Den britiske statsministeren Rishi Sunak synes matematikk er viktig. Når han snakker om det kan man tydelig høre at dette er noe han har sterke følelser rundt. Han har tenkt på saken mange ganger. Imidlertid er ikke dette noe han burde snakke om på den måten. Jeg er i utgangspunktet helt enig med Sunak, matematikk er viktig, men ikke så viktig at det krever noe programtiltak på statministernivå. Skolene klarer for det meste å levere matematikkutdanning på alle nivåer, hans jobb er å ikke stå i veien for lærergjerningen slik sett. Det minner litt om hvordan den forhenværende prins Charles noen ganger hadde en tendens til å uttale seg med mer lidenskap enn intelligens.
Man får nesten litt vondt av Rishi Sunak, denne keitete nerden av en britisk-indisk overklassegutt som er nesten smertefullt out of touch med den befolkningen han er satt til å styre … men så må man ta med i beregningen at han har faktisk bedt om dette selv. Hans egne ambisjoner har brakt ham til piskepålen (“the whipping post”) og nå får han så de ganske store ørene flagrer, fra alle kanter. Hvorfor ville han ha denne jobben? Han er allerede i klassen for de såkalt superrike, det vil si at det går nesten ikke an å bli kvitt alle pengene, privatøkonomien er på størrelse med statsbudsjettet i et gjennomsnittlig U-land av moderat størrelse. Hva er det som motiverer ham?
En av de britiske historikerne som var store innenfor genren Den andre verdenskrig, muligens Beevor eller Trevor-Roper, skrev en gang om Stalin at det var like usannsynlig at en georgier skulle bli statsovehode i Russland som at en inder skulle bli det i Storbritannia. (Jevnfør de holdningene til Georgia som man typisk finner blant russere, eller holdningene til India/Pakistan som man typisk finner hos briter.) Vel, nå er vi der. Rishi Sunak har gjort det umulige i så måte. Er dette hva det handlet om? Min favoritt blant britiske komikere er (selvsagt) Frankie Boyle, som har hatt et fjernsynsprosjekt kalt “New World Order” en stund nå (ligger på YouTube). Slik formen er i så mange slike show er han selv ordstyrer for et panel av kolleger, altså andre britiske komikere, og opplegget handler om å improvisere frem morsomheter på stående fot i forhold til diverse aktuelle samfunnssaker. En av gjestene som er britisk-indisk (eller kanskje pakistansk), muligens Romesh, jeg husker ikke akkurat, sa at Rishi Sunak i den sivile toppjobben i Storbritannia var en slags stolthet med bismak, fordi på den ene side er det bra at “en av dem” rydder vei i forhold til hva som oppfattes som realistisk mulig i miljøet, men på den annen side er dette nesten det verste som går an å få til i forhold til verdensfjern overklassementalitet, uansett hvor i verden de kommer fra.
Mens kulturdebatten pågår forfaller det britiske helsevesenet i en alarmerende takt. Folk kreperer i ambulanser – i den grad man får tak i ambulanser, mange tar den ut i familiebilen – mens de venter på å slippe inn på hospitalet. Du rykker stadig fremover i køen. Det har blitt vanlig å ha en egen lege som driver triage på parkeringsplassen, det vil si hente ut de mest akutte så de kan komme på avdelingen og ellers holde liv i røkla. Et stipulert tall for hvor mange som dør “på parkeringsplassen” på grunn av kapasitetsproblemer – de slipper rett og slett ikke inn på sykehusene før noen andre blir dimittert, kapasiteten er fette sprengt – er fem hundre personer i uka. Dette skjer akkurat nå, i disse tider, det herrens år 2023. Hele opplegget er jo for faen fullstendig Charles Dickens. Det går nå på trettende året med Tory-partiet i regjeringsposisjon, og de har praktisert “austerity” (et engelsk ord som betyr både strenghet og nøysomhet, nærmest til en masochistisk grad) innenfor økonomien like lenge, i praksis “nedskjæringer innenfor offentlig sektor” samtidig som de av nødvendighet – jobben må jo gjøres – setter ut oppgavene til private aktører og ender derfor med å betale dobbelt så mye for tjenesten av hva man bare kan karakterisere som ideologiske årsaker. Det er ikke sant at det private næringslivet fungere mer effektivt, eller at de har mer kompetente folk enn hva de offentlige tjenester bygger opp over tid og uten å være belemret med kortsiktige lønnsomhetskrav.
De kaller det allerede winter of discontent, som i 1979. Dette er nå etablert på folkemunne, bare at alle mener det er mye verre denne gangen. Hele skithuset står i flammer, så å si, og brannvesenet har blitt lagt ned “av austeritetshensyn”. Det er jo ikke lønnsomt å ha en masse folk “på vakt” som for det meste bare sitter der og venter på at noe skal skje, det er bedre å kjøpe tjenester etterhvert som behovene oppstår. Margaret Thatcher (alle toryers store helt) sa en gang at det finnes ikke noe slikt som et samfunn, det finnes bare individer — som er hva Nietzsche ville kalt en fundamental misforståelse av forholdet mellom selvet og verden. Riktignok er det sant at “samfunnet” ikke eksisterer på den samme fysiske måte som individene, men det er et ord vi bruker for å beskrive det abstrakte “rommet” vi alle befinner oss i som sosiale skapninger, hvor vi blant annet samhandler på ymse vis. Capisce? Dette er samfunnet, som er noe annet enn staten. Jeg forstår at det blir mye å holde rede på for de som opererer med de mest rudimentære tankemåter man finner der ute, nærmest en slags tenkekunstens “First Price” vareserie, men det er viktig at man holder orden på disse begrepene når man har staten som arbeidsgiver.
