aksepterende i forhold til annerledeshet både i livssyn, kjærlighetsliv og “personlig stil”. Imidlertid er det mange som vil ha et strengere samfunn med mer politi, hardere straffer og flere utvisninger av alskens “utlendinger”. Mange er veldig sadistiske på denne måten. De ønsker å se mer lidelse rundt seg. De synes ikke det er bra at folk har det bra. Jeg vet ikke hvorfor men jeg mistenker at det henger sammen med ubehandlede psykiatriske symptomer. Ellers er ting opplagt variable på det individuelle plan, men du vet jo hvordan det er. Folk leter etter “identitet” og de vil gjerne ha et sted som er “deres” hvor de kan henge sammen med “likesinnede” — som i praksis betyr at de vil ha en mer opplevd avstand til “de andre” som de føler seg så krenket og provosert av.
Det er i nesten ethvert tilfelle bedre med sykkel – og da mener jeg tråsykkel – men ikke når det regner. Skal du først ha motor kan du liksågodt ha kupè også, det vil si et varmt og tørt oppholdsrom tilknyttet kjøretøyet. Noe annet virker “ikke helt gjennomtenkt” — ut over den såkalte frihetsfølelsen folk liksom nyter når de kjører motorsykkel men som jeg aldri har klart å finne. Jeg forstår det ikke. Jeg føler meg jo alltid og uansett fri. Skal det liksom finnes noe mer? Sikkert av samme grunn har jeg aldri skjønt poenget med cabriolet heller. Hvorfor ta bort taket? Det er jo for fanden evneveikt. Hele poenget med kupè er liksom taket. Du vet. Det lukkede roms sublime mysterier.
Hvorom allting er, hvis to hjul er til glede så er fire hjul til dobbel glede. Ihvertfall når det regner. Jeg er ikke sentimental i forhold til kjøretøy. Det er bare et hjelpemiddel. Hovedpoenget er at man får gjort det man skal uten å kæse budsjettet med unødvendig luksus og “ekstrautstyr” av det slaget som gir en daglig verdiavskrivning som ikke ligner grisen. Finnes det egentlig noe som heter kjøreglede? Det er i så fall en slags sinnssykdom. Eventuelt kan det være runkefantasiene til en typisk tenåringsgutt — som normale menn bør vokse ut av før de fyller tredve. Jeg hørte faktisk noen beskrive bilen sin som en fittemagnet en gang for 40-50 år siden men jeg har aldri skjønt poenget med å ha noe slikt, selv om greia virker etter sitt formål. Hva skal jeg vel med den kvinnetypen som tiltrekkes av bilen?
På nyhetene hører jeg at de største søkeordene på Google i Spania er henholdsvis regn og skogbrann. Muntert skal jo livet være. Det regner som faen i dag men jeg måtte likevel i butikken — hvor jeg endte med å bruke 120 euro på varer som burde rekke helt frem til jul. Visse ting er mye billigere i Spania enn i Norge, sånn at jeg betalte bare 10 euro for en firepakning med normalt store vinflasker av merket Faustino Rivera Ulecia Reserva 2020, som har hensatt meg litt i tvil fordi jeg har alltid trodd at Faustino var et familienavn i regionen Rioja (de selger for eksempel flere varianter av Faustino på Vinmonopolet i Norge), men denne vinen kommer fra D.O. Utiel-Requena, som ligger i regionen Valencia. Det ene er for den saks skyld ikke noe hinder for det andre, men jeg hensetter saken på vent inntil nye data fremkommer. Dette er litt som hvordan jeg nesten glemmer å kjøre bil fra gang til gang, fordi jeg bor jo slik til at det ikke er nødvendig. Jeg kan bare gå bort på superen og kjøpe det jeg behøver. Nema problema. Uansett, 10 euro er 118 kroner, så prisen havner like i underkant av tredve kroner per flaske — for hva som sikkert ville kostst rundt 200 i Norge.
Og sånn går dagene. Jeg henviser forøvrig til en SVÆR hitsang fra året 1977.
