Mennesker med paranoid personlighetsforstyrrelse er alltid på vakt og tror at andre hele tiden forsøker å fornedre, skade eller true dem. De tolker andres handlinger fiendtlig eller foraktfullt. Personen er følsom for krenkelser og har ofte overdreven tro på egne kunnskaper og evner. Typisk for paranoid personlighetsforstyrrelse er at vedkommende er mistenksom, utilgivende, langsint, selvopptatt, kverulerende og følsom. De kan fremstå som annerledes, og de blir i unge år gjerne mål for mobbing.
(NHI.no)
Alt eksisterer i varierende grader, slik at det går an å ha et snev av paranoia i personligheten sin, dette henger mye på om man har god kognitiv selvkontroll – altså at man selv styrer hva man skal tenke, man blir ikke “forfulgt av tvangstanker” – men veien til et psykotisk sammenbrudd er selvsagt aldri lang for de som venner seg til å bruke mistenksomhet som sosialt verktøy. Det er ofte barndomstraumer som skaper paranoia. Pasienten har kanskje vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt, slik at hele konseptet med å “stole på folk” fremstår som noe ukjent eller urimelig for dem. Ofte velger de et “objekt” – altså noen som “har skylda” – si for eksempel en konspirasjonsfantasi eller noe religiøst – men det kan også være en person fra familie eller omgangskrets, eller til og med en offentlig kjent person, som pasienten mener “står bak det som skjer”. Paranoide individer er svært vanskelige å leve sammen med. For det første er de som regel sykelig sjalu. For det andre tror de uansett ikke på noe folk sier, mens de selv lyver kategorisk “fordi det er dette folk gjør”.
Vi vet med sikkerhet at det finnes mye underdiagnostisert psykiatrisk lidelse ute i befolkningen. Folk bruker imidlertid sin indre Reodor Felgen til å snekre sammen noe slags mestringsverktøy — som ofte kan være imponerende komplisert i forhold til hvor liten effekt det har, så jeg antar vi slik sett kan karakterisere mange personlighetstrekk som “dekorasjon” mer enn som nyttige livsstrategier som er utarbeidet på et rasjonelt grunnlag. Man sanser at det er noe nevrotisk der, men alt er pent innpakket og presentert som et tilstrekkelig respektabelt fasadearbeid. Pasienten fungerer i sin hverdag, som er kriteriet for å karakteriseres som “mentalt oppegående nok” (det vil i praksis si at man ikke behøver behandling), selv om vedkommende eventuelt er en veritabel fusseball av bisarr ritualatferd. Poenget med en offentlig helsetjeneste er aldri å påtvinge noen behandling de ikke ønsker, men å tilby alle slik behandling som de behøver. Mentalt syke som aldri søker behandling vil neppe bli “plukket opp” på noe vis, med mindre de begår noen slags galimatias som får dem arrestert og så videre.
Saken er at det er jo ikke forbudt å være gal. Hvis man ellers klarer å ta vare på seg selv og ikke steller i stand noe slags jævelskap kan man være akkurat så kokkelimonke som man vil. Staten jobber som nevnt ut ifra en “funksjonalistisk” standard. De kommer ikke til å gripe inn mot noen som “fungerer”, bare de som får akutt psykotisk sammenbrudd og blir utagerende på farlige måter. Men selv de vil bare bli justert ned til nominell bakkekontakt ved hjelp av medikamenter, siden er det tilbake til hverdagen. Langvarig terapi hos psykolog er etter hva jeg forstår svært vanskelig å komme inn i. Ventelistene sies å være opptil flere år lange. Hva gjør man i mellomtiden?
