Det har vært mye frivol spekulasjon rundt hva kunstuttrykk innenfor sjangeren hard rock og heavy metal gjør og ikke gjør med sine fans, blant annet sa den svenske statsministeren en gang – riktignok i en spøkefull tone, men han sa ordene – at hvis man ser på kartet vil man legge merke til at demokratiet står sterkest i de landene som har et stort metallmiljø. Sverige, Finland, Norge, Tyskland. Store land når det gjelder metallmusikk. Sterke demokratier. Er dette tilfeldig eller er det “noe” der?
Andre har reagert annerledes. Historisk sett har metall alltid vært for musikk hva horror er for film. Dårlig smak er noe av poenget. Eller det er i det minste ikke noe argument som kan brukes mot metallfans. Fortell dem at du synes musikken deres er vulgær og støyende og de vil se uforstående på deg. Uansett, av denne grunn har estetikken både hos band og fans typisk dratt seg i retning av det skremmende og det sjokkerende — noe som selvsagt har blitt tatt bokstavelig i visse kretser. Det var mye bråk om disse tingene på 80-tallet og opptil flere artister ble trukket for retten og forsøkt påført straffeansvar for ting fans hadde gjort “under påvirkning av musikken deres”.
Med noen fotnoter og forbehold – sånn er det jo alltid – er de fleste historikere, fra fagfolk ned til den mest uformelle synser, enige om at sjangeren ble oppfunnet av Black Sabbath – som selv imidlertid i alle år har nektet for at de er et metallband, de identifiserer seg som “hardrockere” – mens det var Judas Priest som la til de sadomasochistisk utseende scenekostymene, med svart skinn, uniformseffekter, armbånd med stålnagler og resten av pakka. De var også de første som definerte seg selv som et heavy metal band, fra og med 1975. Det var forsåvidt mye fuzzbasert musikk på 70-tallet men det er nærmest for bronsealderen å regne i metallsammenheng. Jernalderen begynte ikke før i 1980. Da kom det de kaller NWOBHM, altså den nye bølgen av britisk heavy metal. (MTV hadde også litt å si.)
Psykologiske undersøkelser viser entydig at musikk generelt har en målbar positiv effekt på mennesker og filosofer har vært opptatt av musikk siden oldtiden. All kunst er bra men det er noe spesielt med musikk. Man “reflekterer” over andre kunstuttrykk, men musikk går rett i fletta uten å ta omveien rundt hjernen. Tingen med metallfans er at selv om de kan se ut som faen sjøl noen ganger – og vil sannsynligvis takke deg hvis du påpeker det (på en aldri så snarkete måte) – så oppfører de seg generelt sett mye bedre enn andre drita musikkfans som kommer i flokk. Det skal de ha. Sannsynligvis henger det sammen med at de er veldig fokusert på musikken. Samholdet er viktig, men det er musikken som er grunnlaget for samholdet, ikke omvendt. De tar det veldig seriøst. En hvilken som helst metallfan kan lekse opp for deg i timesvis om band, sjangere og hva det hele betyr — mens de intellektuelle blant dem (som typisk er flere enn folk tror) i tillegg kan gå noen runder med psykologiske og filosofiske komponenter som er relevante for saken.
