Hva er det aller minste man kan forlange av noen som tar på seg en jobb? Etter min mening må det være at de “skjønner hva de driver med” allerede i utgangspunktet, det vil si at de ikke har valgt denne anledningen til å møte veggen i kompetansemessig forstand. Hvis man for eksempel stiller til valg som ordfører på et sted må man jo forstå at dette medfører visse innskrenkninger i privatlivets fred og frihet. Plutselig vet alle hvem du er. Og de har spørsmål. Det ligger i sakens natur at en politiker lever under kontinuerlig stress og press. Det er en del av jobben å takle dette, samtidig som man skal drive den enheten man har blitt leder for, enten det er en kommune eller hele staten. Det er et stort opplegg med mange detaljer som skal stemme. Samtidig er det alltid noe – et eller annet sted – som ikke stemmer og som krever at man tar tak i saken umiddelbart. Verden er et upresist sted. Justering er alltid en akutt nødvendighet. Før man vet ordet av det har man favnen full av improviserte opplegg som er “bra nok inntil videre” og stadig flere problemer tilkommer. Sånn er livet.
Jeg synes det har vært litt vel mange “uklarheter” hos norske politikere en stund nå. Har det alltid vært sånn? Inntrykket mitt kan jo skyldes større press fra media, at man nå skriver om saker som tidligere ble ignorert. Uansett, det overordnede inntrykket man sitter igjen med er “dårlig realitetssans” hos en lang rekke individer, hver på sitt vis. Privatlivets fred er en skjør tilstand hvis man er politiker på høyt nivå. Det strategisk mest fordelaktige er å oppføre seg som om alle til enhver tid kan høre alt du sier og se alt du gjør. Seriøst. Selvsagt ikke når man befinner seg bak lukket dør i hjemmet eller på kontoret, men såfremt man beveger seg i “åpent landskap” hvor man kan bli sett og hørt – inkludert ikke minst på nettet – så må man regne med at man faktisk også blir sett og hørt. Noe annet er strengt tatt uprofesjonelt, målt ut ifra stillingens karakter og “interesseprofil” i media og blant folk generelt. Er det noe vi ihvertfall ikke behøver så er det politikere med dårlig eller mangelfull realitetssans, de må jo “skjønne hva de driver med” i en grad som passer til stillingens ansvar og det ene med det andre. Sånn er ikke ting alltid i virkelighetens verden, men vi må likevel beholde dette idealet.
Det kalles vel vanligvis en belastning når man plutselig utsettes for stor oppmerksomhet fra media og andre. Det kan handle om “uflaks” hvis man for eksempel jobber i en bedrift som blir utsatt for noe skandaløst eller på andre måter sensasjonelt, da “havner man i nyhetene” enten man var forberedt på dette eller ikke, men det er jo for fanden forutsigbart at man er omgitt av “medias sirklende gribber” til enhver tid hvis man er politiker på høyt nivå. Alle ønsker å være den som kommer med den virkelig saftige historien. Helst noen sexgreier, men hvis det er usannsynlig bør man lete etter økonomisk snusk. Alle har noe. Menneskenaturen påbyr at vi skal være suspekte, korrupte, inkonsekvente, usammenhengende, uvitende og inkompetente bløffmakere mesteparten av tiden. Alle vet dette. Det er jo derfor vi sitter og venter på at en av oss skal miste maska og kollapse i et skandaløst nervesammenbrudd, helst med både rusmidler og “forbudt sex”, sånn at vi andre skal få noe å tiske og hviske om for en stund. Sånt skjer hele tiden. Det er alltid “noen” som driter på draget på noen slags aldeles mega måte, ofte ikke de man forventer heller. Såpass vet vi om menneskenaturen. Det kommer alltid en skandale.
