Bortenfor horisonten venter skjebne

Blikkretningen er riktignok valgfri, men enkelte ting suger mer enn andre, for å velge ordene med litt dobbel betydning — siden det jo er slik at det finnes oppmerksomhetsmagnetisme i fullt arbeid der ute, Blikket flytter seg dit hvor det skjer noe, både i bokstavelig og overført betydning. Første prioritets fokus handler alltid om de mest akutte nødvendighetene, blant annet ting som kommer brått og uanmeldt for å gjøre krav på oppmerksomhet mens man egentlig holder på med noe annet. Sånt skjer. Forstyrrelser kommer.

Vi liker litt fart og spenning i livet, men vi liker også forutsigbarhet. Fart og spenning mister fort underholdningsverdien sin når dette er alt man har, hver time av hver dag. Variasjon er nøkkelen til trivsel for de fleste normale mennesker. Selv de der psykoene som liker rushet de får når de utsetter seg for livsfare liker også å ta seg noen hviledager av og til. Sannsynligvis handler dette om at naturen gjorde oss til veldig allsidige skapninger som liker å utforske og tukle med ting. Rutiner er både til velsignelse og forbannelse for vår art.

Hva slags prioriteringer vi velger handler typisk om hva slags tidshorisont vi jobber innenfor. Hva slags planer man har for de neste ti år er en helt annen problemstilling enn hva slags planer man har for de neste ti minutter, men hvis man er det folk kaller en strukturert person så er det en vag forbindelse mellom de to. For å oppnå et langsiktig mål må man først og fremst ha et langsiktig mål, først da kan man pleie og stelle det som en annen stueplante man tar med seg overalt og alltid passer på. Folk har forskjellig legning. Noen liker det langsiktige og metodiske, mens andre foretrekker det impulsive og improviserte. Noen skjønner ikke hvordan det går an å leve uten å ha langsiktige mål som overordnet redskap for styring av livet, mens andre skjønner ikke hvordan man kan leve med den typen “begrensninger” som følger av å ha langsiktige prioriteringer. Imidlertid behøver ingen å “forstå” noe mer enn at folk er forskjellige.

På dette kaleidoskopiske fundamentet av forskjeligartethet bygger vi et samfunn. Som vi ser er det ikke akkurat fast fjell, men det er de grunnforholdene vi har å jobbe med. (Kanskje “den norske båt” er et mer realitetsorientert politisk byggverk enn “det norske hus”.) Saken er uansett at både utålmodige vingleaper som “må være der ting skjer” og machiavelliske programoperatører som planlegger alle detaljer for de neste hundre år kommer til arbeidsmarkedet for å se etter en jobb. Hvor er deres type personenergi etterspurt? Heldigvis har de som fant opp Norge lagt opp ting slik at det skal være både en langsiktig offentlig sektor og et kortsiktig privat næringsliv. Staten har i prinsippet evig liv og beveger seg derfor litt som timeviseren på en klokke – det skjer ingenting når man ser på – mens man sjelden finner noe privat foretak som planlegger for mer enn noen få år om gangen, fordi markedet jo er bevegelig i alle dimensjoner og det ene med det andre. En offentlig institusjon – si for eksempel “skoleverket” eller “politiet” – forventes å bestå på noenlunde det samme vis av noenlunde den samme grunn også om hundre år, mens hva som helst kan ha skjedd med en privat eiet bedrift i løpet av dette tidsrommet.