Det har vært på nyhetene i omtrent en uke nå, etter at de først fant noen døde villsvin som hadde fått i seg smitte. De vet ikke hvorfra men det spekuleres i at “noen” – man ser for seg en langtransportsjåfør – kan ha kastet fra seg en sandwich med bedervet svinekjøtt som stammer fra en region med smitte. Men ingen vet. Om svinepest er det ellers å si at det er en dødelig sykdom for dyrene men det smitter ikke til mennesker — eller har ihvertfall ikke gjort det hittil. Foreløpig mener spanske myndigheter at de har kontroll på smittespredningen som ennå ikke har vært påvist i noen besetninger med tamdyr, men de har funnet et titall døde villsvin. Jabali som dyret heter på spansk. Søte skapninger har jo mange navn.
For tredve år siden var det et stort utbrudd av svinepest i Spania og folk er – på bakgrunn av erfaringene fra den gangen – ganske nervøse og ingen vil ta noen sjanser. Et utilsiktet bivirkning er at prisene på svinekjøtt har falt, ettersom diverse produsenter gjør et skippertak for å få varene ut på markedet før det eventuelt kommer smitte blant tamdyr som gjør at hele besetninger må destrueres og alle bygninger desinfiseres, noe som selvsagt er en dyr affære. Men inntil videre sier altså myndighetene at de tilsynelatende har kontroll på smitten og at den begrenser seg til villsvin i et avgrenset område av Katalonia (delstaten hvor Barcelona er hovedstad). Likevel er det hva det er. Ordet svinepest får jo folk til å hoppe i stolen og se for seg “worst case scenario” med alt hva det innebærer.
Det går an – mange vil si det er fullstendig fette nødvendig – å delegere myndighet ovenfra og nedover i en struktur som håndterer praktiske oppgaver, enten vi snakker om et departement eller en kommersiell bedrift. “Sjefskunst” handler om å finne dyktige folk og gi dem spillerom. Imidlertid flyter ansvar i den motsatte retning. Hvis du har ansatt noen i en stilling som det senere viser seg at de ikke behersker så er det ditt ansvar at denne situasjonen har oppstått. Selvsagt kan du gi dem en reprimande, sparke dem, eller hva det nå skal være, men det er din skyld at det har blitt slik og det finnes intet fritak. Derfor er det at “sjefen må gå av” hvis det har oppstått noe som er så storjævlig at hele organisasjonen har tapt troverdighet, selv om det teknisk sett ikke er sjefen som har gjort noe galt.
De fleste normalt utrustede mennesker har en god naturlig intuisjon for hvordan dette fungerer, eller rettferdighetssans om du vil. Det finnes “rimelighetshensyn” og det finnes sånt som man “burde ha forstått”. Den interne kulturen i en hvilken som helst organisasjon henger på hva slags sjef de har. Fisken råtner fra hodet og ned, som de sier i England. For å skjære fullstendig gjennom kan vi si at man gir myndighet men at man tar ansvar. Dette er den mest fundamentale av alle “lederegenskaper”. Vite hva du skal gi og ta. Bare en dårlig sjef vil skylde på “de under seg” når det er noe. Det er jo i beste fall en stilltiende bekreftelse på at du ikke har kontroll. Distribusjon av skyld og delegering av ansvar er tegn på karaktersvakhet i ledelsen, som igjen svekker organisasjonens troverdighet.
Hvis det er noe jeg lurer på er min naturlige tilbøyelighet å spørre noen som vet svaret. Sånn er jeg. Imidlertid er ikke alle laget på den samme måten. Noen foretrekker å tenke selv, i den forstand at de former sitt eget personlige svar. Det folk kaller “din egen sannhet”. Dette mønsteret gjentar seg i store og små ting. As above so below. Det handler om å stole på sin egen evne til å oppfatte, forstå og assimilere sannheten. Du vet. Akkurat der er jeg i tvil. Jeg er skeptisk til meg selv og foretrekker derfor å gjøre både dobbel og trippel sjekk av enhver form for informasjon før jeg godtar den som “sann” (og selv da er det aldri noe mer enn en “foreløpig hypotese” basert i dagens datagrunnlag, som selvsagt kan endre seg i morgen). Jeg vet jo allerede – basert i erfaringsmateriale – at jeg er tilbøyelig til å ta feil. For eksempel gjennom å velge det svaret jeg liker heller enn det svaret som er sant.
