Hvis jeg noen gang begynner å sutre om “hvor fint alt var før” vil jeg oppfordre alle som har medlidenhet med idioter om å skyte meg død på flekken, for i så fall fortjener jeg ikke liv. Det finnes ingenting som var bedre før i tiden. Det finnes ingen idyllisk urtilstand som senere har gått tapt — med mindre vi virkelig slår på stortromma og sier mange titusener av år siden, som riktignok ikke kan karakteriseres som “idyllisk” – livet var hardt, kort, vondt og brutalt for de fleste – men det var en menneskelig urtilstand. Før “komplikasjonene” kom.
De som følger denne bloggen – jeg vet det ikke er mange, men det er noen – vet at jeg hopper ut og inn av historiske epoker ettersom det passer meg, fra og med mange millioner år siden og helt frem til dagens iterasjon av homo sapiens, “det tenkende mennesket”. Det ville være en grov overdrivelse å si at jeg har noen faghistorisk ekspertise, men jeg har i det minste respekt for fagets grunnregler, som at man aldri skal fantasere, dikte og lyve om ting. Det er lov å spekulere, men bare når man sier at det er dette man gjør, og ellers skal man henvise til de kilder man benytter som belegg for sine påstander, ihvertfall hvis dette etterspørres.
Generelt og ganske grovt sett ser det ut som om “det store publikum” har et etterslep på omtrent hundre år i forhold til det seneste innenfor vitenskapsfagene. Det er ikke uvanlig å støte på fysikk fra 1800-tallet ute i markedet for “folketro”, la oss for eksempel si diverse fetisjistiske fantasier om magnetisme og annen “strålekraft” som har magisk sammenheng med bevisstheten, og det ene med det andre. Dette er jo new age kokkelimonkere og andre storøyde ånsinger som faen ikke ville greid å finne ræva si selv om de lette med begge hender. Herregud. Men uansett, det jeg rent konkret skal frem til er noe fra biologien: Ontogenesen rekapitulerer fylogenesen — altså den tanke at hvert individ av en bestemt art – i dette tilfelle menneskene – gjenskaper hele artens utviklingshistorie i løpet av individets fosterutvikling i mors liv, slik at de er “ferdige” når de blir født. Og hvis de ikke fremstår som “ferdige” må de være degenererte, som er poenget her og nå.
Når fysikken blir kompleks nok kaller vi det kjemi. Når kjemien blir kompleks nok kaller vi det biologi. Når biologien blir kompleks nok kaller vi det psykologi. Og, til sist, når psykologien blir kompleks nok kaller vi det samfunnsvitenskap. Hvor, eksakt, på denne veien fra det enkle mot det komplekse, kan vi finne “det degenerative element” når man diagnostiserer samfunnet som sykt? Tanken er at “en gang før i tiden” var samfunnet friskt, men nå har det blitt sykt. Hvorfor? De som leter innenfor samfunnsvitenskapen vil analysere økonomiske og sosiologiske forhold i samfunnet , kulturelle koder, “skjulte maktstrukturer i språket” og det ene med det andre. De som leter innenfor psykologien vil betone fremmedgjøring og individets nevroser, oppvekstvilkår som rammebetingelser for moral og ansvarsfølelse, den typen ting. Mens de som leter i biologien vil henfalle til spekulasjon rundt arvestoff og “rasens vitalitet” — slik man jo gjør for eksempel i forhold til husdyr, som i prinsippet er menneskets relasjon til staten og nasjonen. Alle disse vil føle med seg selv at det de tenker er forankret i solide vitenskapsfag. Alle tar feil på det grunnleggende premisstadiet. Det er en filosofisk kodefeil når man tror at mennesket som fenomen kan gjøres til objekt for vitenskapelige studier. Det finnes alltid et subjekt. En person. Et selv som ikke kan “fjernes” fra bildet for å få matematikken til å stemme.
Vet vi dette nå? Jeg tror ikke det. Folk snakker fortsatt om mennesker som om de var fysiske “ting” som eksisterer innenfor en materialistisk kontekst, mens det ville være mer korrekt å si at vi er prosesser som går langs en tidsakse. Individets kontinuitet er ikke stabil. Statistisk sett blir samtlige av kroppens celler byttet ut omtrent hvert syvende år, slik at vi har et filosofisk problem som kalles Tesevs skip foran oss. Hvis man over tid skifter ut alle deler i skipet, er det likevel det samme skipet? I en strikt materiell forstand nei, definitivt ikke, men hvis vi betrakter skipet som en prosess som handler om dets funksjon ender vi i praksis med en “skipshistorie” som strekker seg fra det ble laget til det ble hugget. Skipet var aldri en “ting” men en funksjon som hadde et formål. Skipets egenskaper som “ting” er en illusjon, eller rettere sagt en approksimasjon av skipets funksjon, målt fra synspunktet til en observatør som ikke selv er involvert i “skipet som prosess”. Capisci? Vi må si det samme om mennesker. De er aldri “ting” — de er barqueños; små båter som seiler over livets hav. Mennesker kan bare ses som ting hvis man betrakter dem som statistiske elementer innenfor en større systemteori, hvilket jo er selve definisjonen av umenneskelighet. Men det er likevel ikke “galt” å jobbe med slike abstraksjoner, så lenge man ikke forveksler dem med virkeligheten. Det er for eksempel ikke korrekt å si at staten, nasjonen – eller engang samfunnet – “består av mennesker”. Alle disse entitetene består av idèer. Strukturer i hodet. Kontaktflaten mellom individuelle mennesker og idèer om systemteori ligger i atferd. Den som kontrollerer atferden kontrollerer systemet. Og på dette grunnlaget dannes politikken. At jeg ikke sier noe om “maktens retning” – altså hvem som kontrollerer hvem sin atferd – er bevisst. La oss kalle det en gåte. Det skal jo ikke være alt for enkelt, skal det vel?
