Jeg kom til å tenke på filmen The Hit fra 1984, regissert av Stephen Frears – som har laget flere bra filmer enn jeg gidder å ramse opp (søk på nettet selv) – og med Terence Stamp, John Hurt og Tim Roth i hovedrollene. Handlingen foregår for det meste i Spania og det er en slags mikstur av kammerdrama og road movie. Sånn er det jo. Jeg sluttet ikke å tenke på bra 80-tallsfilmer etter at jeg skrev om saken i går, så det dukket opp både det ene og det andre på minneshorisonten i løpet av kvelden, natten og videre. For eksempel Mona Lisa, en Neil Jordan-film fra 1986 som alle bør se, foruten enda en med Bob Hoskins, fra året 1980, nemlig The Long Good Friday som man trygt kan kalle et hardkokt kriminaldrama. Uansett, saken er at 80-tallet får mye pepper for mange ting – ikke helt ufortjent, må vi vel si – men det var jo ikke bare sorg og jammer heller. Tiåret hadde sine kunstneriske lyspunkter innenfor musikk og film.
Hvem er det som ikke elsker Blade Runner? Da den kom (1982) var den jo mildt sagt forut for sin tid og filmen satte nye standarder for hele science fiction-sjangeren. Jeg vet ikke hvorfor jeg “glemte” den i går, men saken er sannsynligvis at jeg ikke tenker på den som en 80-tallsfilm noe mer enn jeg tenker på 2001: A Space Odyssey som en 60-tallsfilm. Det er liksom noe tidløst over Blade Runner. Dessuten er jo Scarface (1983) en formidabel film som “alle har sett” opptil flere ganger. Vi må også nevne Blood Simple (1984), den første filmen av Coen-brødrene — som derfra og ut laget sitt helt eget filmspråk. Mens vi snakker om episke mesterverk må selvsagt Akira Kurosawa sin produksjon Ran (1985) tas med. Jeg var faktisk på kino og så den da den kom. Det er en lang film men jeg husker den som “ikke lang nok”, i den forstand at jeg hadde ikke lyst til å forlate kinosalen etter at den var slutt. Du vet. Når man bare blir sittende helt til alt er over og de skrur på lyset igjen. Når det kommer en vakt bort til deg og spør om du har sovnet. Akkja. Det var også en film som het noe så sært som Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker fra 1989. Temmelig teatralsk brutalitet kan du si, og det var like før den ble forbudt både her og der, men det er definitivt en film folk bør se. Dessuten må Withnail and I fra 1987 absolutt nevnes. Det samme må Michael Mann sin første film Thief fra 1981.
Det er mye jeg “ser for meg” og som kunne/burde nevnes — men det er nok nå. Jeg er lei av denne leken.
Rockens kuleste “gitardame” heter Wata og spiller i den japanske power-trioen Boris, som avslutter dette.
