Alle kan klage. Man behøver for det meste ikke å betale for å fremføre noe slags drama på nettet, over noe man er lite fornøyd med. Det er i de fleste tilfelle lite mer enn aggressiv kjeftbruk; designet for å “blåse ut trykket” mer enn noe annet. Jeg tror ærlig talt ikke at de fleste som finner noe det er verd å klage på forventer at noe skal skje. De regner ikke med å bli hørt. Etter en tid glemmer da også folk typisk hele greia, inkludert hva det var som gjorde dem så irritert til å begynne med. Du vet. Livet går videre. Nye ting dukker opp. Det er en vanskelig kunst å holde seg med en hel stall av “favoritter” over lang tid — så i den grad folk er kjepphestryttere velger de sjelden mer enn to eller tre tema som de stadig angriper fra forskjellige vinkler. Og sånn går dagene. Det er faktisk en legitim hobby å “skrive på nettet”. Det krever den tid og innsats som det gjør. Poenget her og nå er uansett at det er gratis. Selvsagt litt avhengig av hva slags opplegg man kjører, men det koster ikke typisk noe å skrive en blogg, ha en kanal som man publiserer bilder og videoklipp på, og den typen ting.
Absolutt alle jeg kjenner har en masse “hvilende prosjekter” liggende som de definitivt ikke kommer til å ta tak i med mindre de snubler over store penger, la oss si vinner i lotto eller noe annet sånt helt usannsynlig. Kanskje ikke engang da. Oddsen er store for at all den driten de har liggende “i tilfelle” vil ligge helt rolig helt til noen kaster det. Dette er en litt omstendelig måte å si at økonomien typisk er “makset ut” hos nesten alle jeg kjenner. I praksis betyr det at de nesten aldri føler at de har god råd. I den grad de kjøper noe dyrt så er det aldri med “penger de bare hadde liggende”, det er enten noen slags avbetalingsordning eller de må spare og vente til de har spart nok til å cashe ut det de ønsker seg. Sett på litt lengre avstand så har disse individene likevel “god råd” i den forstand at det finnes ordninger for dem. De har ikke noe forhold til nød, overgrep og systematisk diskriminering annet enn historier de har hørt. Den norske livsstilen er veldig trygg. Det ligner ikke på forholdene i Colombia, for å si det slik. Der bør man helst ha en helt annen grunnlinje av vaktsomhet overfor ting i omgivelsene. Om det er et paradoks kan diskuteres, men man hører likevel færre klager over ting som typiske samtaletema mellom folk i Colombia. Kanskje jeg bare aldri traff de rette typene, men folk hadde en utpreget tendens til å bare trekke på skuldrene over sånt som de uansett ikke har noen makt til å påvirke. Så du har en mening. Hva så? Hva har du tenkt å gjøre? Er det meningen å bare ha en mening, slik folk kan ha en gullfisk eller undulat i bur? Noe man drar med seg rundt og viser frem for folk enten de har lyst til å se eller ikke? Det virker litt borderline loco, men alle kan jo drømme. Det eneste helt fette idiotsikre med et typisk lottospill er at hvis man ikke spiller så har man null sjanse til å vinne. Hvis man spiller har man imidlertid bare litt mer enn null sjanse til å vinne, typisk noe sånt som èn til èn milliard eller hva vet jeg, jeg kjenner bare ikke noen som noensinne har vunnet i lotto selv om de har spilt regelmessig i tyve år og mer. Skal vi gjøre matematikken? Nei det gidder vi ikke, vi skal bare slå fast at lottokonseptet er en materiell manifestasjon av begrepet håp. Ingen tror at de kommer til å vinne, men de håper. Omtrent der har du dynamikken i å holde seg med et sett “favorittmeninger” (om ting som befinner seg utenfor ditt mandatområde) også. De betyr ikke noe i noen praktisk forstand, men hvis man plutselig “får viljen sin” – la oss si eksempelvis slik amerikanske abortmotstandere fikk etter at høyesterett opphevet den føderale retten til fri abort i USA – så vil man sikkert oppleve en tilfredsstillelse som ligner den folk får når de vinner i lotto. De trodde aldri at det kom til å skje men samtidig ga de aldri opp håpet.