Svartefredag er ikke et kulturfenomen jeg har hatt noe forhold til gjennom oppvekst, skole eller arbeidsliv. Jeg tror det er noe nytt de har begynt med. Wikipedia sier at Black Friday skal være den dagen som følger Thanksgiving i USA, som i året 1941 ble fastsatt til å være “den fjerde torsdagen i november måned”. I henhold til amerikansk tradisjon starter årets julehandel på svartefredag. Ihvertfall var det slik før om årene. I nyere tid har det imidlertid vært en tendens til å strekke denne greia ganske langt i både det vide og det brede, slik at nå kan man observere både Black Week, Cyber Monday og Cyber Week. Intet av dette er enkelt å oversette og det lar seg heller ikke uten videre tilpasses til norske tradisjoner. Vi feirer jo jul, som er navnet på en hedensk lysfest tilknyttet solbanens astronomiske beskaffenhet, mens amerikanerne feirer kristmesse, som er en religiøs greie. Ihvertfall nominelt sett. I virkeligheten handler det mest om en forbruksorgie både i Norge, USA og alle andre land som på noe vis markerer årstiden. Det handler om å bløgge lommeboka og spise seg syk på fet mat, før man sovner under juletreet i fylla.
Dette årets julefeiring vil for mitt eget vedkommende være relativt platonisk, i den forstand at jeg har ikke noe forhold til “julens budskap” og er lite interessert i de materialistiske eksessene som folk typisk kaster seg uti. Det er bare vemmelig. Selvsagt kjenner jeg til juleevangeliet – Feliz Navidad, som de sier her i nabolaget, altså “til lykke med fødselen” – men jeg føler ikke at dette har noe med meg å gjøre. Hvorfor skal jeg feire en utenomekteskapelig affære som skjedde blant jøder for 2000 år siden? Det er jo faen ikke klokt. Jeg er norsk. Om jeg skal feire noe så blir det selvsagt fjøsnissen som rasker over isen mens alle de små rotter danser rundt og skotter, eller hvordan det der blir. Du vet. Julebukken og neket. Det kan ha noe med fleinsopp å gjøre, fordi scenarioet høres jo temmelig psykedelisk ut, men den kulturelle konteksten har dessverre gått tapt etter mange hundre år med det uhyggelige kristenfolkets psykopatiske tyranni. Og nå har ikke engang de noe grep på sakene lenger. Ved dette tidspunkt er det ren markedstilpasset hedonisme uten annet innhold og mening enn at du skal bruke opp alle pengene dine og spise på deg noen kilos overvekt i løpet av “høytiden”. Jeg har ikke noe imot fest og moro men dette opplegget er alt for krampaktig.
Jeg avslutter dette med å avspille den siste sanne julesang.
På engelsk sier man the human race om det som på norsk heter menneskeslekten. Konseptet er altså mer “intimt” på norsk enn på engelsk, hvis vi legger til grunn at en slekt står hverandre nærmere enn en rase. Du vet. Sånn rent teknisk sett med genetikk og alt det der. Uansett, ordet race kan også bety kappløp, som for eksempel i the rat race, som betyr “kappløp mellom rotter” og er en alminnelig metafor med betydningen “nådeløse konkurranseforhold” — særlig om jag etter makt, penger, status, karrière og så videre. Hva sier man på norsk? Jeg har en kompis som sier rotteræset, men det er på trøndersk slik at det høres liksom riktig ut, i motsetning til bokmål. Karrièrekrigen kan muligens fungere. Alle skjønner poenget øyeblikkelig — og det høres jo litt ondt ut.
