Research from a wide range of disciplines including psychology, cognitive science, neuroscience, and economics, suggest that humans have limited cognitive resources that can be used at any given time, when resources are allocated to one task, the resources available for other tasks will be limited. Given that attention is a cognitive process that involves the selective concentration of resources on a given item of information, to the exclusion of other perceivable information, attention can be considered in terms of limited processing resources.
(Wikipedia)
Begrepet “attention” i det engelske språket betyr ikke eksakt det samme som oppmerksomhet på norsk, vi må legge til et “aktivt” element av vaktsomhet for å danne den samme kategori av mening i semantisk forstand, men mye ligger allerede i ordet “oppmerksomhetsøkonomi” (som imidlertid ikke ennå er et leksikalt begrep på norsk). Hvis man er rimelig oppegående vil man få de rette assosiasjoner, nemlig at en persons oppmerksomhet er et begrenset gode som ikke klarer å håndtere særlig mange ting samtidig, spesielt ikke i et miljø hvor det er mange aktører som konkurrerer om denne i utgangspunktet begrensede oppmerksomhetskapasiteten. Man er nødt til å etablere noe slags regime for prioritering — og det er denne “prioriteringsnøkkelen” som er reklamebyråenes hellige gral.
Overdose er et annet ord som kommer med sitt eget sett av assosiasjoner. Narkoøkonomien er den andre formen for strukturert menneskelig virksomhet som ligner mest på oppmerksomhetsøkonomien, med den ikke uvesentlige forskjell at overdosene hos sistnevnte ikke kommer med ordet “dødsfall” i andre enden, overdose på informasjon er noe folk har fått når de “makser ut” kapasiteten sin og ikke lenger klarer å tenke klart. Den kritiske sansen deres visner og dør i møtet med “det de liker å høre” like så sikkert som at alle andre hensyn visner og dør hos en heroinist når de har fått tak i en “pose” med dop. Avhengighet – inkludert det typiske atferdsmønsteret med unnvikenhet og løgner – er et kjent begrep fra narkoøkonomien, men som egenskap hos mennesker har det et mye tidligere psykologisk innslagspunkt. Man behøver ikke dop for å bli en junkie. Det er nettopp derfor det å komme seg ut av narkoavhengighet handler forholdsvis lite om å “bli nykter” men veldig mye (for ikke å si bare) om å etablere et helt annerledes vanemønster.
Kritisk sans er kryptonitt for de som fisker etter menneskers oppmerksomhet, derfor tar de gjerne og ofte avstand fra vitenskapelig metodikk og rasjonell analyse til fordel for et følelsesstyrt regime av tro, håp, lengsel og denslags. Fiskeren bruker jo agn og det er ikke bra for fiskeriene når fisken gjenkjenner og derfor avviser agnet. Poenget er ikke å levere noe nyttig eller underholdende, poenget er å få et stort antall klikk (og/eller mange “følgere”) fordi det er dette som eventuelt kan omsettes til reklameinntekter. De som fremstiller innhold på de mange nettplattformene som finnes der ute (inkludert denne, altså blogg,no) konfonteres hver dag med dilemmaet rundt hvor mange klikk og følgere de behøver for å havne på listetoppen — og det følges med på bevegelser i markedet med en intensitet som man ellers må til de som driver med børs og penger for å finne maken til. Dette er jo latterlig men det er også slik plattformene er formatert. Det er meningen at man skal fokusere på tall som strengt tatt ikke er relevante for andre enn de som jobber med å plassere reklame — mens selve plattformene i størst mulig grad søker å bli automatiserte pengemaskiner uten noen redaksjonell visjon hinsides “popularitet”. Over tid vil det sannsynligvis fremkomme større grad av “aktivt eierskap” på plattformsiden, men internettet er ennå veldig ungt og preget av “cowboymentalitet”, eller kanskje vi heller skal si “gullgravermentalitet” slik denne ble glimrende fremstilt av Humphrey Bogart i filmen “Skatten i Sierra Madre”. De tror det finnes et Eldorado et eller annet sted inne i denne informasjonsjungelen og investerer milliarder av tryllepenger på å jage drage, men til syvende og sist er ikke nettet noe mer enn et kommunikasjonsverktøy. Verden er – som alltid – ikke magisk.
En gjennomsnittlig menneskehjerne har 86 milliarder nevroner — og alle er kvanteportaler, eller altså de ligner ikke “logiske porter” av den typen man finner i computere, hjernekapasiteten hos selv et mindre begavet individ er helt sinnssykt langt hinsides noe vi får til å lage på kunstig vis, man opererer med tallet èn exaflop, eller en milliard milliarder logiske operasjoner hvert sekund, og vi bruker totalt 25 watt på å drive dette perverse monsteret av et databehandlingsredskap (som likefullt er en fjerdedel av hele operasjonen, som går på 100 watt). Det er imidlertid ikke stort av dette vi får til å styre med viljens hjelp. Selvet er jo bare en drøm pakket inn i en drøm. Det beste er å lalle videre, eller ihvertfall det mest behagelige. Det å våkne er i seg selv en ubehagelig prosess og man får ingen “belønning”, alt man har foran seg er en strevsom arbeidsdag. Hvis man vil ha nytelse er det vesentlig mye smartere å tulle seg inn i dyna, snu bredsiden til verden og drømme videre. Den våkne verden føles nesten aldri bedre som erfaring enn de fine tingene man gjemmer i sitt indre tryllerike. Hvis man ikke er av en slik priviligert avstamning at man kan betale seg gjennom det man møter er det mye bank å få ute i realitetenes rike.
