Jeg er Satan

Det som er komisk for meg er at jeg er ikke redd for noenting. Just bring it on motherfucker. Jeg vet at jeg er en skapning som skal dø og føler ikke noe fra eller til i forhold til dette. Er det i dag? Er det i morgen? Det spiller liten rolle. I forhold til dødens makt så er det lite menneskelig som har kraft til å imponere. Alt jeg vet er at det kommer til å skje. Jeg kommer til å dø. sannsynligvis med smerter og på en lite “tøff” måte. Vil jeg gråte og be om nåde? Neppe. Jeg har aldri gjort sånt før og ser ikke for meg at jeg skal gå ut av livet som en sippeguri. Hva kan jeg si? Sånn er reglene.

Et tragisk element er at jeg neppe kommer til å dø mens jeg slåss. Sotteseng er det mest sannsynlige for oss moderne mennesker som betaler store penger for å bli befridd fra frykt og smerte. Enten vi får det på blå resept eller gjennom den uoffisielle pusheren så vet vi å beskytte oss mot smerte og angst. Det skal ikke være noen actionfilm, mange takk. Vi skal dø sengeliggende, med medikamenters hjelp og trøst. Sånn er vår verden. Vi er siviliserte skapninger som smiler til vår skjebne og ber om nåde hver gang det er noe. Eventuelt så tar vi frem telefonen og “ringer noen”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når det er sagt så er det viktige hvordan man lever livet mens man lever. Det vil aldri bli noen sjanse nummer to. Det som skjer er det som skjer. Det du gjør er det som definerer hva du er. Det finnes ingen nåde. Ingen tilgivelse. Alt du er er alt du noensinne kommer til å bli, levende eller død. Det er viktig å fatte dette så tidlig som mulig i livet. Jeg kan ikke engang understreke sterkt nok hvor viktig det er å ta til seg “realisme” som styringsverktøy i livet. Glem alt det de religiøse tullingene sier. Det eneste som faktisk betyr noe er hva du faktisk gjør (og ikke gjør). “Meninger” er det mest verdiløse som finnes. Bare handlinger har kraft til å endre virkeligheten.

Faen ta den veike ræva til de idiotene som skriver på denne plattformen. Det er mye verre å være en som bare finner seg i nazibloggere enn å selv være en som agiterer til fordel for konsentrasjonsleir og vilkårlig dødsdom. Derfor er for eksempel Vabbedulle en mer foraktelig person enn Bungy, hvis du skjønner hva jeg mener. Det å bare godta en nazi – under alle slags unnskyldninger og bortforklaringer – er verre enn det å være en nazi. Du vil ikke bli tilgitt. Du vil aldri få en sjanse til. Toget har gått og du valgte feil billett. Vi har sett hele sirkuset før. Vi vet at disse typene må knuses uten nåde og pardon før det går så langt at de få makt i samfunnet. Har jeg mer å si? Kanskje. Men senere.