Folk er lettlurte. Det er ikke jeg som har funnet på dette, jeg har bare oppdaget at det er sånn. Sakens natur er ikke slik at det er passende å føre statistiske bevis for påstanden, for selv om jeg kanskje ofte er en drittsekk så føler jeg ingen glede ved å føye skam til skade når noen har blitt lurt. Sånt er jo kjipt. Kanskje til en viss grad fortjent, fordi folk burde ikke være så godtroende, men det er dårlig form å more seg over andres ulykke. Jeg gidder ikke akkurat å lide med dem heller, men jeg kan i det minste spare dem for sarkasmene. Vel å merke når det er en personlig og konkret situasjon. Jeg har ingen planer om å dempe meg som moralfilosof på generelt grunnlag.
Noen fortalte meg en gang at jeg, etter hans mening, er en edgelord. Kongen av dypet. Det er ikke mye som beveger seg i landskapet bortenfor meg. Jeg antar dette er noen slags form for korrekt. Jeg er aldri redd fordi jeg vet det er ekstremt usannsynlig at ikke jeg er det farligste dyret i min nærmeste omkrets, nesten uansett hvor jeg er. Skogen, fjellet, byen, over eller under vann. Det spiller ingen rolle. Jeg er farlig fordi jeg er hva man i Colombia kaller en brujo. En trollmann. “Jeg” er ikke problemet. Tingene som følger meg er. Er de skapninger eller er de bare stemninger? Ingen vet. Men alle legger merke til at det “er noe”. La oss kalle det et menasjeri av trolldom. Jeg har demoner slik andre folk har hund. Skal vi leke pinne? sier jeg til dem. Fuck you, asshole svarer de tilbake. Så ler vi alle. Sånn er tonen.
For noen år siden var jeg på en såkalt alternativmesse. Rett ved Valle Hovin i Oslo. Masse magikere og healere og greier. Jeg vet ikke hva de driver med men det ser ikke klokt ut. Imidlertid tjener de sikkert mange penger, så det “smarte” er alltid noe relativt. Det må bare være sagt at det finnes ingen snarveier, uansett hvor mye du betaler. Det eneste som betyr noe er personlig disiplin. Hva man enn må gjøre for å tilegne seg mer effektive vaner og rutiner er hva som teller. Noe mer er ikke å si om “kunsten”. Det fungerer på samme måte som håndverk. Man bare begynner et sted og så lærer man etterhvert som man går. Nesten alt man forsøker vil mislykkes i lang, lang tid, men så en vakker dag vil det begynne å fungere. En følelse av å “skjønne hva man driver med” vil vokse frem. Derfra til mesterstatus er ikke lang. Kanskje bare tyve år eller deromkring. Det er ikke nok å forstå hva man driver med, man må også kontrollere det.
Senere møtte jeg en ekte heks et sted utenfor London i England. Det endte med at hun betalte meg ganske solide penger for å trene henne i et par uker. Jeg vet ikke hva som skjedde senere. Sannsynligvis ble hun rik. Før hun ble heks på profesjonell basis hadde hun vært agent for etterretningstjenesten i Storbritannia. (Samme karrièreforløpet som Michael Aquino, for de som vet hva det betyr.) De blir ganske godt trent, men MI5 og de derre har en veldig instrumentell fokus. Jobbene de typisk gjør har ikke noe rom for filosofisk refleksjon. Sånn er det blant spioner. Jobben deres ligner på den soldater gjør bare i sin kommandostruktur, de er ute etter helt andre resultater. Men det tærer på psyken å leve i en gråsone hele tiden. Det er ikke de godt tilpassede som gjør karrière som spioner, det er de som uansett ville ha vært på utsiden av det normale. Hvilket bringer oss til poenget. Samfunnet som konstruksjon er laget av og for de borgerlige interessene. Du vet. Stifte familie og lage barn, det ene med det andre, sånt tar mye tid og krefter. Før du vet ordet av det er livet slutt.