Selv oppfatter jeg enhver form for “verdipapirhandel” som korrupt atferd, eller rettere sagt som symptom på at man har en slett karakter. Det er suspekt atferd i seg selv, uansett om alt foregår i lovlige former. Man behøver ikke å vite noe mer om den såkalte finansnæringen for å vite at det handler om å “spille på systemet” — og derfor er opplegget per definisjon uærlig. Alle skjønner dette. Alle vet at opplegget er laget for å frembringe “fortjeneste” til en gruppe mennesker som strengt tatt fortjener det minst av alle. Så vidt jeg vet er dette den innstillingen de fleste har til hele fenomenet med verdipapirhandel. Det er noen snuskete greier som er upassende for voksne menn. Egentlig bør vi avvikle hele opplegget med “begrenset ansvarsrett” og passiv deltagelse “på eiersiden” i næringsvirksomhet. Enten deltar du aktivt i den bedriften du eier eller så eier du ingen bedrift. Sånn er det for størstedelen av all norsk virksomhet i privatmarkedet. Gravitasjonssenteret ligger i det vi kaller “små og mellomstore bedrifter” (SMB), hvor eieren – eller eierne – typisk har sitt daglige arbeid der på stedet. Vi trenger mer politisk støtte til disse og mindre til diverse “internasjonale konglomerater” som kjøper opp SMBer og strømlinjeformer dem i henhold til en fastlagt lønnsomhetsstruktur — eller “slakter” dem og legger ned hvis dette ikke lar seg gjennomføre. Aksjeselskapets storhetstid var på 1800-tallet. Samfunnsmoralen har flyttet et godt stykke sørover siden den gangen. Det forekommer meg at mange er veldig naive i forhold til hva de tror går an og hva de skal få til med diverse triksing og miksing med eiendom, penger og papirer. På den annen side, hva vet jeg? Jeg kjenner jo selv mange som har tjent store penger på diverse smarte eiendomshandler. Hvor er de nå? Vel, noen bor på Granca, som de kaller det, altså Gran Canaria. Det virker som om de trives med dette. De “gjør” ikke noe i den forstand, altså de jobber ikke, de bare kjører rundt på øya og spiller tennis eller hva vet jeg. Ihvertfall har de sluttet med å kjøre gravemaskin i Norge. Det går an å tjene nok penger til at man slutter å jobbe for å leve av det man har spart opp. Det virker faktisk ganske smart å organisere seg på den måten.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at man bør velge vennene sine med omhu hvis man går inn for å bli ordfører på et småsted — og folk er typisk mest opptatt av å tilegne seg stadig mer makt og flere midler. Dermed er det forutsigbart at alt vil dreie seg om næringspolitikk først og fremst, men på en måte som “tjener bygda” gjennom å “sikre arbeidsplassene” og det ene med det andre. Man skulle kunne dikte opp noen ganske fantasifulle historier om familiedrama og andre forviklinger i småsamfunn, men virkeligheten har ofte en tendens til å sette fantasien i sjakk matt så snart merkverdige ting begynner å skje. Mange slags arrangementer som “ligner på korrupsjon” er i praksis uunngåelig når man opererer på et lite sted hvor alle kjenner alle og vet alt om alle ting som skjer. Hvem iblant oss er det som skal bli ordfører når vi alle har gått på skolen sammen og sett alle sider av hverandre helt siden vi var små — og hvordan skal dette påvirke det fremtidige forholdet mellom familiene våre? Alle lever uansett på det samme lille stedet og blod er tykkere enn vann. Mange har kanskje flere hundre år lang bakgrunnshistorie i forhold til hverandre. Alt dette betyr noe når kabalen skal legges. Har du noen gang prøvd å dikte opp en historie som handler om tre-fire forskjellige generasjoner av tre-fire forskjellige familier på et ganske lite sted? Da skjønner du hva jeg snakker om. Alt kan skje. Sannsynligvis foreligger det et par ganske komplekse krysskonflikter. Dessuten minst ett ulovlig kjærlighetsforhold som senere får noen slags tragisk utgang. Det er ganske perverst å dikte opp historier på denne måten men det er også fullstendig normalt. Hvor mange drama av det her slaget finnes det der ute? Herregud. Både sanne og oppdiktede, folk liker jo denne typen historier.
Forfattere ser sannsynligvis mer opptatt av karakterene sine enn hva levende mennesker typisk er av seg selv. Vi kan kanskje kalle det en form for narcissisme gjennom stedfortreder, hvor man må passe nøye på at de riktige kortene spilles i det rette øyeblikk, for det overordnede formål å holde selve fortellingen interessant gjennom fortløpende fremdrift på dramasiden. Bisarre ting må skje, liksom. Folk og forhold må utvikle seg, gjerne drevet fremover av “ting som skjer” og som de siden håndterer på et mindre enn optimalt intelligent vis. Mye rart oppstår når noen prøver å skjule noe, som de jo alltid gjør. Det er vel ikke så mye mer å si om han Sindre Finnes, for eksempel. Det forrige jeg hørte var at han hadde jugd på seg tittel som siviløkonom. Herregud. Det er sånt som man ser for seg at karakteren til Pernille Sørensen ville gjort, i den der serien på NRK om naboer i et villastrøk på noen slags generisk “vestkant” et sted i Norge. (Det ser ut som Tåsen eller Røa for meg men det kan like så godt være Sandefjord eller Fredrikstad. Altså et typisk villastrøk.) Der er ihvertfall Pernille Sørensen og hun kunne funnet på å si “javisst, jeg er faktisk siviløkonom jeg” uten å egentlig ha noen plan om hvor dette skal føre henne (som regel ikke til noe smart sted) eller å ha avklart på forhånd hva slags historie ektemannen hennes skal komme med. Jeg kan se for meg at dette kunne vært en av flere historielinjer i en episode av denne serien (jeg husker ikke hva den heter men det er ikke viktig). Jeg er faktisk siviløkonom. Imidlertid er det mindre morsomt at virkeligheten er som den er. Karakteren til Pernille Sørensen i den serien er bare middels avhengig av å bli tatt seriøst av folk rundt seg, mens man skulle tro sånt var svært viktig når man er gift med statsministeren. Det er vanskelig å komme opp med noen holdbar “unnskyldning” for å fare med denslags fjaseløgner. Det blir dustete uansett hvordan vi snur og vender på saken. Når man har stelt seg sånn at man blir et billig poeng i en hvilken som helst middels studentrevy så har man vanligvis ikke noe fortsatt liv innenfor politikken, men det virker som om radarparet Erna & Sindre fortsetter sin politiske fremrykningsstrategi mot statsministerstillingen uten å kommentere denne affæren – og dens konskvenser, det vil si “skarp kritikk” – noe mer enn nødvendig. Og sånn går dagene.
