Visse politikere i USA og Storbritannia snakker mye om woke, i betydningen noe man kan være (eller ikke være), men det er vanskelig å få dem til å være eksakte. Hvem er det de snakker om? Hva er det de snakker om? Noen ganger foreslås synonymer, slik at for eksempel ordet “kulturmarxisme” kan visstnok brukes på samme måte, om de samme menneskene. Politisk korrekt er også et begrep mange kaster frem som et synonym for å være “woke”. Hva skal man kalle det på norsk? De våkne? De oppvakte? Buddhistene? (Ordet buddha betyr jo “den oppvåknede”.) Inntrykket man sitter igjen med er at woke kan bety nærmest hva som helst, men som regel brukes det som en nedsettende betegnelse for “politiske aktivister på venstresiden”, særlig de som jobber for sosial rettferdighet.
Som alle vet er Fremskrittspartiet et postmoderne fascistparti. Ikke fordi dette er noe de selv kaller seg men fordi fascistene foretrekker Fremskrittspartiet blant alle de aktuelle partiene man kan stemme på i Norge. De legger seg også tett opp mot internasjonal begrepsbruk blant postmoderne fascister ellers i verden, enten man finner dem i Ungarn, Sverige, Italia, Storbritannia, Frankrike, Brasil eller USA. Felles sak, felles skjebne. Akkurat som forrige gang, for snart hundre år siden. Akkurat de samme rævklysene oppfører seg på akkurat den samme måten, for eksempel i det at de viser til en konspirasjon som forklaring på de dårlige tidene. Terje Søviknes uttalte i dag til NRK.no at “den norske folk er skeptiske til det vi kan kalle klimalobbyen”, som replikk til en undersøkelse som viser at neste halvparten av alle nordmenn enten ikke tror på klimaproblemene, eller de tror at alt blir betydelig overdrevet. Av hvem? Vi får anta av “klimalobbyen”.
Det finnes naturligvis ingen slik klimalobby, det finnes bare en “interessegruppe” som prøver å ta vare på selve livsgrunnlaget vi behøver for at mennesker skal kunne leve på denne jorda, ihvertfall på noen måte som ligner på det vi er vant til. Noe annet som er typisk for Fremskrittspartiet og andre postmoderne fascister er en mer eller mindre uttalt forakt for “eksperter” og faktabasert analyse. De følger en annen type matematikk, hvor det som føles sant regnes som den beste form for orienteringsevne man kan ha i forhold til det som er målet og meningen med tilværelsen, å oppnå sosial og økonomisk suksess. Borgerskapetrs nirvana. Sivilisasjonskonflikten står mellom de som vil “oppnå noe” med forretningene sine, de vil bygge sin egen økonomi — lik et finansstrukturelt skjærereir som de stadig pynter med blanke ting — og de som oppfatter at vi har toppen ti år på å få orden på sakene i forhold til klimaproblematikken hvis vi skal ha noe samfunn i det hele tatt. Personlig tror jeg ikke vi vil få det til. Det er for mange som nekter å innse alvoret i situasjonen — selv om hundreårsflommene har begynt å komme en gang om måneden i landene lengre sør. Norge ligger imidlertid gunstigere til i forhold til vannsyklusen. Landet er bra drenert, for å si det sånn. Og så lenge Golfstrømmen går vil det komme regn. Noe annet som vil komme er folk. Klimaflyktninger. Kanskje vi vil doble folketallet i løpet av de neste tyve år? Det er ikke usannsynlig. Den som lever får se.