Teknisk sett er mye av det jeg kaller “staten” funksjoner og arbeidsområder som tilligger fylke, kommune eller andre og mer obskure deler av “det offentlige” — men jeg liker ordet staten ikke minst for likheten med ordet satan. Noen ganger er jo staten et banneord. Også på samisk. Eller vi kan si at storslåtte fantasier om nasjonens vakre fjord og fjell, med flagg og bunad og hei hurra, utgjør Gud i dette bildet, mens Satan er han som driver innkrevingssentral og setter folk i fengsel. Det er viktig å ha orden på teologien. Staten han steike og fortære er sånn som man banner når man er sint på “noe” (som man ønsker at denne magiske skapningen skal komme og føkke opp) mens staten velsigne og bevare deg er en mer “kinesisk” type forbannelse, som ved første øyekast ser ut som noe positivt, helt til man tenker gjennom hva det betyr i praksis. Det er uansett best å holde seg på litt avstand fra staten hvis man har dårlig tid. Særlig hvis denne angivelig dårlige tiden bare er et litt misvisende begrep for et sett med personegenskaper som fremkommer på mange vis. Rastløshet, virketrang, “kløe”, utålmodighet, nysgjerrighet; vi kan fortsette å ramse opp ord men alle ser allerede hvor dette bærer hen: Det private næringsliv.

Det er selvinnlysende at hvis man beveger seg gjennom livet med en gjennomsnittsfart på to meter i timen så vil man ikke lykkes godt som fiskehandler, eller i noen som helst annen jobb som handler om å håndtere bedervelige varer for den saks skyld. Få ting er mer forutsigbare i samfunnet enn at folk vil ha mat, følgelig må betydelige mengder av dette til enhver tid fremstilles og distribueres ut til befolkningen. Selv om staten helt sikkert kunne ha gjort denne jobben – og sikkert har noen slags beredskapsplaner for eventuelle unntakstilstander – er det i alles beste interesse at privatfolk håndterer den typen ting som trenger å flytte seg raskt, motivert like mye av ønsket om å ikke tape penger som ønsket om god fortjeneste på varene. Staten behøver jo ikke å ta sånne hensyn (og derfor gjør de det heller aldri). Ingen har lyst til å havne i forbrukerenden av det institusjonskjøkkenet staten ville ha etablert hvis det var den som hadde ansvaret for å mate befolkningen. Herregud. Jeg ser for meg noen slags “Mors moderne kokebok” fra 1972. Fleskepudding og kardemommefromasj. Samt ikke minst byggbrød med potetkrem og rosiner. Nam nam. Noen ganger blir den kulinariske nytelsen så stor at åndelig orgasme inntreffer.

Moral er navnet på de standardene man har (eller ikke har) for “hva man vil være med på” — og som alle vet er moralen variabel, men la oss for tankeeksperimentets skyld si at den laveste akseptable standard for moral som folk flest opererer med der ute er “loven pluss”, som i praksis betyr at de gjør ikke noe ulovlig, pluss at de tar vanlige hensyn til andre mennesker. Det er alt de fleste forlanger av seg selv og andre. Ingen bringer ordet moral inn i samtalen så lenge det er avklart at “loven pluss” er gjeldende operativ standard i situasjonen. Dette er noe folk begynner å knurre om først når de mistenker at noen i rommet jobber etter standarden “loven punktum” eller lavere, som i praksis som regel betyr at de har tenkt å føkke noen, men – for det meste – ikke på noen ulovlig måte. “Loven punktum” er den moralske tilstand som gjelder når ingen har noen tillit til hverandre. De antar at folk vil lure dem hvis de får sjansen til det, men ingen kommer til å direkte rane hverandre, det er ingen situasjon hvor trusler og vold er et aktuelt alternativ, det er bare det at de vil snyte deg hvis du ikke følger nøye med på hva de gjør med hendene sine og sjekker om det de putter oppi posen er det du betalte for. Den typen ting. Altså en økonomisk fiendtlig men sosialt fredelig situasjon. Det verste som kan skje (og som forsåvidt forventes) er noen runder med kjeftbruk, før handelen avsluttes og alle går hver til sitt. Sånn er det private næringsliv. Alle har dårlig tid og moralen er variabel men det er et virkeområde som har fart og spenning. Hvis man kjeder seg i det private næringsliv er dette sannsynligvis fordi man selv er en kjedelig type. Kanskje man ville ha trivdes bedre hvis man jobbet for staten.

 

 

 

 

Bruker ikke "sosiale media". Har ingen interesse for "sosiale media".
Posts created 1299

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top