Josef Stalin sa visstnok en gang at makt er noe som vokser ut av geværløp og dette virker ganske konsistent men hva slags type han ellers var så jeg tror at utsagnet er sant. Man kan jo aldri vite med sånne ting. Hvis ingen har vært på stedet da det skjedde og dokumentert ting med opptaksutstyr bør man ikke uten videre akseptere utsagn som blir tillagt den eller den berømte (eller beryktede) person. Ihvertfall bør man ha et par uavhengige vitner som bekrefter at slik var det. Sånn er det dessverre. Folk er glade i å prate og fortelle historier, det er ikke alltid så nøye om historiske og andre fakta er helt i vater. Det som teller er at man koser seg sammen.
Fun fact: Hvis man sier “hva er makt?” fort mange ganger så vil det etterhvert høres ut som Wehrmacht, altså “vernemakten” på tysk, som vel fortsatt er hva de kaller militæret sitt (slik som vi sier “forsvaret” selv i angrepssammenheng). Og det er jo unektelig den form for makt som Stalin åpenbart refererte til i sitatet sitt, det vil si at man med vold (eller troverdige trusler om vold) tvinger folk til å gjøre eller ikke gjøre det ene eller det andre. Kort sagt, at de gjør som de får beskjed om. Det er vel det de fleste ser for seg skal skje når noen peker på noen andre med et skytevåpen. Valget er ufritt. Riktignok kan man velge å la seg skyte, men et overveldende flertall vil typisk satse på “hva som helst annet inntil videre” som det mest aktuelle alternativ når de havner i en slik situasjon.
Vi kan altså fastslå at makt og avmakt kan handle om i hvilken ende av pistolen man befinner seg. Siste ord er ennå ikke sagt. Imidlertid krever denne formen for makt årvåken fokus på den eller de man har tatt kontroll over, for de vil jo selvsagt stikke av (eller verre) hvis man for eksempel sovner, som vil skje etterhvert uansett hvor våken man var til å begynne med. Tvangsmakt fordrer kontinuitet i trusselbildet. Vi kan si at dette er en svært kostnadskrevende form for makt. Den motsatte ytterlighet er den form for makt såkalt kjærlighet gir, altså at noen vil “gjøre alt for deg” fordi de elsker deg. Man hører om sånt. Det stemmer sjelden i praksis, men fantasien er populær. Et sted midt imellom finner vi maktstrukturer som er basert i felles interesser nedfelt i et allmengyldig avtaleverk, altså loven. Når man er femten år gammel har man sjelden fått gjøre som man vil, derfor vil idèene om frihet typisk handle om at folk må få gjøre som de vil. Dette føler man seg temmelig sikker på, helt til man oppdager at “det folk vil” er jo pinadø meg helt klin hakke noen ganger. Den virkelige verden er mye styggere enn man trodde og lover er derfor en nødvendighet for å holde ting stabile. Da har man blitt voksen i politisk forstand.
Man må kunne håndheve en lov, hvis ikke er det bare pissprat. Følgelig er vi nødt til å ha politi, påtalemyndighet, fengselsvesen og hele sulamitten. Ekasakt hvor mye vi behøver av disse ondene er imidlertid gjenstand for en viss debatt. Selv er jeg tilhenger av “lett hånd” og fukus på utdanning i forkant fremfor straffereaksjoner i etterkant, hvilket handler mer om økonomisk realisme enn om ideologi. Det er rett og slett både billigere og mer effektivt i forhold til strategien om å motivere folk til å oppføre seg som folk dersom man til en viss grad “later som ingenting” og behandler dem som folk, selv om de oppfører seg som idioter, fordi dette noen ganger motiverer noen av dem til å skjerpe seg. Det overordnede målet er jo å skape og vedlikeholde et samfunn det går an å leve i, noe som blir problematisk hvis man praktiserer “tung hånd” innenfor den offentlige forvaltningen — det er bedre om de oppfatter seg selv som “gjetere” enn som fangevoktere. Norge har hatt en streng og autoritær samfunnstype bare under de tyske oppkupasjonsårene. Ingen har lyst på mer av dette. Imidlertid finnes det et ikke ubetydelig antall mennesker i det norske samfunn som synes at tvangsmakt er lidderlig fine greier. Dette er selvsagt bare mulig hvis de opplever det som “svært usannsynlig” at tvangsmakten noensinne vil bli rettet mot dem selv, det vil si at i pistolfantasien deres befinner de seg i det minste i den enden som kontrollerer avtrekkeren — men har de kontroll over hvem løpet peker på?
Alle autoritære prosjekter mennesker har forsøkt viste seg å være suicidale i det lange løp. Revolusjonen spiser sine barn og alt det der. De som lever av sverd vil dø av sverd. Hvos mange gamle ordtak behøver du? Det er jo ikke akkurat som vi ikke vet hva som kommer til å skje når vi begynner å “ta ut de uønskede”. Hvor mye makt er den korrekte mengde makt? Politikken definerer hva som er nødvendig. Hvis målet er at de skal gjøre som de blir bedt om, uten å mukke, så behøver vi minst èn fangevokter for hver fange — og da er vi allerede langt inne i det latterlige. Da har samfunnet blitt et fengsel hvor systemets vedlikehold tar presedens over alle andre hensyn.
