Som alle vet er rompa et norsk dialektord som betyr halen, mens rumpa er kroppsområdet nederst på ryggen hvor vi blant annet finner halen hvis man er en sånn som har hale, men bare bugnende skinker som tiltrekker seg sine artsfrenders blikk hvis man er rassape, som for eksempel vi mennesker er. Apekatt er primater som har hale, mens rassaper går med rumpa bar. Men nok om biologien, dette handler mest om semantikken, nærmere bestemt hva det betyr når noen snakker om “rompa di”. Folk har jo ikke hale så hva skal man tro?
Pål sine høner på haugen utsleppte, sier sangen, men reven var ute med rompa så lang. Sangen er en fabel, altså en moralhistorie, ikke et journalistisk arbeidsstykke som beskriver en virkelig hendelse. Poenget er at han Pål burde ikke ha gjort dette. Reven er en frekk fyr som plutselig er der og snapper en høne før han forsvinner like raskt igjen, med både rompa si og høna di og nå har du et problem. Tør du komme hjem til ho mor og fortelle dette? Pål han sprang og vrengde med augo, fortsetter sangen. En norsk hverdagstragedie.
Mennesker har ikke hale men det har troll, ifølge de som har greie på sånt. Å si til noen det overskriften her sier – nå skal du gå hematt med rompa di – er en advarsel om at vedkommende som sier dette har lagt merke til at du har uærlige (“trolske”) hensikter og nå får du beskjed om at dette har potensial til å balle på seg. For at vi skal kunne bevare freden er du nødt til å gå. Folk kan se rompa di. Dette kan for eksempel være jobben til en dørvakt ved et utested som serverer alkohol (selv om du antagelig må langt ut på landet før noen ville brukt akkurat de ordene). Hvis de er flinke i jobben kan de se situasjoner som er i ferd med å utvike seg og gripe inn før ting eskalerer til noen slags voldelig episode. I prinsippet den samme funksjonen som “ordensmakten” har på samfunnsnivå. Å rydde opp i ting som allerede har skjedd er en sekundærfunksjon. Primært er de der for å motivere folk til å holde fred og oppføre seg ordentlig.
Høyrepolitikk er å legge opp til at loven skal beskytte men ikke binde de rike, mens den skal binde men ikke beskytte de fattige. Tanken er at hvis man har penger så kan man betale seg ut av alt. Enten direkte eller ved hjelp av forbindelser som opererer innenfor en økonomi hvor man utveksler tjenester. Behøver du noe? Hva du kan få avhenger av hva slags gjenytelser du har makt til å tilby. Det kan være en bra investering å ha for eksempel en kommunepolitiker eller en rik forretningsmann som skylder deg en tjeneste, men hvem har noe å tjene på å “se en annen vei” når det bare er en vanlig fyr som er ute med rompa si? Sånn fungerer korrupsjon når man tar det ned til atomnivået. Alle ønsker ting men ikke alle kan levere noe. I den klassiske gangsterfilmen Gudfaren finnes en berømt scene hvor han sier at han skal gjøre en person en tjeneste, men da må vedkommende akseptere at det kan komme en dag – kanskje den aldri kommer, men den kan komme – når han selv vil behøve en tjeneste og da er det ikke lov å si nei. Folk godtar typisk disse betingelsene, fordi når de henvender seg til en velkjent gangsterhøvding og ber om hjelp så er det fordi de ikke ser noen annen utvei. Dette skjønner jo gudfaren også.
Hva er likhet for loven? I en tenkt situasjon kan to personer ha brukt håndholdt mobil mens de kjørte bil, men den ene brukte sin til å inngå en avtale som de vil tjene mange hundre tusen på mens den andre tekstet ELSKER DEG OGSÅ :HEART:HEART:HEART: til kjæresten sin. Begge får ti tusen i bot. På èn måte er dette rettferdig, på en annen måte er det absurd. Straffen er nominelt sett “den samme” men den slår jo veldig ulikt ut i praksis. Den ene bøter med noen prosent av dagens fortjeneste mens den andre kanskje ikke får råd til å reise på ferie det året. Hva kan vi lære av dette? Åpenbart at det lønner seg å være så rik at du bare kan si “pyttsann” til en bot som fullstendig vil kollapse privatøkonomien til noen som går på en vanlig lønn, hvis ikke de kan få en avbetalingsordning (det kan de som regel). Man behøver ikke å være Karl Marx for å se at pengebøter er en straff som slår urimelig hardt ut for de som lever et liv preget av pengeknapphet. Hvis man har en inntekt på 200 kroner i timen tilsvarer 10.000 i bot at man betaler med 50 timers arbeidsfortjeneste — mens de som har mer priviligerte kompensasjonsordinger slipper unna med en daff dask på lanken. Hvem av de to kommer til å nøle med å bruke mobilen på ulovlig vis neste gang dette blir aktuelt? Hvis begrepet straff skal bety noe “mer” enn bare hevn og sadisme må det jo ligge på noe slags pedagogisk plan, at den som blir straffet – pluss alle som ser på – lærer noe av hele elendigheta. Vedkommende med de femti timene kommer helt garantert til å banne og sverte mye over dette i lang tid, mens den som har penger kommende ut av øra knapt registrerte at noe skjedde.