Syntaks er et språkteknisk begrep som handler om hvordan ordene i en setning forholder seg til hverandre slik at det oppstår “mening” eller “innhold” — men det kan også bety “underkommunisert tvangstenkning” som er en litt psykopatisk måte å bruke språket for å fremkalle en ønsket idè eller følelse hos den man henvender seg til. Som vi alle vet finnes det jo visse ord og sammenstillinger av ord (setningsledd) som fremtryller forutsigbare assosiasjoner hos folk. En kløktig språkakrobat kan mer eller mindre styre tenkningen hos andre gjennom metodisk manipulasjon av syntaksen. La oss si en slags språklig svartekunst. Alle de vi har grunn til å kalle “store forfattere” behersker denne kunsten, men den blir også alminnelig brukt – eller misbrukt – innenfor reklame og til politiske propagandaformål. For en vanlig sivilist som ikke har noen særlig innsikt i språkets magiske mekanikk er det vanskelig å motstå en godt trent smørtunge som går hardt inn for å overbevise dem om en sak. Alle vet dette. Det skjer hver dag.
Hva slags mening legger du i begrepet en karismatisk forfører? Jeg mener ikke noe seksuelt nå – selv om dette også er et vanlig arbeidsområde for sjarmører – men en sånn type som har “et vinnende vesen” og som regel får det som de vil fordi folk opplever dem som behagelige å omgås med. Man får rett og slett lyst til å hjelpe dem fordi “det føles riktig” selv om man ikke kan sette fingeren på eksakt hvorfor. Dette er ikke i og for seg selv noen psykopatisk egenskap, men du vil ikke desto mindre finne denne evnen til manipulasjon hos en typisk psykopat, som jo ikke er hemmet av de mest vanlige sosiale moderasjonsmekanismene. Jeg følger litt med på utviklingen rundt karakteren Jeffrey Epstein som visstnok hadde slike personegenskaper — som selvsagt forklarer mye. Om et par uker skal det materialet som justisministeren i USA sitter på overleveres – eller “frigis” som de sier – til Kongressen. Det er mildt sagt mye nysgjerrighet knyttet til saken og alle mulige slags teorier og spekulasjoner flyter rundt der ute. De seksuelle overgrepene er jo bare ett aspekt av hele bildet – uten at jeg prøver å underslå alvorlighetsgraden av disse – mens det virkelig mystiske er hvordan en såpass tvilsom type klarte å bygge opp et så omfattende nettverk av rike og mektige individer. For eksempel var en så hardkokt politisk operatør som Peter Mandelson i Storbritannia nærmest som en logrende hundevalp overfor Epstein. Handler alt om “personlighet” og karisma? Jeg antar vi bare må vente og se.
Det virker passende å avslutte med en av verdens beste coverversjoner av en kjent sang.
Det er litt uklart hva amerikanerne driver med i Karibien nå for tiden, men det er udiskutabelt at det er overlagt drap når de skyter på overlevende sivilister i vannet etter at båten deres har blitt bombet. Er det krig? I så fall snakker vi om en krystallklar krigsforbrytelse, men i henhold til amerikansk grunnlov er det bare Kongressen som kan erklære krig og de har ikke gjort noe sånt, så hva slags navn skal man sette på situasjonen? En “spesiell militær operasjon” som russerne sier om opplegget sitt i Ukraina? Ikke vet jeg, men det ser ikke bra ut. Forsvarsministeren i USA – Pete Hegseth, visstnok av norsk avstamming – er så inkompetent at man må gjøre seg til for å ta ham alvorlig, men det virker som om han er på vei til å miste jobben og vel så det nå. Uansett hva man ellers kan si om Donald Trump så er han jo ikke kjent for å være noen lojal person. Hvis noen blir en politisk belastning for ham så kaster han dem til ulvene uten å nøle. De har så smått begynt å etablere en etterforskning av den karibiske affæren, så får vi se.
