Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret. Vegfarende skal også vise hensyn mot dem som bor eller oppholder seg ved vegen.
(Lovdata.no)
Som alle vet er mørkekjøring med mye snø i lufta noe jævelskap. Lyset treffer alle snøfnuggene, det er vanskelig å se langt fremover, det ene med det andre, jeg kjørte på noen bakfra en gang for mange år siden. Min unnskyldning var at de sto stille midt på riksveien, alt jeg så var baklysene og jeg trodde de var i bevegelse helt til jeg var kommet så nær at jeg ikke rakk å bremse helt ned i tide, så bilen foran fikk noen materielle skader mens jeg selv knuste ene frontlykta. Det ville ikke vært noe problem hvis alt som skjedde var at vi fylte ut vanlig skademelding og ellers fortsatte hver vår vei, men politiet må ha vært bare hundre meter bak meg, for de sto plutselig på stedet. Du vet jo hvordan politiet er. Så fort de blander seg inn i noe blir alt mye verre. De ga meg et forenklet forelegg på 6000 kroner som jeg først sa jeg kom til å nekte å betale, dette var jo ingen sånn sak, det var bare et av mange uhell på grunn av dårlig vær, gi meg en pause.
Politijuristen ringte meg og sa at det ikke ville lønne seg å nekte. Hvis de måtte gå til retten ville de bruke paragraf tre og når noen blir tiltalt etter paragraf tre blir det alltid dom, som i praksis betyr at jeg vil få saksopmkostninger på toppen av boten. At jeg kjørte på noen bakfra er i seg selv et bevis på at jeg ikke hadde den nødvendige beredskap ut fra de lokale vær- og føreforholdene. Jamen de sto jo stille. Det ville jeg ha sett på mange hundre meters hold hvis det var klarvær og bremset ned i tide, svarte de. Jeg hadde ingen flere argumenter. Jeg betalte boten. Slik endte den historien (bortsett fra en kjedelig sidefortelling om bilverksteder og kostnader). En nordmann skylder aldri på dårlig vær. Det er hva man kaller en tynn unnskyldning. Været kommer og går, intelligensen består (eller ikke). Hvordan klarer man å overleve inn i voksen alder hvis man ikke bare tar været på strak arm og tilåasser seg ettersom det skifter? Det er jo for fanden både femti og seksti grader varians i temperaturforholdene i løpet av et normalt år mange steder i Norge, for eksempel der jeg bor.
Det nytter lite å ha en mening om været. Skrike og slå i rattet fordi det snør, liksom. Hva er poenget? Hvis man er så følsom for varians i været bør man holde seg hjemme når det er nedbør, mye vind eller hva vet jeg, det finnes jo tiltak man kan ta for å ikke oppleve akkurat det været som frustrerer. For eksempel kan man planlegge turen ut fra hva værmeldingen sier. Selv avviser jeg kategorisk å legge ut på noen langtur med bil når det er “stor fare for mye snø”. Glem det. Jeg er resultatorientert. Jeg venter til jeg føler meg ganske sikker på at jeg kan garantere resultatet, som for en bilturs vedkommende er å komme seg fra A til B på en ikke alt for “interessant” måte. Jeg har aldri opplevd noen bilulykke som har vært alvorlig nok til at kjøretøyet ble totalskadet, men det har blitt noen bulker noen ganger, oftere fordi jeg har blitt påkjørt av andre enn fordi jeg, som i historien ovenfor, var uoppmerksom eller fordi jeg “antok” ting (jeg trodde bilen foran var i fart) og så videre. Grovt sett vil jeg si at to av tre småskade type uhell jeg har vært innblandet i har vært den andre partens feil på forsikringgsoppgjøret. Jeg er en ganske forsiktig sjåfør, man ikke av den “engstelige” typen, jeg følger trafikken på normalt vis.
Trond Berg Eriksen er professor i idèhistorie ved universitetet i Oslo. Han har skrevet noen bøker som jeg liker. Det var fra ham jeg fikk tanken om å sammenligne menneskelig samhandling i samfunnet med trafikkatferd: Det fungerer bare fordi de fleste for det meste følger trafikkreglene. Selv om etikken i det hele kanskje går dem over hodet forstår de fleste intuitivt at det vil bli mye bulking hvis alle bare gjør som de vil i trafikken. De reglene vi har om fartsgrenser, vikeplikt, og så videre, er ikke laget for å undertrykke individets frihet til å fremme sitt syn på trafikksaker, eller hevde sin forkjørsrett, men for å få trafikken til å flyte. Det er mange som er ute på veien og alle har en plan. De fleste av oss er mest interesserte i å passere hverandre i trafikken. Kollisjoner er på alle måter brysomme tildragelser. “Trafikken” som helhet er en flytsone som på ingen måte er uten alskens “episoder” men de fleste får gjort det de skal uten noe drama. Det ville vært toppers dersom man fikk til å overføre normal trafikkatferd også til resten av samfunnet, det vil si tanken om samhandling som grunnlag for flyt, la oss si i økonomiske saker. Men istedet har vi satset på prinsippet om “konkurranse”. Bulkingen dette medfører er riktignok ikke fysisk og målbar, slik det ville vært hvis trafikken handlet om å komme først til mølla, tut og kjør, men det skapes mye frustrasjon og psykisk lidelse ute i befolkningen på grunn av alle mikrokonfliktene som oppstår naturlig i et konkurransesamfunn.