Jeg tror ikke at jeg selv noensinne føler håp. Det fremstår som et litt fjollete konsept for meg. Hva betyr det? Som noen sa en gang, håpet minner om ånden i en nasjonalsang. Nærmere bestemt uvitenhetens nasjonalsang. Jeg klarer bare å plassere konseptet håp i en kontekst hvor man allerede har gjort alt man kan, nå er resten “opp til skjebnen” hvor det som alle vet koker ned til om man har flaks. Man håper at det man har levert vil holde mål, men bare fra og med det punktet når man ikke selv lenger har noen mulighet til å påvirke begivenhetenes gang. Ta for eksempel eksamen. Selv om man “føler seg rimelig sikker” på at man klarte oppgavene, så håper man likevel at man ikke tar feil og at man “egentlig” har driti seg ut på måter man ikke engang ante eksisterte, man har bare ikke hørt noe om det ennå. Det jeg prøver å si her er at håp må jo forholde seg til uvitenhet for å gi noen mening. Når man ikke vet hva som skjer kan man ikke gjøre annet enn å håpe. Den typen ting. Hvis man har noenlunde oversikt over hva som skjer har man også noen grunnlagsdata for å bestemme seg for hva man selv skal gjøre, som krever at man sjalter ut “håpet” og fokuserer på det man har å gjøre. Vi kan stille opp mange slike ordspill, poenget blir uansett at det finnes et lite motsetningsforhold mellom håp og kunnskap. Man må oppgi det ene for å oppnå det andre. Sånn ble Odin enøyd, kan du si. Det er helt sant. Snorre anslår at det skjedde i den sene bronsealderen, et sted i svartehavsregionen. Men hvem var Snorre? En typisk “lærd mann” av sin tid; som hadde reist mye, sett mye, snakket med mange folk — men først og fremst lest mye, som nødvendigvis må omfatte deler av det kunnskapsgrunnlaget som gjaldt den gangen, men ikke mer. Det går ikke an å tillegge Snorre noe som ikke er minst like gammelt eller eldre enn ham selv. Det går heller ikke an å anklage ham for å ha vært allvitende. Et litt interessant aspekt av saken er kanskje i hvilken grad – og på hvilke måter – Snorre var skeptisk. Trodde han på alt han hørte? Selvsagt ikke, det gjør ingen. Det vanlige den gangen var å ikke “tro” verken det ene eller det andre, bare henvise til saga, det vil si “det folk sier”, eller ryktene om du vil. “Det folk sier” om karakter sånn og sånn er det og det, og så videre. Dette må kunne kalles en skeptisk forholdsregel. Ryktet om noen er jo ikke nødvendigvis sant, men hva skal man tro på når alle de som sagaene handler om forlengst er døde for hundrevis av år siden? Det var dette som var utfordringen for de lærde på 1200-tallet.
Jeg tror man er nødt til å være en sånn person som håper for at man også skal kunne være en sånn person som klager. Jeg ser en logisk sammenheng mellom de to. Hvem klager og hva er meningen med det? Vi ser bort fra de som har et gyldig klagemål, for eksempel ting de har kjøpt som ikke virker som de skal, eller noe. Jeg mener de som klager, gjerne over ting som befinner seg langt hinsides kvantumet av ting de har makt til å påvirke på noe vis. Hva tror de kommer til å skje, i absolutt beste fall? Lottologikken har allerede vært nevnt. Man viser “hvor man står” innenfor en kontekst av tro og håp når man klager. De illusjonsløse holder jo typisk kjeft og fokuserer på “ting de kan gjøre” istedet. Hvem klager? Jeg tenker det sikkert må være korrekt tjenestevei for barn og andre naive personlighetstyper som bare “ber om oppmerksomhet” på en litt tungvint måte. Eventuelt folk som vet at de ikke har noe håp, alt de kan gjøre er “å hyle i frustrasjon” på innsiden mens de mer eller mindre behersker seg på utsiden. For dem kan det ha terapeutisk verdi å klage og – som folk kaller det – “blåse ut trykket” i forhold til noe som plager dem. Saken er uansett at det er gratis å klage og sutre. Derfor regnes det tradisjonelt som blant “de håpløses aktiviteter”. Klaging regnes som æreløst og svært lite kledelig for noen som har makt og ressurser til å “få ting gjort” om de så skulle ønske. Når rike folk klager er det noe mystisk som foregår i samfunnet. Alle som ikke har penger tenker jo typisk at hvis de hadde XXX antall med heldige donasjer av deilige kronasjer, eller hva enn slags kushy cashish man regner som penger, så ville de langt på vei kunne løse alle sine problemer, ihvertfall den delen av dem som lar seg løse med å kaste penger i hølet, så hva er det som skjer med han Onkel Skrue der borte? Gjør han narr av fattige menneskers desperasjoner og “fåfengte håp” eller hva? Man må jo lure.