Hva de sier er at disse småbåtene er narkoterrorister og greia er å beskytte USA mot en dødelig trussel. Du vet. Det må drastiske virkemidler til for å komme narkotikaproblemet til livs. Det påstås at Nicholas Maduro – president i Venezuela og forsåvidt en temmelig klysete person – leder et narkokartell, men dette er høyst tvilsomt. De som har peiling på tingene sier at det er Venezuelas militære styrker som har en greie gående med banditter fra Colombia og det handler om å ta imot penger for “beskyttelse” av kokainforsendelser til Europa. De varene som skal til USA går ikke gjennom Venezuela og Karibien men oppetter vestkysten og via Mexico. Dette er jo et kriminelt problem, men ikke noe man vanligvis går for å løse med militære virkemidler. Samtidig er det valg i Honduras og det ser ut til at Nasry Asfura – den kandidaten som Donald Trump foretrekker – kommer til å vinne valget. Jeg nevner dette fordi en pikant detalj i det mellomamerikanske bildet er at forrige president i Honduras – Juan Orlando Hernandez, også fra det samme nasjonalistpartiet som Asfura – for et drøyt år siden ble dømt til 45 års fengsel i USA for å ha tatt imot mange millioner av dollars i bestikkelser fra den berømte narkokongen Joaquin “El Chapo” Guzman fra Mexico over de seneste tyve årene. Trump sier nå at kan akter å benåde Hernandez og sende ham hjem til Honduras igjen.
Som vi ser er det visse uklarheter i narrativet. Den ene hånden vet åpenbart ikke hva den andre gjør, eventuelt så bryr ikke Trump seg særlig mye om “hvordan ting ser ut” når han ligger utenfor kysten av Venezuela med en stor flåtestyrke, angivelig på grunn av “narkoterrorisme”, samtidig som han benåder en korrupt politiker som beviselig var en aktiv del av Sinaloa-kartellets opplegg for å smugle gudene vet hvor mange tonn stoff inn i USA. På den annen side har Hernandez skjønt hvordan man når frem til Trump og vinner hans sympati, fordi han gråter så høyt over “politisk heksejakt” som han mener å ha blitt utsatt for, akkurat som Trump. Dermed ser det ut til at Juan Orlando Hernandez går fri — og kan vende hjem til Honduras hvor hans partifelle Nasry Asfura sikkert har noen slags ledig ministerstilling å tilby. Verden går videre.
Det skal i åpenhetens navn innrømmes at jeg ofte er litt treg i forhold til diverse “motebølger” som kommer og går, noe som henger sammen med et nokså kultent personlighetstrekk: En slags instinktiv skepsis, for ikke å si direkte aversjon mot “det populære”. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har alltid vært sånn. Så snart det dukker opp noe som “alle må ha” så kan du være rimelig sikker på at jeg legger ned protest. Maskorama som konsept appellerer ikke til meg. Jeg forstår det bare ikke. Hva er greia? Det fremstår litt som et barneprogram som likevel er litt i overkant “voksent” for denne målgruppen, mens det har ingenting av det som gjør et talentshow – som for eksempel Stjernekamp – interessant. Hvem synes det er gøy å gjette på identiteten til noen som er mer eller mindre dårlig til å synge?
Litt etterforskning viser at Maskorama er en fjernsyns-franchise som i USA kalles The Masked Singer (TMS), men det startet opprinnelig i Sør-Korea. Dette betyr at NRK sannsynligvis har kjøpt konseptet, noe som ikke akkurat gjør det noe bedre, men det får visse biter til å ramle på plass. Kjendisdyrkelse er jo en typisk amerikansk greie, selv om det finnes i alle land. Dermed kan jeg i det minste frikjenne programledelsen og produksjonsstaben fra skylden de eventuelt ville hatt for å finne opp denne greia. Norge er jo et ganske lite land, sånn at det er ikke himla stor avstand mellom de vanlige og de berømte. Det er for eksempel ikke uvirkelig å se et kjent tryne på gata slik at folk stimler ikke sammen for å peke og måpe over denne ikke-begivenheten, spørre om autografen og den typen ting. Normal folkeskikk påbyr å la dem være i fred. Deler av den kulørte pressen har vært tildels uforskammet nærgående på denne måten, men det er ikke på langt nær like ille som i visse mye større land enn Norge.
Når det gjelder den foran nevnte Stjernekamp så skjønner jeg ikke hva som skjedde. Var ikke programmet populært nok? Maskorama fremstår som en slags erstatning, men det blir jo som å erstatte fredagstacoen med en pose potetgull. Det er noe men det er ikke på samme nivå. Konseptet med å samle et knippe allerede etablerte artister – som likevel ikke er blant de største stjernene – og utfordre dem i sjangere som befinner seg utenfor den vanlige musikken de driver med, er mye mer spennende enn det tøysete maskespillet som har kommet istedet. På den annen side lukter det litt av brutal kamp om rettigheter og penger på bakrommet. Stjernekamp kan ha forsvunnet av juridiske årsaker. Det vet jeg strengt tatt ikke noe om, jeg bare synes det var et bra show å se på utover høsten. Maskorama er sikkert morsommere for barna men for sånne som meg er det bare irriterende. Men når det er sagt så finnes det jo forsåvidt nok av andre tilbud både i fjernsynet og på YouTube. Det er et luksusproblem å klage over at fjernsynet ikke behager meg.
Vi avslutter med en musikalsk klassiker som neppe kommer i Maskorama.
Overskriften er en ironisk sidebetraktning som noen en gang formulerte for å beskrive “den nye venstrepolitikken” — altså en slags postmarxistisk posisjon som handler mer om identitetsdannelse enn om klassebevissthet. Som alle kan se er dette et åpenbart tilfelle av kognitiv dissonans fordi kirken er jo fortsatt kirken selv om presten er en kvinne. Det er ikke progressivt med kjønnslikestilling innenfor en repressiv institusjon, det er idiotisk. Det er “religionen i seg selv” som er problemet, ikke dens struktur og organisasjonsform. Selvsagt er likestilling et politisk mål for venstrepolitikken, for ikke å si en ideologisk hjørnestein som er nødvendig for å bære “det sosialistiske byggverk”, men det er en bisarr avsporing fra selve saken når folk begynner å klappe for kvinnelige prester og biskoper.
Marxisme betyr først og fremst klassekamp, forstått som det politiske arbeidet som er nødvendig for å etablere et sosialt rettferdig økonomisk system. Verken mer eller mindre. Det ligger i sakens natur at dette begynner med klassebevissthet og aktiv motstand mot alle andre former for menneskelig kategorisering; så som rase, kjønn, religion og så videre. Vi er som mennesker forent i det felles formål å skape et verdig liv for oss selv og våre nærmeste — og det middelet vi har å bruke er arbeid. Alt annet er avsporinger og bortkastet tid. Dette er ikke mystisk. Det er ikke metafysisk. Vi snakker om den materielle virkeligheten hvor vi alle lever og dør. Om du ikke allerede har det som medfødt personlighetstrekk så er det nødvendig å kultivere en usentimental form for realisme for å få ting gjort i denne verden. Oppå dette bør man videre utvikle solidaritet med andre, basert i vår felles menneskelighet.
Verden er dessverre full av onde typer som søker å mishandle og utnytte andre for sine egne formål. Hvorfor det er slik kan sikkert diskuteres i det vide og brede, men slik er det. Hva man skal gjøre med dette er ikke jeg i noen god posisjon til å si noe om, men det virker mest fornuftig å jobbe for at vi skal få lovfestet “visse grenser” for hvor lur man har lov til å være overfor sine medmennesker. Du vet. Avgrense psykopatenes handlingsrom. Det virker jo litt på den naive siden å anbefale folk å “tenke selv” fordi dette ender ikke alltid bra. Selvstendighet er ingen jevnt fordelt personegenskap og mange opplever det som tryggest å være en “følger” av sånne som ser ut til å ha lykken med seg heller enn å satse på sine egne idèers bærekraft. Dette er den mest alminnelige “inngangsdøra” for de som lurer og svindler folk for sin egen vinnings skyld. Sånne opplegg kan være både små og store. Et eksempel på en stor svindel er religion. Et annet er den organiserte “pengeøkonomien” (som i det store og hele faktisk fungerer som et religiøst opplegg). I tillegg finnes det mange andre slike psykologiske våpen, men vi behøver ikke å ramse dem opp her og nå, bare bemerke at folk liker ikke typisk verken gudsfantasier eller pengemas, men de klamrer seg likevel til slike ting fordi de føler ikke at det finnes noen bedre alternativer for dem. Dagen søkeord er derfor – som alle bør forstå – stockholmssyndromet.
Vi avslutter her, med en ganske funky sang fra 1975.
